Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Bilpriser, bensingpriser - dyrt?

Norge er skyhøye priser. Særlig klages det mye over bensing- og bilavgifter, som mange mener er spesielt dyre i Norge i forhold til andre land. Dette har tiltatt i styrke i takt med Bilaksjonens svært suksessfulle aksjon for å sette fokus på statens generelle tyrning av bilister.

 

Og la det ikke være tvil om det, bilister "melkes", og bare en del av det kan relateres til miljøhensyn. De andre hensynenet er alle velgernes krav til bedre ditt og datt og mer penger til ditt og datt. For ordens skyld kjører de fleste velgere også bil i blant.

 

Men det var bil- og bensinprisene da.

 

SSB har sett litt på tallene over nybilpriser. Deres konklusjon er det følgende; relativt til norsk lønnsnivå havner norske bilpriser på et gjennomsnittlig europeisk nivå.

 

Dette innebærer selvsagt ikke at prisene er høye i Norge, faktisk skiller vi og Danmark og ut i så måte. Men Norge har høye lønninger, og relativt til dette er bilene slettes ikke spesielt dyre. Når de sammenligner på grunnlag av lønnsnivå unngår vi også hele problemet med BNP-sammenligning hvor håndtering av oljeinntektene utgjør et problem.

 

Norge havner altså midt på treet. Etter justering for lønn kommer vi foran det vesentligste av vest-europeiske land. I Norden er danskene de som får minst bil for lønnen, mens svenskene får mest. Norge, Finland og Island havner rimelig likt. Det vil være noen forskjeller basert på om man bruker netto- eller bruttolønn til sammenligningene. Bruker man nettolønn kommer vi og svenskene faktisk likt ut,i følge SSB, på grunn av høyere skattenivå der.

 

Og bensinprisene?

Bensinprisene har stort sett fulgt prisutviklingen de siste 30 årene. Det vil si at i forhold til lønnsnivået har de blitt vesentlig redusert, på linje med de fleste varer og tjenester ). Og nordmenn får altså ganske mye bensin for lønnen, i forhold til andre land.

 

Med andre ord er det meste som det skal være. Vi har høyt kostnadsnivå, enda høyere inntektsnivå og ting er reltativt sett ganske middels eller bra billig i Norge.

posted by: October at July 27, 2006 08:23 | link | comments (10) |
politikk

Om handlingsregelen

Det hender i blant som økonom at man får spørsmål om handlingsregelen. Ikke så rart, da den strengt tatt er lite intuitiv. Særlig når man egentlig har lyst til å ikke ville forstå, fordi det hadde vært kjekt å få dekket enda flere gode formål.

Formue-argumentet

I samfunnsøkonomisk forstand er olje formue. Det er en ikke-fornybar ressurs, som gir seg utslag i en resssursrente. Ressursrenten er kort sagt den inntekten som genereres av en ressurst utover det som er nødvendig for å avlønne innsatsfaktorene (kapitalavkastning og lønn). I praksis vil det si at produksjonen gir avkastning utover alternativavkastningen til kapitalen. Dette er en nasjonalressurs, og er en nasjonal formue. Når vi selger denne, konverterer vi derfor strengt tatt formue. Den vanlige inntekten av virksomheten gis sin avlønning, selskapene får kapitalavkastning og arbeiderne får lønn. Gjennom en særskilt petroleumsbeskatning forsøker staten å dra inn til samfunnet denne ressursrenten, og den overføres da til Statens Pensjonsfond (oljefondet).

 

Skal man forsøke oss på en analogi, så vil det være det samme som om du solgte gull fra safen din og fikk penger (finansaktiva) i stedet. Du har strengt tatt ikke blitt rikere. Derimot vil du kunne få avkastning fra finansaktiva (renter). Dette tilsvarer det handlingsregelen tilsier vi kan bruke av oljefondet. For å unngå store finanspolitiske uroligheter så glatter man ut disse finansinntektene, og legger til grunn en realavkastning på 4 pst. hvert år. Vi bruker realavkastning for å unngå at verdien av fondet skal reduseres når man tar ut finansavkastningen, ved at vi kompenserer fondet for inflasjonseffekten.

 

Oppsummert da så har vi at Norge har et stort likviditetsoverskudd, men at dette skyldes at vi konverterer nasjonalformuen fra olje til likvide midler (finansplasseringer).

Investering, drift og tæring av formue - generasjonsregnskaps-argumentet.

