Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Odd Eriksen og Opposisjonen

Odd Eriksen går av. Og opposisjonen roter det til for seg igjen.

1. AP anklager Bondevik II-regjeringen for å ha en passiv næringspolitikk. Bondevik II-regjeringen klager på at AP og kumphaner med "aktiv" politikk mener gammelsosialistiske grep som er ufornuftige. Odd Eriksen gjør lite av slike ting, før han går av , hvorpå Høybråten (KRF, altså) mener han håper den neste næringsministeren får mer støtte for AKTIV næringspolitkk.

2. Høyre klager også på at han har gjort for lite. Det bør da Høyre være glad for, de ønsker jo ikke den type statlige verktøy som Eriksen og flertallsregjeringen kunne funnet på å sette i gang - og som var alternativet. De burde vært strålende fornøyd.

3. FrP får vi bare glemme, da de fremdeles sliter med å bestemme seg for om de er liberalistisk, markedsliberalistisk eller statskapitalistisk eller bare rett og slett populistisk i saker der det passer seg.

For ikke å snakke om at de burde huske på at å ta aktive grep i næringspolitikken som både er økonomisk forsvarlig og som kan godkjennes som i tråd med EØS-regelverket - det tar tid.

posted by: October at September 29, 2006 14:13 | link | comments |
politikk, politikere, høyre, fremskrittspartiet, arbeiderpartiet, kristelig folkeparti, næringspolitikk

Miljøkamp? Nei, det er det bare å glemme.

Kurt Oddekalv har selvsagt rett. Politikere vil ikke bidra til å redde miljøet.


Oddekalv brukte sitt første innlegg i kveldens Standpunkt til å erklære at han hadde ingen tillit til at det politiske system ville sørge for en radikal miljøpolitikk for å forsøke å begrense klimaendringene.
- Det har han ganske krystallklart rett i. Politikerne vil ikke komme med radikal miljøpolitikk.


Tid nøds kan et miljøparti i regjering få til noen mrd. kroner til en symbolsak som rensing av gasskraftverk. De er en ganske dyr symbolsak.
- Men det er fortsatt bare småpenger i forhold til hva radikal politikk for å begrense klimagassutslipp. De økonomiske kostnadene knyttet til det vil være enorme.


Og hva hadde skjedd om politikerne hadde gjort det?
- De hadde blitt kastet ved første anledning. Av arbeidstakerne som mistet jobben. Av velgere som i perioden kun har opplevd at ting har blitt verre. Kraft og bensin har blitt svært mye dyrere, arbeidsplasser er tapt, og alle pengene man har fått "ekstra" i perioden - og mer til - har gått til klimatiltak. Forventningen ellers vil ikke være møtt.


Kostnadene blir spesielt høye for Norge, dersom vi skulle finne på å gjøre noe stort ensidig. Det ville kostet oss enormt. Og gitt ingen miljøgevinst å snakke om på globalt plan. Det ypperste i selvdestruktiv idealisme
- Så da må vil altså rette innsatsen på globalt samarbeid.


Hvordan går det?
- Absolutt elendig. Ta Kyoto. Det kan jo sies å være en start. Fint det. Men det er et system man har brukt mange år, og utallige byråkratiske timer for å få til. Og hva har man fått til. En avtale viss resultat i beste fall har marginal bremsende virkning av den negative utvikling. I verste fall har man bare kostet bort tid. For så langt gir man jo, og her er Norge et eksempel, jevnt over blaffen i avtalen.

Hvorfor?
- Fordi det er svinaktig dyrt. Det er upopulært mot sterke interesser i næringsliv og arbeidstakere. Og upopulart blant politikere som trenger pengene til å komme de stadig økende forventningene i alle fall et lite stykke på vei.

Så hva da?
- Det skjer ikke noe før det absolutt tvinges fram. Jeg gleder meg ikke til de hendelsene som må til før slike endringer vil tvinge seg fram.

posted by: October at September 26, 2006 21:52 | link | comments (2) |
politikk, verden, miljø

Trenger vi større forskjeller?

