Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Gjeldsslette!

Verdens rikeste land gir bort 250 milliarder kroner. Hvor er den kritiske innfallsvinkelen?

G7-landene vedtok i helgen at de vil slette gjelden til verdens fattige land. 250 milliarder i utestående gjeld skal kuttes bort. Rett nok  bare et skritt på veien mot endelig vedtak. Men likevel et viktig steg.

Gjeldsslette er ofte regnet som en av fire grunnleggende pillarer for økonomisk utvikling av fattige land, ved siden av rettferdig handel, bistand og interne institusjonelle forbedringer. Ofte har gjelden vært tatt opp av korrupte og diktatoriske ledere, uten at pengene har kommet befolkningen særlig til gode i det hele tatt.

Og gjeldsslette kan virke. Før HIPC-initiativet, et initiativ av IMF og Verdensbanken, brukte de aktuelle landene mer penger på å betjene gjeld, enn hva de brukte på helse og utdanning til sammen, i følge Oxfam. Etter runden brukte landene 4 ganger mer på helse og utdanning enn på gjeldsbetjening. Man mer enn doblet offisielle midler til bruk på fattigdomsbekjempelse.

HIPC satte også krav. Landene skulle utarbeide plander for hvordan de ville bekjempe fattigdom, og vise evne til å reformere og endre politikk før gjeldssletten kom. Nå har det rett nok vært kritisert at man ikke har fulgt opp kravene så nøye som ønskelig, men at det er viktig å knytte vilkår til gjeldslettepolitikk er det flere argumenter for.

Erfaringene har vist at mottakerland handler strategisk. Det har vært tegn til at de har handlet opportunistisk i forventning om gjeldssletteprogram. William Easterly peker på en tidligere runde med gjeldsslette i perioden 1989-1997. De aktuelle landene fikk i perioden $33 Mrd i gjeld slettet. Samtidig tok de opp $41 Mrd i ny gjeld. Hvor er man da på vei? Han mente også å se opportunistisk adferd. De landene som fikk gjeldsslette lånte også mer. Man fant heller ikke forbedringer i politikken som følge av gjeldssletteprogrammene. Landene var rett på vei til uføret på nytt.

Det er derfor god grunn til å være kritisk til å blindt gi gjeldsslette. Hensikten må være å gi landene mulighetene til å bekjempe fattigdom og utvikle seg. Easterly mener følgende grunnprinsipper må ligge til grunn for gjeldsslette.

* Landet må vise at politikken er forbedret, som en slags garanti for at de ikke spiller på en ny gjeldsslette senere.
* Gjeldsettergivelsen må derfor også  være troverdig på at det er en engangsforeteelse for landet.

Han er også skeptisk til oppmykingen av HIPC i 1999, hvor kravene ble redusert. Det er farlig å slette gjeld før landet har bevist at politikken som førte til gjeldskrisen er endret.

Denne kritikken har ikke vært på banen overhodet i media så langt. Der har fokuset ensidig vært på at det ikke er nok. Det er farlig, for erfaringer både fra bistand, gjeldsslette - og for den del handel, ikke er noen enkel løsning som virker uansett. Uten endringer i politikken innad, har slike programmer vist seg å ha begrenset effekt. Det er farlig å fokusere ensidig på volum, og ikke på virkning. Burnside & Dollar, fant at bistand virket i land med gode institusjoner og god politikk, mens det i andre land sågar kunne ha en negativ effekt. Selektivitet på hjelpepakkene er kritisk. Og reformer må komme innenfra. Verdens rike land kan hjelpe på veien, men reformene må være basert innenlands.

posted by: October at June 12, 2005 14:21 | link | comments (4) |
verden, økonomi, fattigdom

Comments:

#1  14 June 2005 - 07:54

 

Her er det vel snakk om to måter å tenke på. I Norge (og EU) er det hovedsaklig antallet kroner som går til de fattigste landene som teller. Resultatet kommer i andre rekke. Amerikanerene ser det på en litt annen måte. Der er det resultatene som teller.

Det kan nok ha noe med den politiske orienteringen. Venstresiden er avhengig av at noen er fattigere. At noen kan fungere som klienter, man kan gi almisser til. Vi ser det i Norge, og vi ser det i en global målestokk. Uten fattige og stakkarslige, er det følgelig ikke behov for besserwissere som inndrar stort sett all verdiskapning (les høy skatt) for så å dele ut til 'trengende' grupper.