 

Vi har altså et likviditetsoverskudd, som er svært stort, og som vil variere med oljeprisen. Men vi har også et betydelig driftsunderskudd. Hvert år på statsbudsjettet overføres det store beløp. I saldert budsjett 2006 var det eksempelvis et oljekorrigert underskudd på 70,8 mrd kroner, som ble dekket opp via overføringer fra Statens Pensjonsfond - Utland (oljefondet).  Etter noen tekniske krumspring, for å dekke inn konjunktursituasjon og diverse annet, fikk man et  såkalt strukturelt oljekorrigert underskudd på 65,9 mrd. kroner. Dette var 13 mrd kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi, og kan derfor anses (om enn noe unøyaktig) for årets planlagte formuestæring. Dette var for øvrig 9 mrd kroner lavere enn året før. Handlingsregelen har ennå ikke vært fulgt fullt ut.

 

La oss først få avklart at det generelt ikke er spesielt lurt å tære formue for å finansiere løpende drift. Skillet mellom drift og investeringer er langt fra klart, særlig når vi løfter oss opp forbi en privat investors ståsted - og tar på oss samfunnsøkonomiske briller. Er det investering når vi bygger veier? Når vi vedlikeholder veier? Når vi bruker mer penger forskning? Utdanning? Eller når vi øker innsatsen i helsevesenet får å bedre levestandarden, eller gjelder det kun når vi opererer folk som skal ut i arbeidslivet igjen?

 

Og det er jo slett ikke gitt at alle de investeringene det kan være kjekt å ha gjort, er tilstrekkelig lønnsomme til å berettige økt pengebruk. Og det kan være argumenter for å beholde handlingsregelen likevel. Tross alt. Med så mange hundre milliarder kroner som brukes vært år - hvorfor bør ikke prioriterte investeringer få plass innenfor de rammene. Mer om andre grunner til å holde på regelen under


Vi står oppe i et aldri så lite demografisk problem. Det er vi ikke alene om, men saken er alvorlig nok. For tiden opererer man med et langsiktig inndekningsbehov på mellom 45 og 80 mrd. kroner årlig. Riktig nok et er dette på lang sikt og beheftet med mye usikkerhet. Men usikkerheten går da også begge veier. Anslaget nå er også vesentlig lavere enn det var for kort tid tilbake, noe som skyldes høy oljepris.

Sett i lys av dette, at vi er i en situasjon hvor økte pensjonskostnader og annet spiser opp handlingsrommet i årene fremover - og hvor vi i utgangspunktet ikke kan forvente at vi kan opprettholde dagens nivå på velferdstjenester (og investeringer), er det kanskje gode grunner for en viss moderasjon. Det innbefatter også at investeringer som kan bidra til økt lønnsomhet bør kunne prioriteres innenfor de rammer man forholder seg til.

Hollands syke-argumentet

Koblingen mellom kortsiktige og langsiktige bekymringer kommer gjennom forholdet til konkurranseutsatt sektor. Nå skal det sies at de fleste argumenter bak handlingeregelen er primært langsiktige. Kortsiktige bekymringer for inflasjonsspøkelset og den slags har nemlig en sterk bakgrunn i å begrense skadevirkningene for konkurranseutsatt sektor. I tillegg til at også privatpersoner får økt rente på boliglån etc.

 

Et sentralt spørsmål er ressursbruk. Et populært slagord om dagen er at vi ikke mangler penger, men vi mangler realressurser. Det vil si arbeidskraft i denne sammenheng. Når vi skal bruke mer penger, og kjempe om den samme arbeidskraften - da stiger lønningene og vi er på vei mot økt press i økonomien. Dette presset er det som skaper fare for økt inflasjon, som vil gi økt rente for å holde økonomien fra overoppheting. Dette vil gi styrket kronekurs. Styrket kronekurs gjør norske varer dyrere relativt sett til utenlands, og svekker dermed konkurranseutsatt næringsliv.

