Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Toll som miljøpolitikk?

Toll på varer fra land som ikke oppfyller Kyotoprotokollen. Dette sies å være et forslag som ligger på bordet i EU-kommisjonen. Noen vil mene at forslaget er skivebom, mens andre vil påstå det bare et et dårlig skjult proteksjonistisk grep fra et EU som sliter med hard konkurranse.

Jeg synes likevel forslaget er meget interessant. Ikke fordi det er uten fallgruver, som kan gi konsekvenser som det er vanskelig å ta tak i på stående fot og derfor nødvendigvis må kvalitetssikres i alle tilfeller. Det er interessant fordi det øker kostnadene ved å ikke følge opp miljøforpliktelser.

Et problem i miljøspørsmål globalt er gjerne mangelen på sanksjonsmuligheter. En toll på slike varer kan føre til at man påfører land som ikke følger opp økte kostnader som følge av mindre tilgang til et stort og viktig marked. Et slikt forslag, om det i det hele tatt lar seg gjennomføre med dagens handelsavtaler og slikt, kan være en ide for å se på alternative sanksjonsmuligheter som kan bidra til å løse problemet med overnasjonal koordinering.

Imidlertid er det lett å se problemene. For det første vil tollvern være til ugunst for forbrukerne. En kan riktignok argumentere for at forbrukerne vil betale for en prinsipielt korrekt miljøavgift - men forslaget gir altså økte kostnader også for EU. Videre vil store og viktige land som USA antagelig anse dette som en handelskrig og komme med mottiltak.

Slike elementer gjør det derfor lite trolig at tiltaket totalt sett være hverken mulig eller positivt. Men tanken er god. Det må finnes frem mulige sansksjonsmidler. Kanskje de kan bakes inn i et nytt avtaleverk etter Kyoto?

 

posted by: October at October 24, 2006 10:24 | link | comments (1) |
miljø

"Kirkeskatten" - temmelig provoserende!

Melder du deg ut av statskirken, ja da brukes det utrolig nok mer penger til støtte til religionssamfunn. Hvilket herlig system...

Etter mitt politiske syn er ikke religons- og livssynssamfunn noen statlig oppgave. I Norge gis det store beløp til slike formål. Det er lite merkelig i dette all den tid vi holder oss med noe så antikvert som en statskirke. For 2007 foreslås det nesten 1,3 mrd. kroner til Den Norske Kirke. Ytterligere 127 mill. kroner går til andre tros- og livssynssamfunn.

For det første så er det prvoserende at den norske kirke i så sterk grad forfordeles. Dette skyldes riktig nok i all vesentlig grad høyere medlemstall, men så er det også til dels provoserende hvordan denne medlemsmassen har oppstått.

Tidligere var det svært ille. Da ble man nærmest innmeldt ved fødsel uansett om foreldrene ønsket det eller ikke. Og ikke ble man nødvendigvis fjernet fra registrene om man meldte seg ut, noe som attpåtil har kostet andre livssynsorganisasjoner penger. 70 000 skal visst nok være registrert mot sin vilje, i følge Human Etisk Forbund.

Dette skal det formodentlig være ryddet en del opp i. Men provokasjonen stopper ikke det. Det er uholdbart etisk sett at man skal være nødt til å aktivt melde seg ut av religionssamfunn man slettes ikke har gjort en tøddel for å melde seg inn i. For eksempel dersom foreldrene dine, som gjerne ikke er kristne engang, fant det formålstjenelig å døpe deg - av årasker som familietradisjon og den slags. Som et minimum burde man bli utmeldt dersom man valgte å ikke konfirmere seg i Kirken. Og egentlig burde det kreves at man aktivt oppretthold medlemsskapet den dagen man ble myndig.

Alle undersøkelser viser at andelen som oppfatter seg som kristne er langt lavere enn medlemstallene i Kirken. Svært oppblåste medlemstall er det fristende å si.

Enda verre er det faktisk at statens utgifter til tros- og livssynssamfunn attpåtil øker dersom man melder seg ut av kirken, selv om man ikke melder seg inn i andre støtteberettigede tros- og livssynssamfunn. For i følge reglene for slik støtte gis det utbetaling basert på antall medlemmer. Satsen regnes ut på bakgrunn av hva kirken får dividert på antall medlemmer i den norske kirke. Man får altså betalt for sin relative størrelse i forhold til den Norske Kirke. I 2006 ble støtten beregnet til 302 kroner per medlem.