Anonymous

#2  14 June 2005 - 07:56

 

Don't owe - won't pay.

Jeg stiller meg kritisk til at de fattigste i verden i det hele tatt skal betale tilbake gjeld som er tatt opp av diktatorer etc. og som er blitt gitt som del av en stormaktskamp (kald krig etc.).

Dersom man gir lån til diktatorer som bruker pengene til luksus, eller enda verre: å undertrykke egen befolkning, kan man ikke kreve å få disse pengene tilbake når diktatoren blir styrtet. Det er en frekkhet uten sidestykke. Gjelden er illegitim, og skal ikke betales, i slike tilfeller må den slettes betingelsesløst. Dette gjelder også andre ting enn diktatorgjeld, f.eks. den norske skipseksportkampanjen hvor lånene i realiteten var et middel til å redde norsk skipsindustri.

I tilfeller der gjelden er legitim kan man selvsagt diskutere betingelser, men det spørs om IMFs strukturtilpasningsprogrammer er det som hjelper (de har ikke gjort det så langt).

-Ronny

Anonymous

#3  14 June 2005 - 09:59

 

Når det gjelder amerikanerne og bistandseffektivitet så har man jo undersøkelser som viser at de langt fra er best i klassen når det gjelder å gi bistand til land med gode institusjoner, eller til de fattigste landene.

Der er Norge faktisk vesentlig bedre, så vidt jeg husker.

Diktatorgjeld står for såvidt i en egen klasse, det er jeg hjertens enig om. Dog er det ikke alltid like lett å definere hvem som er diktatorer og ikke i land uten særlige demokratiske institusjoner i utgangspunktet. Det er ofte lettere å definere i ettertid. Og da kan man jo få problemer med adgangen til internasjonale finansmarkeder, dersom kreditorene risikerer at lederen for landet man låner til i etterkant blir stemplet som diktator og at kravet dermed faller bort.

Det har vært kritikk mot IMFs retningslinjer for gjeldsettergivelse, noe som ikke er det samme som de strukturtilpasningspakkene de er kjent for. På førstnevnte har de fått kritikk for å gjøre for lite. På de sistnevnte for mye. Men også hos IMF har man sett en bevegelse de siste årene i retning en mer balansert innfallsvinkel til problemene. Sjokkterapitaktikken ble mest sjokk og lite terapi.

October

#4  17 July 2005 - 12:16

 

Burnside & Dollar viser jo at reformer gir effekt. Problemet med f.eks å kreve budsjettbalanse, som var en av variablene deres, er at det blir fort veldig kontroversielt. Det kan i praksis føre til nedleggelse av skoler etc. Tror nok kansje det kan være fornuftig i en mellomfase for først å sikre en viss stabilitet i ett land. Da kan det jo bli letter å komme inn med bistand til å bygge opp skole og helsevesen etter hvert.

Det kan virke som om den norske bistandstenkningen er preget av dårlig samvittighet, og ideer om utnyttelse av den tredje verden. Det blir som noen her sier feil fokus. Vi må jobbe mot mindre fattigdom, og legge debatten om hven sin skyld det er bak oss. Det at mange er fattige er grunn nok i seg selv til å hjelpe.

Det hersker også ideer om at vi kan bedre fattige lands handelsvilkår på bekostninga av de "slemme" mulitinasjonale selskapene.

Det finnes eksempel på at land har utviklet seg gjennom proteskjonistisk (Sør Korea) politikk. Forklart i en økonomisk modell som ett skift oppover i produksjonsmulighetskurven etter en kort periode med toll, men den samme politikken har kansje oftere slått feil (Afrika sør for Sahara). En oppnår ikke ønsket effekt og en får en varig forverring (jmf Ricardo)

Dersom vi senker toll på landbruksvarer, skulle en tro dette fort kunne skape vekst i fattige land, siden det ikke nødvendigvis krever mye kapital og teknologi, og fattige land da har komparative fortrinn.

En bedring av fattige lands handelsvilkår vil da først og fremst gå ut over norsk landbruk. Jeg synes det er trist med døde bygder, og mener forresten også at ett land bør være mest mulig selforsynt av mat. På den annen side mener jeg likevel vi bør ofre dette for å bedre fattige lands kår.

Anonymous

Comments: