Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Tolltull del 2

Tolldebatten fortsetter. Argumentene hagler, men ofte er de mangelfulle. Enkelte unntak finnes det likevel.

Det er mye tåpelig diskusjon i tollgrensedebatten. Blant annet var Gjermund Hagesæther, FrP, temmemelig langt ute i tåkeland i hans tilsvar til Bergo.

Tor Andre derimot argumenterer langt bedre. Han trekker inn samfunnsøkonomiske perspektiver. Noe som både FrP og SV misliker temmelig ofte. De har jo nærmest det til felles at de misliker finansdepartementes byråkrater. Folk handler fra utlandet i stadig større grad. Det er naturlig, prisnivået - selv uten avgifter - er langt lavere i mange andre land. Om enn med mindre forskjell for mange av de varene som typisk handles over nett. Det er kostbart å drive inn dette. Det tar tid og krever ressurser å få fortollet varene, og det til en forholdsvis liten gevinst. Provenyet for slik handling under 1000 kroner er temmelig lite. Selv med hensyn til at handelen ville økt til dels betydelig med ett fritak, så er provenyet forholdsvis lite.

Det er ikke til hinder for å tenke over hvorvidt dette bør prioriteres, eller ikke. Når mva-inntektene synker, så skjer det jo noe. Noe annet må forsakes.

Men det er som Tor Andre er inne på gode samfunnsøkonomiske argumenter for "inntektssider" i regnestykket om tollgrensen. Det krever administrasjon, som forbrukerne må betale i stor grad. Dette må tas med, og ikke bare utgiftssidene gjennom svekket konkurranseevne for en del norske bedrifter.

Et par forbehold til, vil jeg gjerne gi.

Fravær av mva-fritak på importerte varer er ikke en særavgift. Det er det normale. Det er mange varer som selges i Norge som er importert. Det kan godt argumenteres for at det er prinsipielt underlig at en vare skal avgiftsbelegges dersom en butikk kjøper den inn og selger videre, mens kjøp av den samme varen direkte ikke skal gi vanlig merverdiavgift.

At det vil gi lavere priser for norske forbrukere er det ikke noen som tviler på. At dette skyldes at utenlandske konkurrenter (eller fillialer av norske selskap) opererer med lavere priser, er det heller ikke mange som betviler. At de lavere prisene skyldes at de konkurrerer på andre vilkår - det er det derimot mange som glemmer.

Og at den ikke er prisjustert betyr ikke at å justere den opp tilsvarende vil gi avgiften den samme virkningen som da den ble satt til 200 kroner. Mulighetene for handel direkte fra utlandet er endret fundamentalt siden den gang.

Byråkratene i Finansdepartementet sitter nok med større innsikt til de økonomiske konsekvensene enn det vi gjør. Og rent prinsipielt ser jeg ingen grunn til at slik handel skal være fritatt avgifter på linje med alt annet. Men fra forbrukernes side er det ikke vanskelig å være enig. I alle fall på kort sikt.

posted by: October at December 14, 2005 15:36 | link | comments |
politikk, økonomi

Markedsfundamentalismen i bokbransjen.

Det er nye tider i bokbransjen, som de fleste vil ha fått med seg. Nå rapporteres om at bokhandlerne har begynt å ta inn de bøkene folk vil ha. Underlig, det der.

 

Det handler om at bokhandlerne går bort fra tidligere avtaler som sørget for at de måtte ta inn et bredere utvalg bøker. Nå tar de bare inn de bøkene de selv ønsker. "Det blir nok færre lyrikksamlinger", som en av dem sa på NRK P2 i dag tidlig. "- Markedsfundamentalisme!", svarte forfatter Gunnar Staalesen. Han gråter langt ifra for sin syke mor, da han nok blir å finne i bokhandelen uansett.  Å ha varer i butikken som er de varene folk vil ha, er rett nok basert på tenkning om marked. Også sosialistiske former for økonomisk koordinering ville kunne omfavne slike mekanismer - å gi folk det folk vil ha. Og mer fundamentalistisk er det ikke enn at det er stort sett på samme måte i andre kulturbransjer. Som musikkbransjen. Jeg finner ikke alltid min favorittartists nye CD i hyllene hos platebutikkene. Ikke veldig rart, da det antageligvis er jeg og et dusin til som kjøper den platen her i landet. Og jeg går ikke rundt og forventer, eller krever, at platebutikkene skal ta inn alt.