Det er ikke ofte jeg er enig i noe Ottar Brox skriver. Men jeg er villig til å gjøre unntak.

Trenger vi større forskjeller, spør Brox i dagens Aftenposten. I et kort debattinnlegg ironiserer han nærmest over at noen har brukt en undersøkelse som viser at nordmenn tjener lite på å ta utdanning til å argumentere for at lønnsforskjellener  for lave og det er for lite attraktivt å ta utdanning.

Det gjør han for så vidt med rette. Det er slett ikke mangel på folk som tar høyere utdanning i Norge. Tvert i mot opplever vi jo stor mangel på fagarbeidere i en rekke sektorer. Som Brox peker på, det er ikke mye som tyder på at for få tar utdanning i Norge.

Brox peker videre på problemene som fortelles av universitetslærere om studenter med manglende kunnskap, og dermed synkende krav i utdanning, og lavere kvalitet på studentene.

Vi er enige om at det ikke ser ut til å være et problem at for få tar utdanning. Og vi ser ut til å være enig om kvaliteten på studentene kan være for dårlig.

Brox avslutter med å si at han ikke et øyeblikk vil argumentere for adgangsbegrensninger. Det er kanskje ikke nødvendig heller. Brox spekulerer i om finansieringsordningene har gitt incentiver til å svekke kravene til ståkarakter. Dette bør kanskje endres. Men det jeg spør meg selv om, er sammensetningene av studiene. En regjering som tar må av seg å drive med "aktiv" politikk på en rekke felt, herunder aktiv næringspolitikk hvor de har utpekt spesifikke sektorer som de mener Norge har fortrinn og skal satse på - burde også kunne ta steg for å påvirke hvilke studier som tilbys.

Vi trenger ingeniører og personer med realfagskompetanse. Kanskje bør det signaliserers klagere at dette er noe vi trenger mer enn andre fag. Trenger vi sykepleiere mer enn kunsthistorikere, og trenger vi ingeniører mer enn sosialantropologer? Selv om det ikke er gitt å vite hva man alternativt ville gjort, kunne det kanskje vært godt å hatt en debatt om hvilke studieplasser som tilbys, og hvilke incentiver man vil gi for at folk skal ta utdannelser som samfunnet i større grad har behov for?

Og så må man se på hvordan man skal sikre på kvaliteten. Brox viser til at vi ikke nødvendigvis får flere nye av Kristian Birkelands kaliber, av å ha flere i utdanningssystemet. Her er det toppene som er aktuelle. Kanskje burde det vært opprettet noen studier med adgangsbegrensning og særskilt høye krav?

posted by: October at September 25, 2006 11:25 | link | comments (1) |
utdanning

Inkonskvent!

Et velkjent opposisjonsparti har tidligere blitt anklaget for å ikke ha en særlig konsekvent politikk.

Dette stemmer godt. Vi kan illustrere dette med et eksempel. Norge ligger helt i toppen på kroner brukt til skole og helsevensen. Opposisjonspartiet mener resultatene er dårlige i begge tilfeller. Så her er hva de sier.

- Det brukes mye penger allerede. Det må derfor være andre årsaker til at resultatene ikke er gode nok. (skole)

- Her må det brukes mer penger for å sikre bedre kvalitet. (helsevesen)

Man kan si mye om disse sakene. For eksempel at helsevesenet vårt har fått gode skussmål i internasjonale undersøkelser osv. Men konsekvent er det jo ikke.

posted by: October at September 19, 2006 19:28 | link | comments (1) |

- Et bolverk mot innstramminger

I følge riksavisene skal kilder i regjeringsapparatet ha uttrykt forbauselse over de sterke reaksjonene fra LO etter at det ble kjent at regjeringen forslå økt arbeidsgiverfinansiering.