 

En annen måte å se hvorfor økt oljepengebruk går ut over konkurranseutsatt sektor på, er å se hva som skjer når vi bruker mer penger. Når vi bruker mer oljepenger skapes det etterspørsel etter varer og tjenester. En del av dette vil rette seg mot skjermet sektor, mens andre deler kan rette seg mot konkurranseutsatt sektor. Mens varer og tjenester fra sistnevte sektor kan importeres, må nødvendigvis varer og tjenester i skjermet sektor produserer i Norge. Problemet med dette er at når vi er i en situasjon hvor det er lite ledige ressurser, vil ressurser måtte overføres fra norsk konkurransutsatt sektor til norsk skjermet sektor for å møte denne nye etterspørselen. Dette reduserer da opplagt norsk konkurransutsatt sektor. Overføringen vil typisk skje gjennom lønnsmekanismer. Skjermet sektor byr opp lønnen, mens konkurranseutsatt næringsliv i mindre grad kan møte dette, da de konkurrerer med andre land.

 

Dette er "Hollandsk syke" argumentet, og er basert på erfaringer fra land i noenlunde tilsvarende situasjon tidligere. Problemet kommer når man tærer ned formuen og kommer til et punkt hvor man ikke kan opprettholde overføringene fra Statens Pensjonsfond (I Norges tilfelle). Det svekker Norges konsummuligheter, og vi blir ikke i stand til å betale for den importen vi trenger. Det må da store og samfunnsmessig svært kostbare omstillingsprosesser for å komme i en opprettholdbar bane på lang sikt. (Og dette vil jo da på toppen av det hele komme i tillegg til det meget betydlige inndekningsbehovet vi allerede må anta at vi får i fremtidien).

 

Noen vil her mene at utenlandsbudsjett er en god vei å gå for å komme rundt dette. Det kan i teorien være riktig, men det er en rekke praktiske problemer også knyttet til dette. La oss se bort fra de andre argumentene bak handlingeregelen jeg skrev om over.  Det er forstatt problemer med å få gjennomført en slik politikk.

• Norske selskaper kan ikke utelukkes for å delta i anbudskonkurranser. Gitt at norske selskaper kan ha spesielle fortrinn for aktivitet i Norge (erfaring og kjennskap), kan de gi et anbud som er bedre enn utenlandske selskaper - selv om de må by opp lønnen noe - eller kreve bedre lønnsomhet enn i alternative prosjekter (som staten må betale for).
• Anbud og innkjøp skal forberedes, ting skal installeres, folk skal opplæres og det meste må vedlikeholdes. Det er i praksis så godt som umulig å isolere alle effekter fra norsk økonomi. Innkjøp av sykehusmateriell fra utlandet skal eksempelvis ha en norsk virkningsandel på over halvparten (har jeg blitt fortalt, så på dette konkrete eksempelet har jeg ingen kilde, og jeg vet heller ikke om man her tar hensyn til alle multiplikatorvirkninger i Norge etc).
• Man vil få en fortrengningseffekt fra det ordinære budsjettte (som man har beskrankninger på) og over til utenlandsbudsjette (hvor det er ingen regler). Dette vil omfatte drift, og gode og dårlige investeringer (alternativkostnaden for en politiker er meget begrenset, alt går an!). Og det vil også omfatte drift og investeringer som ellers ville blitt gjort på det vanlige budsjettet, og dermed skape rom for mer drift og investeringer der. Som vil ha høy norskandel.

 

To ytterligere argument, som mer er "public-choice"-argumenter.

- Dersom man har store likviditetsoverskudd (med driftsunderskudd), og ikke har noen handlingsregel for finanspolitikken, vil det være sterke incentiver for politikerne å ta stadig mer i bruk, for å tilfredsstille velgeres raskt økende forventninger, slik at man kan sikre gjenvalg. Det betyr at en "liten" økning nå, vil bli fulgt av enda flere "små" økninger. Det er jo tross alt ikke grenser for hvor mange gode formål vi har. På sikt vil dette være totalt ødeleggende for norsk økonomi.

- Etter min mening er det absolutt verste som kan skje, at politikerne bevilger seg ut over prioriteringsspørsmål. I stedet for å prioritere, effektivisere og kan hende ta noen upopulære avgjørelser, så dekker vi over med økt formuestæring og økte langsiktige problemer (ikke vi som står til valg da). I fortsettelsen av dette argumentet, er det ganske illustrerende at av de interessegrupper som ivrer for økt oljepengebruk bare til dette og dette spesielt viktige formålet - så er det svært mange formål representert.

 

posted by: October at July 25, 2006 07:13 | link | comments (6) |
politikk, oljepenger

Høyre, opposisjon og populisme

Høyre hadde en hellig ku i sin regjeringstid og i valgkampen. Det var handlingsregelen, nøktern finanspolitikk og avstand fra populismen som lå i å "svi av" mer formue. Dette skulle gi sikkerhet for både folks personlige økonomi, og konkurranseutsatt næringsliv.