Den norske kirke får derimot penger basert på andre kriterier. Resultatet er at dersom jeg melder meg ut av Kirken så er det ingenting som tyder på at Kirken får mindre penger. Men da blir det færre medlemmer å dividere på når man skal beregne satsen for støtte til andre trossamfunn. Ergo får alle trossamfunn mer penger.

Helt håpløst! Alle som prinsipielt er mot penger til slike formål bør derfor sikre seg at de er inne i Kirkens medlemsregister.

posted by: October at October 19, 2006 20:52 | link | comments |
politikk

Hvorfor bruke pengene på CO2-rensing?

- Lite kostnadseffektivt, i følge Econ-sjef.

Dagens Næringsliv tar i 17. oktober opp forslaget om fremtidig rensing av  CO2 fra Mongstand. I artikkelen med overskriften "CO2-regnestykke til stryk" heveder Econ-sjef  Auko Lont at en slik rensing vil med dagens priser bli minst 20 ganger dyrere per tonn CO2 enn det ville kostet å kjøpe utslippskvoter i utlandet.

Bare på pioneranlegget, som skal håndtere ti prosent av utslippene,  med en investering på 700 mill. kroner vil det påløpe årlige driftskostnader på 100 mill. kroner. Inntektssiden er tvilsom. Om det er lønnsomt å bruke på feltet er det ingen som kan si så mye sikkert om. Mange tviler.

Kritikk mot CO2-rensing trenger ikke være motstand mot klimatiltak. Men det kan være motstand mot svært dyre og alt annet enn kostnadseffektive CO2-tiltak. Det er god grunn til å tro at  det er billigere å rense i utlandet, spesielt utviklingsland, enn i Norge. Det spiller ingen rolle for naturen hvor det sleppes ut hen, så det er ikke noen gode argumenter for hvorfor det ikke kan gjøres. Vi kan "kjøpe" utslippstillatelser ved å betale for rensing der hvor rensetiltakene er billigest.

Er det noe galt i mest mulig miljøtiltak for pengene?

 

 

 

posted by: October at October 17, 2006 13:28 | link | comments (1) |
politikk, økonomi, miljø

Mikrofinans

Fredsprisen i år gikk til økonomiprofessor Muhammad Yunus fra Bangladesh og Grameen Bank. Prisen får de for sitt arbeid for å skape økonomisk og sosial utvikling nedenfra gjennom sin virksomhet med mikrokredittklån til de fattige i Bangladesh. Fattige som ellers ikke hadde hatt de samme muligheter for å skape seg en levevei.

 

Mikrokreditt går ut på at man gir små beløp, Yunus første utlån var på 27 dollar i 1974, til små grupper av fattige som sammen garanterer for lånet, ofte kvinner. Slike grupper ahr ikke tilgang tilf ormelle finansinstitusjoner på grunn av manglende sikkerhet. Incentivene for å sikre tilbakebetaling kan skje gjennom at det ikke gis ytterligere kreditt til noen i gruppen dersom en i gruppen ikke betaler tilbake.

 

I en tid hvor kampen mot terrorisme står sentralt, og hvor mange mener globalisering først og fremst tjener kapitalistene, er det ikke unaturlig at Nobels Fredspris går til arbeid for å skape økonomisk utvikling nedenfra i fattige land. En slik satsing på å få bukt med fattigdom er det mange mener er veien man må gå for å ta bort grobunnen for terroristenes fremmarsj. Mikrokreditt har også spesielt rettet seg mot å gi kvinner en større selvstendighet.

 

Sånn sett kan også prisen ses på som en pris til kampen også mot terrorisme.

 

Og mikrokreditt har også sine motstandere. Grameen Bank i Bangladesh har blitt bombet av islamske fundamentalister, og bankansatte i India har blitt angrepet av tilsvarende grupper. Islamistenes motstand går blant annet på at mikrofinans gjør kvinnene mer selvstendige. Maoistene har robbet mikrofinansinstitusjoner i Nepal. Og narkotikabaronene i Afghanistan misliker at bøndene kan finne andre finansieringskilden enn å produsere narkotike. Sivilasjonen har alltid sine familier.

 

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Yunus og Grameen Bank med prisen. At fredsprisen tar tak i de økonomiske forutsetningene for å stabilisere samfunn er utelukkende positivt. Det retter oppmerksomhet med i stor grad vellykkende utviklingstiltak hvor vestlig kapital kan gi utgangspunkt for lokale initiativ og utvikling nedenfra.