 

Jeg har tidligere påpekt at jeg mistenker LOs kjør for å være begrunnet i at IA-avtalen er en garanti for at det ikke gjøres endringer som koster medlemmene noe, mer enn en avtale for å reelt sett redusere fraværet.

 

SVs og Transportarbeiderforbundets Per Østvold sier det også det er:

 

- IA-avtalen har har vært en pakt mellom Regjeringen og alle organisasjonene, et bolverk mot innstramminger.

posted by: October at September 13, 2006 11:35 | link | comments |
politikk, arbeidsliv, sosialistisk venstreparti

Best på avlat

Norge liker å tro at vi er på de fattige i verden sin side. Men egentlig er vi nok bare best på avlat.

Norge liker å skryte av vårt humanitære engasjement. Vi gir så det monner, nesten en prosent av brutto nasjonal inntekt - nesten på topp i verden. Vi engasjerer oss i FN, sender ut fredsmeglere til alle verdens hjørner og ivrer for gjeldslette.

 Men hva er egentlig mest effektive tiltak for å jevne ut forskjellene mellom land?

Antageligvis migrasjon og til en viss grad handel.

For europeere skulle migrasjon til en bedre tilværelse være et godt kjent historisk virkemiddel. Norge hadde selv masseemigrasjon til Amerika da tilstanden her i landet var vanskelig. Når mennersker søker mulighetene i andre land, utnytter de at det finnes forskjeller mellom land, og massene vil i utgangspunktet bevege seg fra dårlig stilte områder til bedre stilte områder - og dermed bidra til å utjevne forskjeller. Utviklingsøkonomer har pekt på at åpnere migrasjon ville vært det beste vi kunne gjort for å utjevne forskjeller mellom land.

Handel er mer kontroversielt. Man har antatt at handel har bidratt til mindre forskjeller innad i EU, og til å redusere avstanden mellom den vestlige verden og til dømes sørøstasia. Data tyder også på at sørøstasias inntreden i verdenshandelen har bidratt til reduserte forskjeller i verden. På den annen side har ikke alle klart å ta del i handelen. Afrika ligger eksempelvis så langt bak når det gjelder infrastruktur nødvendig for å få varer til markedet, at de knapt klarer å ta del i markeder de har fri tilgang til. Likevel, handel kan bidra til reduserte forskjeller mellom land. Så får innenlandsk politikk håndtere inntektsforskjellene innad.

Men dette vil vi ikke. Ikke i Norge, ikke i vesten. Ta handel. Norge har gått sammen med verdens mest proteksjonistiske land i WTO-forhandlingene. Vi prøver så godt vi kan å vri ting den veien vi vil. Skjerme de varer og tjenester vi ikke er gode på, eksempelvis mat - mens vi kjemper for fri handel og minst mulig handelshindre på fisk. Et syn det kan være vanskelig å forstå.

Og vi er restriktive på migrasjon.

Årsakene til dette er like enkle, som de er ubehagelige. Det tjener ikke oss selv.
- Det tjener ikke oss med økonomisk vekst i u-land. Det vil ikke miljøet tåle, med vårt forbruk.
- Det tjener ikke oss med globalisering fullt ut. Så lenge vi kan få solgt oljen vår fritt, og importere billige varer vi ikke produserer selv, er det jo flott. Men det er en motreaksjon på gang i vestlige land. Det er fordi globaliseringen, sett fra et vestlig ståsted, tjener kapitalistene. Logikken er enkel. Når man inkluderer utviklingland i et handelsområde, så har de mye arbeidskraft og lite kapital. For prisene på arbeidskraft og kapital vil jo dette slå ut i relativt høyere avlønning av kapital. Spesielt vil også inntektsforskjellene øke. Ikke bare fordi kapitalistene tjener mer, men også mellom ulike typer arbeidskraft - hvor spesielt ufaglært arbeidskraft er under press i vesten. Dette reagerer selvsagt mange på.
- Av mye de samme årsaker tjener ikke migrasjon oss. Det vil si, vi kunne fått en billig underklasse og dermed billige tjenester og så videre. Men samfunnet reagerer negativt på slikt. Det vil oppstå sosioøkonomiske grupper som ligger lengre unna oss. Det kan være ubehagelig å se, det kan skape kriminalitet og fremmedfrykt - og det kan være skadelig for de små inntektsforskjellene vi har i Norge i dag.