 

Eller, det vil si, det så i alle fall ut som en hellig ku i folks øyne. Finansminister Per Kristian Foss brøt handlingsregelen med god margin hvert eneste år han hadde muligheten. Overskridelsene var på størrelse med skattelettene som ble gitt i perioden.

 

Retorikken fungerte ikke. Folk ville ha mer fortest mulig, og Høyre raste nedover meningsmålingene.

 

Og det har da heller ikke gått veldig lenge etter valget, før Høyre tok en rask nyorientering. Eller fant pin-koden til oljefondet, som en av landets aviser kunne skrive i dag. (Ganske misvisende, når man tenker på de overføringer som har kommet fra petrolumsfondet/pensjonsfondet for å finansiere statens driftsunderskudd.

 

Tross alt, populisme er nøkkelen til en vellykket opposisjonstilværelse. Det er nå man skal klage på alt det som påklages kan. Selv om man godt vet hvilke begrensninger som egentlig gjelder, bortsett fra når man sitter på opposisjonens plass i debatten.

 

De første signalene jeg så i media var fra Oslo Høyre. Dette som følge av at staten var kjip nok til å ikke indikere stor nok vilje til å sponse ny Holmenkollbakke. Men det første alvorlige signalet kom i dag. Høyre tar til ordet for intet mindre enn et fond på 20 mrd. kroner til veibygging. Ikke et unaturlig utspill gitt de siste måneders enorme fokus på veier (Bilaksjonen kan sine saker). Ikke bare skal man ta oljepenger, men man skal sågar opprette et eget fond, slik at man ikke trenger å prioritere det opp mot andre gode formål.

 

Erna Solberg presterer å si at dette er nødvendig fordi det ellers vil være for enkelt å prioritere bort. Noe som nødvendigvis må bety at politikere ellers vil mene at veier ikke er så viktige, likevel, og heller vil prioritere andre ting (skattelette, Erna?).

 

Kanskje det er et utslag av selvinnsikt?

 

Og nå må jo veien være duket for sammarbeid med FrP også. Rente og kronekurs er kanskje ikke like nødvendig nå lengre?

posted by: October at July 24, 2006 09:12 | link | comments |
politikk, politikere, oljepenger, høyre

Rentefradraget

Det har i de siste par dagene vært oppstandelse rundt Lundteigen (SP) sitt forslag om å begrense fradraget for boliglånsrente. Nå blir forslaget aldri gjennomført, det går tross alt ut over den velstående middelklassen som ingen tør røre ved, men det kan jo være grunn til å kommentere en del elementer her.

 

Fradrag for boliglånsrente er ingen selvsagt sak.

 

Skatteutvalget hadde en gjennomgang av skattesystemer i ulike land. Norge har meget gunstig boligbeskatning. Vi har lite eiendomsskatt, og formueskatten (som er rimelig særnorsk) har liten effekt grunnet svært lave ligningsverdier. Dertil subsidierer staten ved 28% av boliglånsrentene dine.

Og det er bare Norge, Nederland og Sveits som hadde full fradragsrett for boliglånsrenter (per 2000). Flere land, inkluidert Australia, Canada og Tyskland, hadde ikke fradragsret. Mens flertallet av OECD-land hadde begrensninger på fradragsretten.

Det er sistnevte modell Lundteigen har foreslått.

 

Ja, det er subsidier.

 

Det kan illustreres ved hvor stor kostnad du har ved å øke lånet slik at du får 1 krone ekstra i renter. Dette koster deg 72 øre. De 28 ørene får du i praksis av staten, ved at du får igjen på skatten. Du som konsument har altså ikke den fulle kostnaden ved økt låneopptak, noe som neppe kan kalles for annet enn subsidier.

Det er også vanskelig å finne gode argumenter for hvorfor det skal være statens oppgave å subsidiere folks låneopptak. Noen har ytret at det bør stimuleres til at folk skal eie bolig. Men det er ikke et nødvendighetsgode som sådan. Og vi får jo heller ikke skattefradrag for mat eller andre nødvendighetsgoder (selv om vi gjerne har laver merverdiavgift for deler av dette). Når det foreslås at 2-3 mill. kroner skal beholde rentefradraget, bør uansett de elementer som er av nødvendighetsgoder være rimelig dekket inn. Også i Oslo-området, med mindre du har oppsiktsvekkende mange unger.