 

For å si det sånn. Jeg forventer ikke at andre platekjøpere skal subsidiere min smale smak. For det er jo det som er realiteten. Skal man reversere endringene i bokbransjen, så vil de mye leste bøkene bli dyrere for å finansiere en ordning som skal sikre et bredt litteraturutvalg. Planøkonomisk- og ønsket inneffektivitetsfundamentalisme?

 

Er litteratur av større kulturell betydning enn bøker, konserten, utstillinger og annet - som lever helt greit uten påtvungen subsidiering av varianter svært få vil ha? Nei, jeg syns ikke det. Blir verden "fattigere"? Tja. For noen få så blir den nok det. En hel del andre blir rikere. Ikke bare fordi de slepper å betale for andres smale smak, men også fordi de vil kjøpe flere bøker og lese mer. Så får heller de med sær litteratursmak se ned på hva folk leser. Akkurat det gjør meg lite.

posted by: October at December 14, 2005 06:56 | link | comments (2) |
politikk, økonomi, kultur

En liten parantes om tollgrensen

SV har kommet i regjering. Sågar i Finansdepartementet. Tollgrensen var ikke så kjekk å fjerne og FrP raser.

For å ta det siste først. La FrP rase. De kan jo hygge seg med å påpeke at andre partier er populistiske før valget og snur etterpå.

Så til tollgrensen. Regjeringen har naturligvis rett i at det vil få effekt på norsk næringsliv dersom vi fjerner tollgrensen. Kanskje "katastrofe" er å overdrive, men uansett får de for pukkelen fra FrPs Gjermund Hagesæther for dette. Han sier til Dagbladet at dette faller på sin egen urimelighet og påpeker at å øke den fra 200 til 1000 kroner bare vil være i samsvar med normal prisstigning.

Hagesæther glemmer her å fortelle, eller så vet han bare ikke bedre, at det er mer enn prisutviklingen som bestemmer effekten av tollgrensen. For eksempel det ikke så rent lite sentrale spørsmål om hvor tilgjengelig handel fra utlandet er. Siden tollgrensen ble satt på 200 kroner har vi for eksempel fått Internett. De som roper om høyere tollgrense handler i stor grad nettopp over internett. Det er åpenbart at dette medfører at virkningen på norsk næringsliv påvirkes ganske kraftig av dette i forhold til hvordan det var før.

Men Hagesæthers underlige retorikk slutter ikke det. Like nedenfor i artikkelen peker han på at SV ikke har problemer med at man kan ta med seg verdier for større summer skattefritt inn til Norge. Dette henger rett og slett ikke sammen, mener han.

Men så reiser ikke folk til utlandet 365 dager i året, like ofte som de har muligheten til å handle på nettet heller. Det er faktisk forskjell på å bestille varer i utlandet, og å ta med seg ting hjem fra utlandet. For de fleste av oss som ikke bor på grensen i alle fall. Situasjonen er annerledes, og tilgjengeligheten for å utøve mulighetene er annerledes. At hummer og kanari ikke henger sammen, er det vanskelig å kritisere noen for.

Men retorikken faller sikkert i god jord hos velgerskaren, den.

posted by: October at December 13, 2005 21:41 | link | comments (4) |
politikk, skatt, sosialistisk venstreparti, fremskrittspartiet

Færre privatskoler med SV.

Ja, hvilken bombe! Venstresiden gjør s om de gikk til valg på. Ikke rart høyresiden klager...

Øystein Djupedal har altså tatt tilbake godkjennelsen av friskoler, og stoppet all behandling av slike saker inntil regjeringen har fått strammet inn reglene for friskoler. Nå kan jeg se det problematiske med å reversere tidligere fattede vedtak. men la meg ikke bruke innlegget mitt på det.

Jeg er ikke motstander av privatskoler. Jeg syns de kan utgjøre et bra korrektiv og alternativ til den offentlige skolen. Den offentlige skolen må fortsatt være det som satses på, og det viktigste innenfor skolepolitikken. Og jeg syns det er udelt fornuftig med regler for hvilke privatskoler som skal godkjennelser. Det gjelder skoler med profittmotiv, skoler som kan være ødeleggende for det lokale skoletilbudet og skoler som er tilbøyelig til å fravike offentlig godkjente læreplaner.

Verre blir det når det gjelder private skoler med pedagogiske alternativ, eller rett og slett for å gi ett tilbud man mener det offentlige ikke gir. SV vil, om jeg skal tro valgboden deres, også stenge skoler med alternativ pedagogikk. Det kan jeg ikke være enig i. At folk får valgfrihet er positivt, og barn er ikke like. Det kan derfor være til det bedre for mange barn at slike alternativ finnes. Dette mener jeg uavhengig om det offentlige skulle finne på å bli bedre til å gi et mer variert skoletilbud.