Så hva gjør vi i stedet?

Vi later som vi ikke ser, og satser på å være best på avlat i stedet. Avlat som har svært begrenset effekt, men som "ser" bra ut.

Og det er jo strengt tatt ganske forståelig.

posted by: October at September 09, 2006 16:08 | link | comments (1) |
politikk, verden, utviklingsøkonomi

Sykefravær og arbeidsledighet

Det blir gjerne fremhevet at sykefraværet stiger nå fordi vi har lav arbeidsledighet, og at det dermed er flere "marginale" arbeidstakere, dvs. arbeidstakere med større risiko for høyt sykefravært, kommer i jobb. Dette kan dog bare forklare deler av denne tendensen.

Sandman-utvalget diskuterte denne siden av saken slik:

"Forholdet mellom sykefravær og arbeidsledighet har vært tema for flere forskningsprosjekter både nasjonalt og internasjonalt. Forskningen viser at sykefraværet øker når arbeidsledigheten reduseres. Ulike teorier har vært  framført for å forklare denne sammenhengen. En teori går ut på at i nedgangstider og lav konjunktur, vil arbeidstakerne være redde for å miste jobben og sykefraværet går ned. Dette er blitt kalt for disiplineringseffekt. En alternativ teori fokuserer på at det foregår en seleksjon ved at arbeidstakere med helseproblemer lettere blir skjøvet ut av arbeidsmarkedet i nedgangstider. Dette fører til at de ”friskeste” arbeidstakerne blir igjen på arbeidsmarkedet. Eksisterende forskning har gitt støtte både til seleksjonshypotesen og disiplineringshypotesen."

En annen forsker uttaler seg mer skeptisk

"Hvilke økonomiske faktorer kan forklare at sykefraværet synes å følge konjunkturforløpet?
I denne artikkelen ser vi på noen av de undersøkelsene som er gjort, både nasjonalt
og internasjonalt, omkring dette temaet, og diskutere ulike hypoteser som kan forklare
denne empiriske korrelasjonen. Vi presenterer også noen hovedresultater fra en egen undersøkelse
om befolkningens langtidssykefravær basert på paneldata fra KIRUT databasen.
Disse tyder på at sykefraværets konjunkturfølsomhet først og fremst er et resultat av
atferden til arbeidstakere med en stabil arbeidsmarkedstilknytning."

og

"Vi ser umiddelbart at sammensetningshypotesen
og disiplineringshypotesen gir
opphave til samme effekt på fravær over
konjunktursykelen, og at det således ved
empirisk testing er vanskelig å skille dem fra
hverandre. For så vidt er det ingen grunn til
at ikke begge forklaringer spiller en viss rolle.
Dyrstad og Ose (2001) og Arai og Thoursie
(2001) finner imidlertid liten støtte for
sammensetningshypotesen som forklaring på
utviklingen av sykefraværet i Norge og Sverige.
I Askildsen et al. (2000b) argumenterer
vi for at sykefraværet blant marginale arbeidstakere
må være svært høyt om det skal
forklare den sterke økningen i det samlede
sykefraværet utover på 1990-tallet."

Det er på denne bakgrunn vanskelig å avskrive incitamentene hos arbeidstakerene som betydningsfull forklaringsfaktor, både for det generelt høye sykefraværet - og at det øker i perioder med oppgangskonjunktur.

posted by: October at September 08, 2006 18:04 | link | comments (1) |
politikk, arbeidsliv

Mer om sykefraværet

Noen avklaringer:

Har IA-avtalen funger?