 

Resultater av mikrokreditt

Et slikt arbeid kan ikke uttrette undre alene. Men det kan merkes. I følge The Economist var mikrokreditt en av årsaken til at andelen fattige i Bangladesh sank fra 59 til 53 prosent mellom 1991 og 1995. Mikrofinansinstitusjoner har gjerne mye lavere tap enn man kunne forvente på slik høyrisikoaktivitet. 1-3 prosent tap på lån er vanlig. Noe som er mindre enn for mange banker i vestlige land.

 

Resultatene har vært oppløftende. En studie av fra senter for internasjonal utvikling ved Harvard finner at subssidierte kreditter klarer å nå fattige og utsatte deler av befolkningen.

 

En studie fra Afrika viser at programmet kan bidra til å bedre kvinners velferd, og redusere skjevheten i forhold til menn når det gjelder velferdsmuligheter i fattige husholdninger.

 

I Bangladesh har rundt 100 mill. mennesker tilgang på lån og mulighet til sparing gjennom mikrokreditt. Mikrokreditt Syed Hahemi peker på at det er bra at man har flere banker og organisasjoner som konkurrerer om lånekundene. Men han sier også at bistandsgiverne utgjør et større problem. - Alle vil gi penger til mikrofinans og ofte gjør de ikke en grundig kvalitetssikring av organisasjonen de gir penger til, sier han.  

 

Blant annet har noen pekt på at manglende kontroll gjør at tap ikke rapporteres og lignende, som gjør det vanskelig å evaluere virksomhetens resultat i å hjelpe fattige.

 

Manglende kontroll fra Norsk side

 

Bistandsaktuelt kunne nylig meddele at en ny gjennomgang av Norads støtte til mikrofinans viste at flere frivillige organisasjoner mangler grunnleggende informasjon om midlene. Etter et års arbeid har en fjerdedel av organisasjonene ikke skaffet informasjon om dette. Det handler om dårlig bokføring, inkonsistende data. Videre er det manglende data for hvor mange lånekunder man har, og hvor mye man egentlig har lånt ut.

 

Norad hpå sin side har ikke hatt ressurser til å følge opp mikrofinanssituasjonen. Det reises ofte bekymringer om manglende kontroll og oppfølging av bistandsmidler. Og selv om denne problemstillingen har kommet stadig kraftigere, kommer det også stadig nye eksempler på manglende kontroll.

 

Fattigdom kan ikke fjernes, og utvikling kan ikke skje, bare med gode intensjoner og jevn flyt av penger. Bistandshistorikken har vist mange eksempler på dette. Kontroll og evalueringer er derfor en nødvendighet. Ikke bare for å skape positive effekter av bistanden, men kanskje like viktig for å opprettholde tilliten til og støtten til et forholdsvis høyt bistandsnivå.

posted by: October at October 13, 2006 14:36 | link | comments |
verden, fattigdom, utviklingsøkonomi

FrP, fond og budsjettriksing

FrP foreslår etter sigende et stort fond. Til veier (og litt til annen infrastruktur). Det er en dårlig ide.

Altså. Utgangspunktet er at politikere prioriterer formål opp mot hverandre. Dersom veier og infrastruktur er så viktig at de faktisk rasjonelt ser seg tjent med et slikt fond, betyr det at dette er så høyt prioritert at man er villig til å bruke et slikt beløp på vei i budsjettene fremover. I så fall har fondet ingen reell betydning.

Da gjenstår altså de to forklaringene på hvorfor man foreslår fondet. (1) Man vil bruke mer penger (fondet og avkastningen går utenom rammene for statsbudsjettet gitt handlingsregelen) eller (2) man regner ikke med at politikerne ellers vil bruke så mye penger på dette formålet.

Av velkjente årsaker mener jeg alternativ (1) er dårlig økonomi (jf. min tråd om statsbudsjettet - oljepengene). Alternativ (2) er dårlig fordi man da trumfer gjennom mer penger til et formål enn det egentlig er politisk ønske om. Man kan tenke seg flere grunner til at det likevel kan bli vedtatt. For eksempel er det alltid et valg i nærheten, og slike satsninger gir skinn av å være større enn de egentlig er. For det andre kan man ha en kortere horisont enn samfunnet bør ha.