Når det gjelder APs forunderlige politikk om at friskoler er greit så lenge de bare er religiøse, mens andre - for eksempel om man vil starte opp en idrettslinje en plass det tilbudet ikke finne, finner jeg også temmelig underlig. Jeg syns ikke at det er mindre greit med en bestemt skole, bare fordi den ikke har en religiøs formålsparagraf. Jeg syns ideelle organisasjoner, på dette området som på flere andre, bør kunne skape et tilbud dersom de mener et slikt tilbud mangler. (I henhold til et regelverk for innhold og slikt, selvsagt).

Så til diskusjonen rundt profittskoler. Nå stoppes profittsøkende skoler, skrives det blant annet på dragni.no. Og pådro seg med det en rekke kommentarer om at disse jo ikke er lovlige nå heller. Og det er de jo ikke. Men det er ikke altfor vanskelig å finne på andre kanaler enn gjennom regulere overskudd i skolebedriften for å få ut penger. Venstresiden gjør rett i å spørre hvorfor profittmaksimerende selskaper, som ikke er noe "pedagogisk alternativ" velger å etablere seg i Norge.

Helt enig i Djuepdal, SV og regjeringen er jeg ikke. Men jeg har vanskelig for å hisse meg opp over dette. Ikke bare fordi det var ventet, men også fordi privatskoler har positive og negative effekter. At Høyrefolk ikke skiller mellom mer individuell formell frihet, og totalt sett mer reell frihet for individene i et samfunn, er neppe nytt for særlig mange.

posted by: October at December 13, 2005 20:34 | link | comments (1) |
politikk, høyre, sosialistisk venstreparti, skole

Selvstyre og behovet for overnasjonale avtaler

Hva gir man vekk ved å binde seg til internasjonale avtaler, enten det gjelder i WTO, EØS, FN eller andre?

Jeg er ikke motstander av internasjonale organisasjoner og instanser som skal fremforhandle internasjonale, og bindende avtaler. På en del områder trengs det mer overnasjonal makt. Det gjelder i folkerettslige spørsmål, og i miljøspørsmål for eksempel. Vi skal på ingen måte være redd for å delta i disse. Også selv om det fører makt vekk fra oss til organer vi da har mindre innflytelse over. Dette er ofte nødvendig for å hindre free-rider problematikk innenfor miljøpolitikk, og internasjonal rettferdighet. Vi må også kunne dømmes.

Jeg er tilbøyelig til å være tilhenger av EU-tilknyting også. I alle fall så lenge Europeisk Ungdom ikke dukker opp for å debattere saken, det kan få enhver tviler til å snu seg vekk. Men jeg finner grunn til å bemerke at mange av disse avtalene fratar oss selvstendighet i politikken.

Vi kan være enig eller uenig i en WTO-avtale som avtalefester sterkere grad av økonomisk liberalisering. Men uansett vil slike avtaler begrense den politiske handlefriheten for de enkelte land, for øvrig på samme måte som andre land. Slike avtaler gjør at vi mister muligheten til for eksempel velge å ha en selektiv næringspolitikk hvor vi velger å tilgodese enkeltnæringer, eller å styrke tollvernet på enkelte typer varer. Eller verne om vårt eget tjenestemarked, eller å fritt kunne velge å gi offentlige oppdrag til norske bedrifter. Eller også friheten i skattepolitikken. Det er globaliseringen og friere kapitalbevegelser som må antas å ha gitt en bevegelse mot økte forskjeller mellom kapital- og arbeidsinntektsbeskatning, hvor førstnevnte har blitt gradvis redusert. Om vi ønsker det. Det fratar norske politikere, og norske velgere, muligheter for å bestemme selv hvordan vi vil ha det her.

Det er ikke et argument at gjør vi sånn og sånn, så vil andre land reagere sånn og sånn. Det er en del av beslutningsgrunnlaget vi har. Det er heller ikke slik at alle bindende avtaler er negative. Ei heller på den økonomiske siden. Det er udelt fornuftig at eksportsubsidier forbys. Det er jo litt liberalt også. Frihet til å gjøre som man selv vil, så lenge det ikke påvirker andre negativt. Eksportsubsidier er en urettferdighet.

Fri handel og deregulerte finansmarkeder skaper mindre rom for politikk. Frie kapitalbevegelser, valutastabilitet og en uavhengig pengepolitikk er ikke kompatible. En må ofres. Det kan på mange måter være fornuftig, men man skal være klar over hva man gir opp.