 

Logikk og fordeling

 

Noen har argumentert for at det er åpenbart at når renteinntekter beskattes, bør det gis fradrag for rentekostnader. Mon det. Vi har inntektsskatt. Vi har ikke generell utgiftsfradrag. Argumentet blir litt hult i denne sammenheng.

Næringslivet står i en annen posisjon da de ikke har inntektsskatt, men resultatbeskatning, hvilket gjør at prinsipper for fradrag blir noe ganske annet enn for husholdningene.

Vil forslaget gå ut over de som sliter økonomisk? Tja. Det er jo nærmest et definisjonsspørsmål. Nordmenn har sterke preferanser fra bolig, som nærmest fungerer som et residualledd på inntekten. Man kjøper så dyrt man kan, virker det som. Og man vil jo ramme de som er i låneposisjon, og ikke de som sitter med nedbetalte hus og hyggelig inntekt (noe som for øvrig er et argument for å heller se på eiendomsskatt). Men man skal definere fattige ganske romslig, dersom familier som kan ta opp huslån på over 3 mill. kroner skal defineres som fattig.

Derimot rammer det naturligvis mennesker i etableringsfasen som har tilstrekkelig inntekt til å låne slike summer for å kjøpe seg hus.

 

Praktiske innvendinger

 

Forslaget vil som nevnt ikke bli gjennomført etter all sannsynlighet, siden det rammer den velstående middelklassen som det er politisk suicidalt å tukle med. Men det finnes selvsagt også andre argumenter mot innføring.

Avgrensningsproblemer mot næringsliet er et problem. Noen av oss har vært bortom delingsmodellen og vet hvilke problemer det gav i så måte. Det samme kan oppstå her. Det kan etablerers selskaper som tar seg av boligkjøpet, og som da vil få fradrag for renter.

Kredittsituasjonen i Norge og det hete boligmarkedet tilsier også stor grad av forsiktighet. Husholdningene er sterkt belånt, og de har naturlig nok forutsatt rentefradrag i sine analyser av egen økonomi.

Sistnevnte problem kan dog tenkes løst ved å gradvis redusere fradragsgrensen/fradragsprosenten, ned mot det nivået man eventuelt vil skjerme.

posted by: October at July 21, 2006 09:16 | link | comments (6) |
politikk, økonomi, skatt, senterpartiet

Kommunale prioriteringer

Det er ikke alltid like lett å se hva som er kommunale, fylkeskommunale - eller statlige oppgaver. Eksemepelvis har vi både kommunale, fylkeskommunale og statlig veiansvar. Mange krav til offentlige tjenester reguleres fra statlig hånd, men opereres og finansieres av kommunen. Finansieringen kan i noen tilfeller være bundet, mens andre formål tas fra en felles pott.

 

Det er fordel og ulemper med øremerking. Ved øremerking kan staten sikre at det staten ønsker prioritert blir prioritert. Videre kan man sikre samme nivå på tjenesten alle steder i landet (gitt samme kostnadsnivå, noe som ikke er selvsagt, dersom man ikke tar høyde for dette). Motstandere av øremerking vil på sin side hevde at det ikke bør være statens prioriteringer som skal gjelde, men kommunens. Kommunepolitikerne står nærmere sine velgere enn stortingspolitikerne står de velgerne i akkuratt den kommunen. Ikke er det et mål at alle kommuner har identisk tjenestetilbud heller, det kan være ulike ønsker (og ulike behov) i ulike kommuner. Dessuten vil øremerking gjøre at formål ikke prioriteres opp mot hverandre fullt ut, ettersom noen formål finansieres direkte - mens andre må prioriteres etter en felles pott.

 

Dagens Næringsliv bringer i dag en oversikt over hva kommunene prioriterer når de får en krone ekstra. Slik informasjon kan være av stor nytte for politikerne i storting og regjering når disse skal legge siste hånd på det kommende statsbudsjettet. Dersom de bruker mer penger til kommunene, hva brukes disse på. Kommunale tjenester står tross alt velgerne nært, og det er gjerne staten som tillegges skyld (og en sjelden gang i blant også ære) for hvordan det står til i disse. Prioriteringslisten ser slik ut:

1. Kultur
2. Infrastruktur
3. Administrasjon
4. Helsestell
5. Vann, avløp og renovasjon
6. Kommunale veier
7. Barnehager
8. Pleie og omsorg
9. Barnevern
10. Øvrig utdanning
11. Grunnskole
12. Sosialhjelp

Dog må man aller først ta hensyn til den mulige, og trolig høyst reelle, lønnsglidningen økte bevilgninger til kommuene vil føre til.