Så til hvorfor det er dårlig økonomisk styring selv dersom det ikke har en reell betydning (jf. andre avsnitt). Øremerkede midler på denne måten tar ikke hensyn til endrede preferanser. Dersom den økonomiske situasjonen endrer seg, kan prioriteringen av infrastruktur endre seg. Det er vanskelig å nedskalere midler til dette formålet dersom det er avsatt i et fond (tross alt derfor man ofte ønsker fond (jf. alternativ (2))

Dessuten er det ikke grenser for hvor mange gode formål man har. Skal man øremerke alle slike formål? Forskning, pensjoner, skole, vei, bistand, kultur osv. Det er mange interessegrupper som ivrer for dette. Slik blir en kaotisk og oppstykket økonomistyring hvor man låser bort fleksibilitet det er fornuftig å ha.

Dessuten er jeg en tilhenger at gode formål veies opp mot hverandre.

Innenfor handlingsregelen så har man det slik at man kan bruke 4 pst. av fondet, tilsvarende fondets forventede realavkastning. Dersom man tar av dette fondet for å lage et annet fond som skal bruke forventet realavkastning (4 pst.) til et bestemt formål. Hva har man gjort da?

Man har øremerket en del av pengene man kan bruke årene fremover. For det er jo ikke slik at det blir mer penger av å dele opp fondene i mindre fond med ulikt navn. Mange ser jo ut til å tro det.

posted by: October at October 09, 2006 18:12 | link | comments (6) |
politikk, fremskrittspartiet

Statsbudsjettet: Oljepengene

Som vanlig blir det mye snakk om vår enorme rikdom, som selv med mange milliarder delt ut i nye midler i tillegg til videreføring av det som var, gjør det fristende å klage over at vi i verdens rikeste land ikke har det godt nok.

Har vi egentlig så mye penger på bok?

I de årlige nasjonalbudsjettene presenteres det estimater som skal fortelle oss noe om den langsiktige bærekraften i offentlige finanser. Dette generasjonsregnskapet viser nå, som tidligere, at det er et betydelig langsiktig gap mellom statens inntekter og utgifter. Det er i følge disse estimatene et langsiktig inndekningsbehov på mellom 50 og 90 mrd. kroner hvert år for at finanspolitikken skulle være i generasjonsmessig balanse.

Det brukes mye oljepenger. De siste årene har man brukt flere titalls milliarder kroner mer enn forventet realavkastning av oljepengene. Man har tært formue. Delvis på grunn av svake konjunkturer for noen år tilbake, og delvis fordi det var politisk fristende for å finansiere skatteletter uten at det direkte gikk ut over noen. I 2007skal det brukes 71 mrd. kroner, hvilket tilsvarer det såkalte såkalte strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet for staten. Dette er marginalt mer enn forventet realavkastning, og innebærer derfor også for 2007 et visst lite element av formuestæring.

Totalt har dagens generasjon brukt opp halvparten av den nasjonalformuen man til nå har pumpet opp og solgt unna. Dagens generasjon har så absolutt tatt del i denne formuen. Videre er det jo slik at vi samtidig bevilger oss rettigheter til fremtidige pensjonsutbetalinger som overstiger det denne generasjonen selv betaler inn. Dette skal betales av fremtidige generasjoner. I 2007 budsjetteres det med 93 mrd. kroner til alderspensjoner. Samtidig steg Folketrygdens forpliktelser til alderspensjoner med 286 mrd. kroner fra 2006 til 2007. De utgjør nå 4 158 mrd. kroner. Nesten dobbelt så mye som markedsverdien av Statens Pensjonsfond.

Har vi da så utrolig mye penger?

Bruker vi for mye?

Handlingsregelen handler om å fase inn over tid på en bærekraftig måte de innteter vi kan høste av oljeformuen. Dette gir oss økt handlingsrom ved at vi nå og for fremtiden kan konsumere mer enn vi selv produserer. Det legges vekt på å gjøre dette gradvis over tid, slik at en unngår konjunkturelle forstyrrelser med uheldig virkning for økonomien, sysselsetting og velferd og for å sikre at man har gode konkurransevilkår for konkurranseutsatt sektor. Det er altfor lett å pøse folk over til skjermet sektor uten tanke for den balansen man må sikre på lang sikt - når vi ikke bare kan øke oljepengebruken.

Statsbudsjettet for 2007 er ekspansivt. Litt ekspansivt. Det gir nye bidrag til økt etterspørsel i norsk økonomi som allerede er i toppfart. Dog har man begrenset økningen i stor grad, og bidragene er temmelig små. Det kan derfor ikke ventes store utslag i finansmarkedene av dette, noe som kan være et barometer for hvordan man oppfatter innretningen av statsbudsjettets aktivitetsvirkninger.