En slags kompromiss her kan være å si at den individuelle friheten øker, mens den politiske friheten blir redusert. Liberalister vil være strålende fornøyd, mens både sosialliberale og sosialister vil innvende at det er langt fra alle som får økt sin reelle frihet.

posted by: October at December 13, 2005 20:04 | link | comments (4) |
europa, politikk, verden, økonomi

Pokker ta folk!

WikiPedia strammer nå inn. Det er nødvendighet. På grunn av folk.

Selvsagt har en og annen kronidiot funnet det formålstjenelig å leke seg med bevisste usannheter, løgn og andre festlige sprell. Ingen grunn til å leke overrasket. Slik er det alltid.

Folk er skrudd sammen på den måten. Alle er vi forskjellig, men du kan garantere at det alltid vil være noen som ødelegger. Alle gode ordninger vil bli misbrukt. Ikke av alle, for alle har vi ulik tilbøyelighet til den slags. Men av noen.

Misbruk gjør livet vanskeligere for oss alle. Fordi noen fehoder faller for fristelsen til å kopiere dataspill ulovlig må jeg slite med irriterende varianter av kopisperrer. Fordi noen liker å plage folk, må jeg bruke tid og/eller penger på antivirusprogramvare. Ting må låses, sikres og voktes over. Gode ordninger legges ned på grunn av misbruk. (Bysykkelordninger har eksempelvis slitt med dette). Ting gjøres alltid vondere og vanskeligere.

På grunn av folk. Pokker ta oss.

posted by: October at December 13, 2005 16:57 | link | comments |
nordmenn

NIMBY strikes again

Dette gjelder naturligvis ambassadesaken i Oslo. Fullt ut forståelig er det får som vil ha den amerikanske ambassaden som nabo. Akkurat som med alt annet som har problemer assosiert med seg. Som for eksempel terrorfare.

Dette "not-in-my-backyard"-syndromet (NIMBY) er mekanismen som svært ofte slår til og roter til den politiske debatten. Fullt forståelig er det naturligvis at de nye naboene protesterer. Og er det da egentlig demokratisk å overkjøre dem, og likevel legge ambassaden dit?

Nei, men så er det jo ikke de eneste som klager heller. Det er eksempelvis ikke mer demokratisk å overkjøre dem som er naboer nå heller. De er vel sågar flere også, har jeg blitt fortalt.

Det typiske i en slik situasjon ville vært utsettelse. Så ville det godt fem år. Man ville funnet en ny tomt. Den har tilfeldigvis naboer. De liker ikke tanken på amerkanske ambassade og terrorbombing i nabolaget. NIMBY rider igjen og sånn går det.

I mens sitter naboene der og må leve med slik det er i dag, og enda større sikkerhetstiltak i nabolaget. Hadde ikke det vært demokratisk?

Nei, takke meg til en avgjørelse nå.

posted by: October at December 07, 2005 22:31 | link | comments (4) |
politikk, nordmenn

Og der forsvant sladden

Høyesterett har frikjent den tidligere aktuell rapport redaktøren som publiserte usladdet sex i sine magasiner. Sladdens tid kan være omme.

Denne lille merkesaken har fått stor oppmerksomhet her på berget. En del liberalister liker å bruke den som eksempel på hva som bør liberaliseres, og på de fæle sosialistens tvangssyn. Pornosladden har fått stadig mindre å si. Svært få som ønsker tilgang til usladdet porno, vil ha særlig store problemer med å få tak i dette. Internett har gjort pornouniverset adskillig lettere tilgjengelige for både pubertale og eldre hankjønn. Og de kvinnlige brukerne av porno, også, for den del.

Så hva skal fjortisliberalistene nå rope ut krav om?

Man kan mene at pornografi er galt. Man kan finne det avskyelig nedverdigende, misbruk av guds skaperverk og kvinnefiendtlig. Men hva hjelper et norsk forbud mot det, uansett? Svært lite. Forbudet er så hult at det har mister alt bortsett fra en symbolsk verdi.

Jeg liker ikke symbolpolitikk uten særlig hensikt i praksis.

Med forbudslinjen oppnår vi fint lite. Det er vanskelig å se veldig sterke argumenter for hvorfor det er så støtende for samfunnet at folk som ønsker å se hardporno kan oppsøke det også i Norge, eller via .no domener i stedet for .com domener. Det er vanskelig å argumentere for at sex er mindre støtende når det skjer i filmer hvor sexscenen er en liten del, enn hvor de er hovedpoenget.