- Nei. Sykefraværet er omtrent på samme nivå som da den ble inngått. Rett nok gikk den en del ned ned, noe som i seg selv var riktig overraskende. Men så kom oppgangskonjunkturen og sykefraværet returnerte til samme nivå. IA-avtalen har gitt passelig lite fravær. Norge har fremdeles et skyhøyt sykefravær. På den annen side har IA-bedriftene På den annen side er det viktig å se på resultatene i IA-bedriftene. De er vanskeligere å tyde. Noen er mer positive. Andre kilder kan være mer tvetydige.


Er det likeverdige parter i IA-avtalen?

- Definisjonsspørsmål. Når du ser på hvem som tar regningen, så er det avgjort ikke det. Arbeidsgiverne tar en vesentlig del av regningen, staten tar resten. Arbeidstakerne tar overhodet ingenting. De kan lene seg tilbake og fortsatt være sikker på at de får 100 prosent betalt når de er syke.


Hva med karensdag?

- Dårlig ide. Det er ikke korttidsfraværet som er problemet først og fremst. Tvert om kan folk dra på seg mer langtidsfravær av tvinge seg på jobb, og de kan smitte andre og så vider.


Hva skyldes vårt særdeles høye sykefravær da?

- Noe kan forklares med høy sysselsetting (flere "marginale arbeidstakere") og større kvinneandel. Men det kan være liten tvil om at incitamentene som ligger i en enormt gunstig sykelønnsordning (for arbeidstakerne). Andre peker også på at legenes bruk av legeerklæring kan være en viktig årsak.


Er dette gjort av hensyn til sykefraværet?

- På ingen måte. Disse incentivene kunne de fått på plass uten å gjøre noe med totalprovenyet. De har også sett på en meget begrenset del av forklaringsfaktorene. Dette blir altfor frittstående som tiltak for å gi inntrykk av at det har noe reelt med dette å gjøre.

posted by: October at September 07, 2006 19:24 | link | comments |
politikk, arbeidsliv

Sykelønn - Incentiver - Kutt

Regjeringen har varslet en endring i sykelønnssystemet, hvor bedriftene må ta en større del av kostnadene ved langtidsfravær. Samlet vil forslaget spare staten for 2,5 mrd. kroner, mens regningen havner hos bedrifter (og også offentlige arbeidsgivere). Men det er et paradoks at man overser de kanskje viktigste forklaringsfaktorene for sykefraværet. Mistanken går mot at regjeringen rett og slett trengte pengene. Da er det lettere å ta arbeidsgiverne, enn å belaste arbeidstakerne.

 

Det er et dilemma her med hvem som skal ta regningen.

 

Utgangspunktet er en internasjonalt sett skyhøyt sykefravær. Dette kan vanskelig forklares med spesielt utrivelig arbeidsmiljø i Norge - og det er all grunn til å tro at fraværet skyldes en kombinasjon av holdninger og en utpreget svært god sykelønnsordning (for arbeidstakerne).

 

Denne regningen er det altså staten som stort sett tar.

 

I følge en BI-fosker Kåre Hagen, kan 20-30 prosent av fraværet forklares med arbeidsmiljø, mens resten ligger utenfor arbeidsgivers kontroll.

 

Men det er arbeidsgiverne som må ta deler av regningen, og en nå stadig større del.

 

Arbeidstakerne derimot de taper ikke en krone på å være syke. Tvert i mot, med 100 prosent kompensasjon kan det sågar tenkes at de tjener penger (de slipper transport til jobben etc.). Og det er all grunn til å tro at arbeidstakernes holdninger har en vel så stor påvirkning på fraværet, som det arbeidsmiljø har - men dette er det slett ikke aktuelt å gjøre noe med, slik at arbeidstakerne må betale en liten del av eget fravær.

 

Kåre Hagen viser også til at et sentralt problem er legenes sykemeldingspraksis. Dette gjøres det lite med.

 

Jeg har en følelse av det bedrives litt skyggespill her. Endringen som nå er varslet er nok ikke noe tiltak for å få ned sykefraværet primært, men er antagelig kommet ut fra et behov for penger. Til bane og vei, om vi skal tro dagens VG. En bonus ved kuttet er at man i alle fall kunne forsøke å forsvare det med incentiver mot sykefraværet.