Dessuten får man jo også hjelp av lav inflasjon. En inflasjon som i dagens situasjon gir et vesentlig dårligere bilde av farten i norsk økonomi enn man hadde i tankene når man laget inflasjonsmålet. Vi har kunstig lave renter.

Alle økonomiske forhold tilsier at vi egentlig burde brukt mindre penger enn handlingsregelen tilsier, noe partene i arbeidslivet - da særlig de med tilknyting til konkurranseutsatt sektor har bedt om. Videre handler det også om handlingsregelens troverdighet over tid. Den har blitt brutt hvert år frem til nå. Nå er vi i høykonjunktur og har meget lav arbeidsledighet. Er det noe tidspunkt man burde vært under banen til handlingsregelen så er det egentlig nå. Man kan kanskje klare det om konjunkturene holder seg, oljeprisen er høy og markedsverdi (og kroneverdi) ordner seg slik at fondets verdi i norske kroner øker sterkt. Dette vil gi såpass økt rom for mer bruk av penger at man neste år kan komme under banen.

Likevel må en jo se på de politiske mulighetene. Høyre, som gjerne vil profilere seg på ansvarlig og stram finanspolitikk, klarte det gjennomgående ikke. Og de kan bare i liten grad bortforklare det med konjunkturene. Regjeringen Stoltenberg hadde på sin side meget høye forventninger knyttet til seg - og det må antas at det ville vært (eventuelt har vært) en håpløs kamp om å få gjennom et makroøkonomis opplegg med mindreforbruk i forhold til handlingsregelen. Så selv om finansministeren har gitt uttrykk for at det burde brukes mindre penger i gode tider, så er det grunn til å anta at man har gjort som forventet.

Hvorfor handlingsregelen

Det er mange innvendringer som reises mot hvorfor det ikke kan brukes mer oljepenger nå:

- Inflasjonen er jo lav? Noen milliarder til gjør ikke stor forskjell på inflasjonen!

For det første må man ta inn over seg hvorfor dette inflasjonsargumentet har oppstått. Inflasjon gir normalt en pekepinn på aktiviteten i norsk økonomi. Å ta hensyn til aktiviteten i økonomien er åpenbart viktig når man utarbeider finanspolitikken. Man vil unngå en medkonjunkturpolitikk som forsterker konjunkturtendensene og bidrar til mer ustabilitet i økonomien. Dette er grunnen til at man har valgt inflasjonsmål for pengepolitikken. Men det er ikke primært inflasjonen som er interessant, den brukes i denne sammenheng som et barometer på underliggende størrelser. Nemlig aktiviteten i økonomien. Og baromenterer fungerer dårlig når det kommer "forstyrrelser" på tilbudssiden. Det vil si effekter som gir lav inflasjon, uten at dette er uttrykk for lav aktivitet i økonomien. Billig import er et eksempel. Prisstigningen (og prisfallet) på importvarer trekker ned inflasjonen. I tilegg kommer forhold som konkurransesituasjonen etc. Inflasjonen gir ikke i dag et godt uttrykk for aktiviteten i norsk økonomi. Den er i utakt med samtlige andre indikatorer. Og dette må en ta hensyn til når man skal tilpasse finanspolitikken de økonomiske forhold.

I tillegg vil økt pengebruk gå ut over konkurranseutsatt sektor på flere måter. Det presser ressurser over til skjermet sektor, blant annet som følge av at økt etterspørsel i økonomien presser opp lønnsveksten. Konkurranseutsatte bedrifter kan ikke velte dette over på kundene, og vil derfor bli presset bort. Dette er et viktig argument selv om pengebruken ikke slår direkte ut i økt rente. Vesentlig økt bruk av oljepenger vil dessuten måtte antas å gi økte renter, noe det også er indikert av sentralbankssjefen.

Økt rente vil ha flere uheldige effekter. Det vil bidra til økt kronekurs (mer lønnsomt å ha penger stående i norske kroner), noe som rammer konkurranseutsatt næringsliv. Det vil gjøre investeringer mindre lønnsomme, siden det vil kreves høyere avkastning og det vil gjøre det dyrere for alle dem som har lån.

Men vi skal selvsagt også huske på at renten er unormalt lav, og kunstig lav nå, og at den uansett vil opp. En må derfor se på eventuelle virkninger på renten i forhold til en referansebane med stigende rente.