Så lange det er vanskelig å se et nasjonalt forbud mot porno som et særlig godt virkemiddel for å få bukt med de elementene av  pornoindustrien, så er det vanskelig å se noen grunn til å opprettholde forbudslinjen.  Det finnes lover mot vold og voldtekt. Vi løser ikke slike problemer i pornobransjen med nasjonalt forbud.

Porno i seg selv syns jeg er helt greit at kan omsettes til de som ønsker det.

posted by: October at December 07, 2005 15:45 | link | comments (2) |
verdier

EU-debattens manglende relevans

Min Mening lufter i dag sine tanker om EU-saken. Jeg syns debatten der illustrerer problemene med EU-debatten i Norge.

 

Jeg må si at i forhold til svært manges sterke engasjement i EU, så mener jeg EU-saken er sterkt oppskrytt. Det jeg savner i debatten er praktiske konsekvenser. Slike er det ofte vanskelig å se i en debatt sterkt preget av fremtidsvyer og skremmebilder. Fra begge sider.

 

Tilhengere av EU snakker gjerne om vyer. Og noen prinsipper. Skremembildet deres er et isolert stakkarslig folk utenfor alt av gode selskap som blir sett ned på av det kultiverte samfunn. Men det er vyene som dominerer fra den kanten. Man snakker varmt om at vi bør være med i det europeiske fellesskapet, at vi er en naturlig del av Europa. Gjerne prøver man å sette Norge i en gapestokk i forhold til "tenk at vi skal komme etter Tyrkia og en skog av gamle kommunistland inn i det europeiske fellesskapet". Ja, tenk det. Men hva er de praktiske konsekvensene. Kan vi forholde oss til dem heller enn å appellere til nasjonalselvfølelsen. Mye det samme som de for øvrig anklager nei-siden for å gjøre.

 

Men mest av alt liker EU-tilhengerne å snakke varmt om sine vyer for det europeiske fellesskapet. Alt man kan oppnå, alt det flotte samarbeidet og  visjonene som kan oppnås. Alt om hvordan vi mener EU bør være. Det er jo fint man har oppfatninger om veien videre til EU. Men det er jo minimalt med innflytelse vi har på det, uansett om vi er medlemmer eller ikke. På mange måter er det derfor ganske irrelevant i forhold til en diskusjon om vi skal melde oss inn i EU. Da bør man heller diskutere det faktiske EU, og ikke det potensialet EU etter noens mening har.

 

Av konkrete ting så er det stort sett stemmerettetn det går i. Selvsagt er det lett å argumentere med at vi bør ha stemmerett i organer der beslutniner som angås oss tas. Men er det ikke egentlig mer en prinsippsak, enn noe som gir all verdens praktiske innvirkning? Vi får naturlig nok en forsvinnende liten del av stemmene. Og, som de i andre sammenhenger kan fortelle oss, så vil norske representanter organiserere seg i partigrupperinger som får på tvers av landene. Den andre mer konkrete saken er oftest euroen. Javel, men der er argumentene sprikenede i alle retninger både for og i mot.

 

Og nå skal jeg ikke si at nei-folk er så veldig mye mer treffende i sine kommentarer. Som oftest har det å gjøre med at de tilsynelatende glemmer at diskusjonen i første omgang handler om fullt medlemsskap vs EØS-tilknytning til EU. Og ikke om en debatt for eller mot noen som helst form for tilknytning til EU.

 

Jeg er i den beryktede tenkeboksen. Dels fordi jeg ikke oppfatter EU som er så enormt viktig sak at jeg har funnet tid til å engasjere meg veldig sterkt i saken. Og dels fordi det ser ut til å være vanskelig å få partene i tale om faktisk praktiske konsekvenser av å endre tilknytningsform fra EØS til fullt medlemsskap.

 

 

posted by: October at December 07, 2005 08:14 | link | comments (5) |
europa

Minstelønn

Kynikeren har et innlegg mot minstelønnsordninger, hvor han hevder dette brukes som maktmidler av aktører som ikke tenker på dem som faller utenfor jobbmarkedet. Man tjener enda mindre når man står utenfor lønnsstatistikken - fordi man ikke har jobb.

Jeg syns argumentasjonen, som stammer fra den mer liberalistiske bloggen Cafe Hayek kan være noe forenklet. Mest fordi fraværet av jobb medfører andre inntektskilder, og ikke "ingen inntekt". Mer om det senere.

Argumentasjonen baserer seg på økonomiske forhold, og at tilhengerne av en minstelønnsordningen prøver å skjule dette for velgerne. Jeg mener det er fullt mulig å være klar over de samfunnsøkonomiske negative effektene av minstelønn, til og med å kunne forklare dem åpent, og likevel være tilhenger av en moderat variant av en slik ordning.