 

Problemet er jo at dersom man bare var opptatt av incentivene, så kunne man jo foretatt en endring som ikke berørte forventet proveny. Det vil si at man kunne gitt arbeidstakerne mer av regningen for langtidsfraværet, og på den annen side redusert kostnadene mer i de to første sykefraværsukene.

 

Et annet problem er at man overser andre av de viktigste forklaringsfaktorene for sykefraværet. Incentiver hos arbeidstaker, og legenes sykemeldingspraksis.

 

posted by: October at September 06, 2006 08:37 | link | comments (1) |
politikk, arbeidsliv, velferd

Sommerfugler til fattigfolket

Det er vanskelig å unngå dem om dagen, her i Oslo. Sommerfuglene. Pene tegninger av vakre sommerfugler omgir oss på alle kanter. Aftenposten har vært full av dem i flere dager. Reklameboards. T-banen. Bussene. Lette å se.

 

Og garantert ikke billig.

 

Hvor mye koster disse sommerfuglene oss. Hvor mange må betale 225 kroner i måneden hvor lenge for å betale reklamen?

posted by: October at September 05, 2006 08:43 | link | comments |
verdier

Matmomstull

Det har kommet en hel del for øret at regjeringen visst nok planlegger økt matmoms, i alle fall om en skal tro avisene. Dette har fått mange til å skrike opp. Ikke helt uventet er dette usosialt.

 

Alt er egentlig usosialt. Når skattene økes er det usosialt og når skattere ble kuttet er det usosialt. Det er nok grunn god nok til å synes synd på de fattige. For de bærer jo byrdene uansett retning det går i. Og barnefamiliene selvsagt. Alt går ut over barnefamiliene.

 

Barnefamiliene finnes det veldig treffsikre virkemiddel for å nå, om en ønsker. De heter ikke redusert el-avgift, matmoms eller statlig fastsatte maksimumspriser for bensin. Skal du subsidiere barnefamiliene så øker du barnetrygden.

 

Dertil blir det jo meningsløst å snakke om matmomsen isolert fra alt annet.

 

For det første så må man se på hvordan matmoms slår ut på prisene. Erfaringene viste at langt fra hele momsreduksjonen kom forbrukerne til gode. Og heller ikke en reverserint mot normalt merverdiavgigtsnivå vil kunne ventes å slå uti økte priser for forbrukerne.

 

For det andre så bruker ikke nordmenn avskrekkende mye penger på mat. I 2004 brukte vi i følge SSB 36 541 kroner på matvarer og alkoholfrie drikkevarer per husholdning. En økning i momsen fra 13 til 14 prosent slik Nationen melder innebære en prosentvis prisøkning på 0,9 prosent - dersom avgiftsøkningen i sin helhet fører til økte priser, noe som er meget tvilsomt. Dette innebærer altså maksimalt en økt skattebyrde for den jevne husholdning på 323 kroner i året. Det er ikke akkuratt snakk om dramatiske endringer - langt under folks realinntektsvekst.

 

For det tredje er det meningsløst å se dette isolert, uten å se på hva regjeringen ellers vil foreslå. Dette vet vi ikke veldig mye om på nåværende tidspunkt. Det er derfor bare tabloider og skruppeløse populister som kan sette i gang maset om usosiale avgiftsøkninger, uten å få en flau smak i munnen.

 

Og Jan Tore Sanner, den elendige populisten (han passer nok godt i samarbeid med Høyre) kan jo se om han ikke kommer på når Høyre sist tok til ordet for å øke matmomsen. Så kan han tenke etter om Høyre egentlig var for eller mot lavere matmoms...

posted by: October at September 01, 2006 13:45 | link | comments (3) |
politikk, høyre

Template by motime.com  |  header image credit: Markus Gann © www.begann.de