- 4 prosent er jo bare et tall

Joda, men det er ikke tatt ut av intet. Det er forventet realavkastning av fondet. Det vil si hva vi kan bruke uten å tære formuen. Altså en bærekraftig bane for økt bruk av oljepenger. Tallet er ikke tilfelding. Grunnen til at man bruker et slikt tall i stedet for faktisk avkastning av fondet er fordi det vil ha en rekke uheldige virkninger med betydelige endringer i finanspolitikken på kort sikt, og man ønsker å glatte dette ut over tid. Alternativet kunne vært mange titalls mrd kroner i endret statlig pengebruk mellom to budsjetter.

Så kan man si at fire prosent er ingen fasit for hva norsk økonomi kan tåle. Nei, men så er det jo heller ikke slik at det er eneste vurdering man tar. Man har et fleksibelt forhold til konjunkturene. I dårlige tider kan man bruke mer, dette ligger inne i finanspolitikkens automatiske stabilisatorer og konjunkturjusterte tall. Det er også viktig å understreke at det må gjelde begge veier. Man må begrense seg i gode tider osv.

Videre er det jo også slik at det er pengepolitikken som først og fremst skal ha rollen som konjunturtilpasset økonomisk politikk. I tillegg til de automatiske stabilisatorene i økonomien. Når denne virker kunstig ekspansiv som i dag, er det enda større grunn til varsomhet i bruken av mer ekspansiv finanspolitikk.

Dessuten er det et meget viktig poeng som bør trekkes frem, som politikere naturlig nok snakker lite om. Handlingsregelen skal også binde opp politikerene. Med et stor likviditetsoverskudd er det fristende å bruke mer penger. Vi går ikke tom for gode formål med det første. Uten et anker for hvor mye man kan bruke over tid vil det være all grunn til å tro at det vil gli kritisk ut over tid. Litt mer i år. Enda litt mer ekstra til neste år- Og så er det jo nytt stortingsvalg. Å utforme dette ankeret slik at man samtidig oppnår en bærekraftig innfasingsplan er grunnleggende fornuftig.

- Men det er forskjell på drift og investering - og utenlandsbudsjett.

Mindre enn man skulle tro. Selvsagt er det forskjell på vei og på eldreomsorg i så måte. Men hvordan skal en da behandle forskning, penger til skole, penger til helsevesenets behandling av arbeidsføre mennesker osv. På et samfunnsmessig plan er det langt fra ukomplisert å skille drift og investering.

Og det selvsagt heller ikke slik at bare man definerer det pengene går til som investeringer, så unntas de fra alle pressvirkninger på norsk økonomi. Selvsagt ikke.

Videre investeres det betydelige beløp over statsbudsjettet hvert år. Skal man opprette et eget utenombudsjett, uten begrensninger til noen form for balanse, vil det bli et enormt press om å flytte stadig mer av pengene til det som kan kalles investeringer over fra det ordinære budsjettet over til "investeringsbudsjettet". Resultatet blir da mer penger som brukes i det ordinære budsjettet.

Samme mekanisme slår jo inn på ideene om et eget utenlandsbudsjett. Det er en rekke bevilninger på statsbudsjettet som i stor grad brukes i utlandet. Det kjøper store mengder kapitalvarer fra utlandet, det gis penger i bistand osv. Skal man opprette et eget utenlandsbudsjett - så har vi det samme gående. Det vil oppstå press om å flytte stadig mer av pengene fra det ordinære til det spesielle budsjettet.

I tillegg er det ikke så helt enkelt å isolere alle virkninger på norsk økonomi. Prosjektering, opplæring, vedlikehold etc etc.

Slike forslag er egentlig oppskriften på en kaotisk og skadelig finanspolitikk.

Og til slutt

Husk nå endelig på at inflasjon og press i økonomien ikke er det eneste argumentet for handlingsregelen. Langsiktig bærekraftig finansiell stabilitet er sentralt. Generasjonsfordeling av en felles nasjonalformue er viktig. Langsiktige bekymringer for statsfinansene i lys av enorme pensjonsforpliktelser og eldrende befolkning er meget viktig. 

Andre artikler om oljepengene
Om handlingsregelen - langsiktige argumenter
FrP over alt  - Om FrP og oljepengebruk
Hvor lenge holder handlingsregelen (fremtidspessimisme)

posted by: October at October 06, 2006 20:39 | link | comments |
politikk, økonomi, oljepenger

Template by motime.com  |  header image credit: Markus Gann © www.begann.de