Det er nettopp slike avveininger politikken er full av.

Som økonom så ser jeg raskt hvor viktig økonomiske mekanismer er for hva som kan utrettes politisk. Om man ser bort fra rene verdispørsmål så er økonomi nærmest et rammeverk for politikken man skal føre. Det betyr ikke at rammene rundt er det som alene er viktigst, mens bildet inni dem er uvesentlig. I dette tilfellet kan man si bildet er samfunnet vårt.

For økonomi kan brukes til mer enn å rasjonalisere et fokus på maksimal økonomisk effektivitet. Det kan bidra til å forklare konsekvenser og samfunnsmekanismer med ulike politiske forslag, for å dermed gi beslutningstagere et bedre beslutningsgrunnlag når de skal bestemme hvor de vil lede samfunnet videre. Dersom bildet er stygt, hjelper det lite med flotte og store rammer. Verdien blir liten.

Økonomi er en veiledning og økonomisk effektivitet er et verktøy for å skape velferd og det gode samfunnet. Det gode samfunnet er ikke nødvendigvis gitt med maksimal økonomisk effektivitet. Det er her vi kommer tilbake til minstelønnsordninger.

For fagforeninger som kjemper for minstelønninger har bredere politisk engasjement enn bare lønnsoppgjørene. Fagforeningene blander seg støtt bort i velferdspolitikk. For i våre velfersnasjoner så er ikke fraværet av å være en del av jobbmarkedet ensbetydende med sultedøden. Vi har velferdsordninger. Disse ordninger fungerer jo for så vidt som en form for minstelønn også, ved at det er begrenset hvor lav lønn man vil akseptere når vi har slike velferdsordninger.

Det er to poeng å ta ut av det.
* Det svekker den økonomiske effektiviteten gjennom å svekke incentivene til å ta potensielle svært lavt lønte jobber.
* Det sikrer en levestandard for "alle" i samfunnet vårt.

Det siste er det som er argumentet for minstelønnsordningene. Lavere forskjeller, færre svært fattige som ligger langt under "folk flest" skaper sosiale problemer. Relativ fattigdom, og de medfølgende problemene, skaper også samfunnsøkonomiske kostnader. Blant annet gjennom at det gjerne medfører økt kriminalitet og økte uroligheter i samfunnet. Det kan jo også tas med i regnestykket. Et samfunnsøkonomisk regnestykke med både pluss og minussiden.

Og da kan man godt være villig til å ofre kroner og øre totalt dersom man mener total nytte stiger. Total nytte kan stige selv om antall kroner og øre går ned. Avtagende marginal nytte av inntekt er et konsept i denne forbindelse. Det virker naturlig å maksimere samfunnsnytten heller enn samfunnsinntekten. Derfor har vi en stadig avveining.

Selv sentrale økonomiske idehistoriker har uttalt seg støttende til dette prinsippet, selv om de er for en forholdsvis markedsbasert økonomi. Incentiveffektene gjør denne, la oss kalle det, omfordelingen, til en avveining vi må ta.

Og den avveiningen kan man altså ta med fullt ut åpne og rasjonelle samfunnsøkonomiske argumenter.

Nå kan videre også trekke inn dynamiske argumenter. Svekkede incentiver til å arbeide kan svekke oppslutningen om velferdssystemet er ett eksempel. Et annet er at sosial utjevning og mer "harmonisk" samfunn kan bidra til å styrke vekstevnen i landet, for å nevne et argument fra den andre siden.

For å klargjøre mitt eget standpunkt. Jeg er for velferdsordninger. Det gjør meg implisitt tilhenger av en funksjon som i praksis er en flytende minstelønnsordning. Grensedragningene krever mer utredning for å gi kunnskap om konsekvensene. Slik er det ofte i politikken. Konsekvenser er utydelige. Det er blant annet derfor jeg foretrekker et representativt demokrati heller enn direktedemokrati!

posted by: October at December 06, 2005 22:07 | link | comments (3) |
økonomi, arbeidsliv, fattigdom, velferd, verdier

Offentlig markedssvikt og vedlikeholdsfond

Alt politikerne tar til blir til råttent trevirke og nedslitt betong? Er vedlikeholdsetterslepet en politisk markedssvikt, og kan det løses?