 

Listen kan være egnet til å overraske. Kultur blir av mange sett på som et meget mindreverdig gode i forhold til tunge poster som skole, vei, helse. Men for trivsel og lokalmiljø kan kultur være svært viktig for kommunen, og er kanskje noe man mer enn noe annet føler man har blitt nødt til å skjære ned i. Et annet spørsmål er jo om ikke kommunale bevilgninger til kultur kan være bedre egnet enn statlige kulturpakker, dersom sistnevnte oppfattes som operahus,  minoritetskultur og annet som innbyggerne i en enkelt kommune kan føle at ikke står dem nært i det hele tatt.

 

Videre kan man merke seg at administrasjon havner høyt oppe på listen. Her vil det være delte meninger. Noen mener nok dette er et utslag av å gi til sine kollegaer på kommunehuset og eksemplifiserer norsk overadministrasjon. Mens andre vil kunne vise til at administrasjonkostnader er noe av det som er kuttet mye i de siste årene, og derfor dette kanskje kan være en reaksjon på reelle behov.

 

Infrastruktur prioriteres over de tjenester og oppgaver som typisk blir mest diskutert offentlig (med unntak av vei). I det hele tatt er det de mindre synlige postene som prioriteres først. Kultur, infrastruktur, administrasjon, vann, avløp og renovasjon. Nedover listen kommer omsorgs og utdanningspostene.

 

Og til sist kommer den lille gruppe av sosialhjelpsklienter. Dette er en svak og liten gruppe som ikke roper høyt. Det finnes interesseorganisasjoner, men noen lobby av typen Bondelaget, Rederiforbundet, Fagbevegelsen o.l. - det har de ikke. Og de prioriteres da heller ikke.

 

Av dette kan det jo sluttes at det for stortingspolitikere kanskje ville vært en fordel å øremerke midler til de mer synlige områdene. Men er dette lurt? Da må man i så fall ha en hypotese om at kommunes prioriteringer er gale. At Stortinget vet bedre enn Kommunehuset hvor skoen trykker. Eller at kommunen ikke prioriterer antatt svake grupper høyt nok (syke, eldre, barn, sosialklienter o.l.)

 

posted by: October at July 18, 2006 08:59 | link | comments (11) |
politikk, kommunepolitikk

Hvorfor er FrP skremmende

Jeg er ikke veldig opptatt av ideologi. Når det gjelder FrPs ideologiske grunnlag, og deres forsøk på å skape seg et slikt, så mener jeg det stort sett har å gjøre med indre organisering og rettferdiggjøring (de må jo ha en ideologi) og ikke noe realpolitisk (hvor FrPs ideologi er en salig suppe - og på ingen måte særlig ideologisk klart og synlig).

Alle partier er populistiske. I større eller mindre grad. Politikerne spiller et spill som de må, så godt de kan, for å tekkes velgere. Velgere er menneskelige. Spillet som spilles forholder seg til menneskelige svakheter. Vi er kortsiktige (mer enn samfunnet som helhet bør være opptatt av), mest opptatt av det som er oss nærmest (særinteresser, hver vår veistubb), har begrenset hukommelse og har dessverre ikke mulighet for å fordype oss på veldig mange områder samtidig (og liker derfor enkle løsninger som vi tror vi forstår og som høres fornuftig ut på den bakgrunn vi har).

Grunnen til at tanken om FrP, som kan det populistiske spillet bedre enn de fleste, i regjering er mer skremmende enn andre populistpartier (som SV), er den forakten de viser for fag og langsiktig samfunnsutvikling. Mens det var å vente at populismen i SV ble døyvet ned i møte med livets realiterer hvor man ble møtt av grundige konsekvensutredninger og avveininger mot det langsiktige - har FrP retorisk sett bare forakt til overs for slikt.

De kan finne på å ikke modere seg i posisjon.

Og det er skremmende.

posted by: October at July 07, 2006 20:12 | link | comments |
politikk, fremskrittspartiet

Template by motime.com  |  header image credit: Markus Gann © www.begann.de