Det hviler en slags oppgitt forståelse over situasjonen over offentlig eiendom. Den er slitt. Den er slitt fordi det mangler penger (til å prioritere alt man ønsker). Som en nærmest etablert sannhet konkluderes det med at det offentlige prioriterer vekk vedlikehold. Og det er jo sant. [Denne saken er inspirert av et innlegg hos Tor Andre!]

Så kan man forsøke å lage kortsiktig politisk mynt over saken. Som at den forrige høyredominerte regjeringen har skyld i de triste tilstandene på kirkebyggene, skolene, grøntområdene og det meste ellers som har vedlikeholdsetterslep omtrent siden krigen. Alternativt kan man forklare det vekk med at man må må bruke pengene på lovpålagte driftsoppgaver først.

Men så lett er det ikke. For det investeres stadig. Fordi det er behov, javisst. Men det er behov for å holde orden på det man har også.

Investeringer er synlige. Vedlikehold ikke like mye. For en politiker som vil markere seg så er investeringer topp. Nytt kulturhus! Ny idrettshall! Ny fotballøkke! Nytt tilrettelagt turområde! Flott. Kanskje ikke alltid riktig prioriteringer. Mange vil hevde at det er dette samspillet mellom politikere og velgere som er et viktig element i vedlikeholdsetterslepet vi har sett de siste tiårene. I en tid da kommunene har fått bedre råd.

Samspillet mellom politikere og velgere er et forhold vi er avhengige av, men som i blant kan bli destruktivt. Gjerne fasilitert av media som prioriterer nyheter, kjendiseri og avsløringer mer enn fornuftens vinklinger.

Er investeringer for billige? Det kan virke sånn. Vi har investert mer enn vi klarer å drifte og vedlikeholde. Og vi fortsetter med det. Det kan se ut til at vi har overinvesteringer i offentlig sektor. Enten det eller manglende vilje til å prioritere vekk driftsoppgaver. Oppgaver som det er flere velgere og velgergrupper som direkte rammes av og som vil gå til media. Det er nesten alltid de som vil tape på noe som kommer i media, og som har størst interesse av å komme dit. Dette er et utslag av 1/n problemet innen offentlig forvaltning. 1 som rammes vil rope vesentlig høyere enn alle de n som tjener hver sin lille del på endringen.

Kan løsningen være regelbinding av politikerne. Det kan være lett å argumentere for at det offentlige, ved politikerne, svikter sine fundamentale oppgaver om å sørge for best mulig løsninger - i sin kamp for å oppnå gjenvalg, være synlig og å hindre opprivende stridigheter. Jeg tror det kan finnes innslag av dette, om enn på langt nær i den grad som en del public-choice teoretikere vil ha det til. Man kan uansett kalle dette er form for markedssvikt i det offentlige. Politiske realiterer gjør at man ikke oppnår den mest samfunnstjenelige ressursallokeringen.

I andre tilfeller har man derfor forsøkt å regelbinde politikerne. Inflasjonsmålet og handlingsregelen er der for eksempel for å hindre at politikerne skal fristes til å oppnå kortsiktige gevinster mot mer langsiktige og mer utydelige (for velgerne) tap.

Kan dette være en løsning på vedlikeholdsproblematikken? Et vedlikeholdsfond? Man kan tenke seg at det for hver investering er lovpålagt å opprette et eget vedlikeholdsfond som skal kunne finansiere løpende vedlikehold, slik at dette ikke blir en løpende budsjettsak hvor de nedprioriteres til fordel for mer synlige bevilgninger?

posted by: October at December 05, 2005 22:07 | link | comments (2) |
nordmenn, økonomi, tabloidene, velferd

Dumme velgere eller kyniske politikere?

Det klages over avgifter. Det klages over skatter. Det klages over utflytting. Det klages over alt som ikke prioriteres. Det klages av manglende offentlige overføringer. Dumme velgere eller kyniske politikere?

La oss se på avgifter. De er plagsomme. For mange enda mer plagsomme enn "vanlig " skatt. For andre mindre synlig enn vanlig skatt. Avgifter er selvsagt til stede for å skaffe staten penger. Noen avgifter har andre primær- eller sekundærmål. Noen skal påvirke miljøadferd, andre skal i alle fall ha positive "adferdsvirkninger" i tillegg til penger i statskassa. En hel del er det såkalt "ingen mening" i,

"Ingen mening" er en overdrivelse.

Hvorfor kommer avgifter? Jo de kommer fordi velgerne mener alt må prioriteres. Og mener ikke alle et alt skal prioriteres, så er det i alle fall god oppslutning om alle gode og mindre gode formål. Noen vil prioritere bort noe. For eksempel kunst, distriktsstøtte eller forsvar - som andre krever må økes. Sånn går det nu dagan. I media hver eneste dag.

Kyniske politikere! For den eneste grunnen til at de liker å fylle velgernes krav er selvsagt at de vil sikre seg noen år til på fett betalte stillinger på løvebakken.

Hvorfor fører dette til avgifter? Åpenbart fordi gode formål som regel koster penger. Velgerne har det med å kreve at de ikke skal betale mer til statskasse. Som regel er ikke dette til hinder for at de roper om bedre offentlig støtte til en rekke gode formål. Men derfor må vi altså ha penger i statskassa. Folk liker ikke skatt. Avgifter er mer indirekte og ofte bedre skjult for folk enn direkte skatt.  Og skatt liker vi jo ikke. (Unntatt rikingene da kanskje, for de er jo bare parasitter likevel.)

Dumme velgere. Pose og sekk skal de ha!

Skal man være mer seriøs så kan man argumentere for at avgifter på "nødvendighetsvarer" er billigere samfunnsmessig - siden det gir opphav til mindre ineffektivitet enn andre former å skaffe inntekter. Det samme gjelder å ha et bredt skattegrunnlag med lavere satsner enn hva man ville hatt med et tynnere skattegrunnlag. Spesielt sett i forhold til at tålegrensen for inntektsskatt kan være nådd - i alle fall når man insisterer på at kapital- og arbeidsinntekt skal beskattes likt - og at kapitalskatt er veldig "dyr" for staten. I en globalisert økonomi må man forsøke å holde på skattegrunnlaget sitt. En måte å gjøre det er å velte skattene over på skatteobjekter som ikke kan flyttes ut, eller har lavere samfunnsøkonomisk  kostnad. Mer bruk av indirekte skatter, typisk forbruksavgifter, er en meget vanlig måte å gjøre dette på.

posted by: October at December 05, 2005 21:05 | link | comments |
nordmenn, økonomi, skatt

Kontantstøtten revisited

Hallvard Bakke gikk i Klassekampen 2.12. ikke bare til forsvar for kontantsstøtten - men argumenterte dessuten for å øke den.

Han har noen gode poenger.

Det er tvil om hvorvidt barn generelt, eller ikke minst alle barn med spesifikt, har det best hjemme, i barnehagen eller andre former for pass. Nylig var den en undersøkelse som hevdet at barne helst skulle begynne i barnehagen før dagens fødselspermisjon er over. Andre kilder henviser til at det er mer usikkert. Hallvard Bakke refererer til dem, og en evaluering av kontantsstøtten peker på at det er faglig uenighet. Det er grunn til å tro at det vik kunne variere mellom barn. Men det er ingen tvil om at barnehagen er et strålende godt tilbud for veldig mange. Som Hallvard Bakke skriver så er det neppe slik at det er fryktelig mye verre å være hjemme i 13 måned, enn i 12 måned. (Mange kontantsstøttemotstandere støtter jo økt fødselspermisjon.

Bakkes retorikk kan brukes til å kontre argumentet som ofte kommer opp at kontantsstøtten er likestillingsfiendtlig. Nemlig at barnets beste skal komme først i alle saker som vedrører barn. Derfor er det ikke primært likestillingsargumentene som skal diskuteres i denne saken. APs Gunn Karin Gjul går nettopp rett til denn argumentasjonen i sitt tilsvar til Bakke i samme avis.

Bakke er en seriøs mann. Han kommer sågar inn på finansieringen av ordningen. For det første peker han på et paradoks at motstanderne av kontantsstøtten ivrer for meget god pensjonsopptjening for personer som er hjemme med barn. Finansieringen kan delvis skje ved å svekke denne opptjeningen. En annen ting, som er meget sentralt, er at kontantsstøtte er "billig" for staten, all den tid en barnehageplass er subsidiert med et betydelig høyere beløp.

Likevel syns jeg Bakke hopper over et poeng. Svært mange brukere av kontantsstøtte er ikke selv hjemme med barna. Er dette nødvendigvis negativt? Egentlig ikke. For mange er ikke barnehage et alternativ. For eksempel på grunn av ukurant arbeidstid hos foreldrene, eller noe steder på grunn av avstand og lignende. Andre har barn med behov som passer best med andre omsorgsformer enn barnehage. Jeg syns ikke disse skal strippes for alternativer. Billigere for staten enn barnehage er de også.

posted by: October at December 05, 2005 19:51 | link | comments (1) |
velferd, arbeiderpartiet

Template by motime.com  |  header image credit: Markus Gann © www.begann.de