Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Tiden går ikke fortere selv om stoppeklokka går.

Debatten om stoppeklokker i omsorgstjenestene er i gang igjen. Det var tema for Tabloid, og blant annet SUs Morten Drægni har blogget om temaet. Men det kan da ikke være stoppeklokkene som er problemet?

For også offentlige velferdsordninger må administreres. Du vet, av disse byråkratene FrPere ikke mener gjør noe fornuftig. Man har ressurser og man har oppgaver, og så gjelder det å få mest mulig velferd ut av det. (Og som skrivebordsøkonom så må jeg vel poengtere at mest mulig ikke innebærer at man ser bort fra kvalitet, og at man med kvalitet ikke kan se bort fra den menneskelige kontakten...).

I hjemmehjelpen har man et visst antal hjemmehjelper og dermed et mer eller mindre gitt antall tilgjengelige timer til rådighet. Man har videre et antall hjelpetrendende med ulike behov. Det er ikke vanskelig å forstå at en eller annen form for tidsstyring er nødvendig for å få dette systemet til å gå rundt.

Det er dessuten ønskelig at de ulike personene får et tilbud som er rettferdig på den måten at folk med de samme behovene får de samme tilbudene til hjelp, og ikke slik at de som kommer "sist" får et dårligere tilbud enn de som kommer "først". Det tilsier en eller annen form for norm for hjelpetilbudet. Det er også ønskelig at de trengende kan ha en rimelig sikkerhet for når, og dessuten for hvor lenge, de får hjelp.

Nå kan man selvsagt stille det tvilende til hvor rigid man skal styres av stoppeklokken. Hjelpepleiere ser nok selv best hvordan de bør prioritere tiden sin til de pleietrengende. Men skal de rekke alle, må de styre tiden sin, så da blir det en viss tid de har til rådighet for hver trengende - avhengig av disses behov. Stoppeklokke eller ikke.

Stoppeklokken er uansett ikke viktig. Det er totalrammen som man skulle tro betydde noe.

Hjorthen påpeker i en kommentar at, i tillegg til at det ikke er en offentlig oppgave å betale folk for å drikke kaffe og snakke om livet, problemet er at det offentlige isolerer ulike velferdstjenester fra hverandre med "vanntette skott", i tro på markedsløsningene - når dette er tjenester som hadde vært bedre (eller mer effektivt for å være korrekt, og for å bli stemplet som en forbannet blåruss, selv om det er aldri så rett ord å bruke) om det ble samarbeidet tett mellom dem. Det kan skape dårligere koordinering, mer byråkrati og mindre velferd per krone.

Uten at det heller betyr at man ikke driver tidsstyring. Stoppeklokke eller ikke.

posted by: October at November 24, 2005 22:11 | link | comments |
velferd

Internasjonal flyavgift

Forslaget om en egen flyavgift, fremmet av den franske presidenten, er igjen aktuell.

Da den dukket opp i media på vårparten skrev jeg følgende innlegg om saken.

posted by: October at November 24, 2005 13:40 | link | comments |

Kina, vekst og velstand

"De økonomiske reformene i Kina har skapt større skille mellom by og land, og også innen byene øker inntektsforskjellene", skriver Arne Jon Isachsen, professor i internasjonal økonomi ved BI, i Dagens Næringsliv 21. November. Ja, det var ikke uventet. Hele poenget med reformene var å gi økonomiske incentiver. Håpet var, og er, at dette skal løfte flertallet selv om noen relativt få får mye mer.

 

"- Noen må bli rike først", sa Deng Xiaopeng for rundt 25 år siden og satte i gang reformene som har gjort kommunistnasjonen Kina til en i betydelig grad av markedsbasert økonomi. Resultatene er ikke vanskelig å få øye på. Kina-effekten omtales i media mer eller mindre daglig og landet er på veldig manges lepper enten det gjelder fordelene ved handel eller konkurranse om industriarbeidsplasser.  

Positive historier og fattigdomsforbedringer

 Det er heller ikke vanskelig å få øye på de gode historiene. I følge statistikkene til Verdensbanken har den absolutte fattigdommen blitt kraftig redusert i Kina. Landet har alene bidratt til en vesentlig del av den fattigdomsreduksjonen verden har sett de siste tiårene. Dette til tross, 18% av verdens fattige (om man bruker 1USD/dagen grensen) lever i Kina, og landet er notorisk vanskelig å få utarbeidet sikker statistikk om.

- Om vi lever bedre nå enn før? Den 52 år gamle bonden Li Keyi blir intervjuet i Bistandsaktuelt.

- Ja, det gjør vi, svarer han. Livet er slett ikke verst nå, fortsetter Keyi.

Han er en av svært mange kinesere som har fått endret sin hverdag i Kina, flyttet og tatt del i økonomiboomen i Kina.Han var lei høye skatter, slit og fattigdom og så ingen fremtid på bygda. For Keyi var dette det riktige valget.

 

Skyggesidene

 De fleste medaljer har en bakside. I Kina er den tydlig. Selv med motvilje fra myndighetene. Man kunne pekt på miljøproblemene naturligvis, men også på økonomi og velferd. Isachsens innlegg i Dagens Næringsliv søker å beskrive de økte forskjellene man ser i Kina. Og de har økt dramatisk i løpet av de siste tyve årene. Spesielt gjelder dette mellom by og land.

 

Et annet problem i Kina er reguleringene som ligger på botillatelse i byene, og problemene med å håndtere tilflytningen til byene. Selv om man har sluppet en hel del opp på begrensningene mot å bosette seg i byene er det fortsatt store problemer for mange som mangler formelle botillatelser i byene og som da går glipp av grunnleggende velferdsordninger som helse og skole. Uten botillatelse har man sterkt begrensende rettigheter.

 

Årsaker: Undersysselsetting og migrasjon

 Det kan kanskje pekes på en viktig struktur i Kina som både kan forklare deler av boomen de har hatt, og de store forskjellene det skaper. I Kina før reformene var det svært mange undersysselsatte mennesker. Det vil si mennesker som jobbet i statlige bedrifter eller i landbruket, og som, litt forenklet, ikke var nødvendig for å opprettholde produksjonen der.

 

Dette har ført til en massiv migrasjon innad i Kina. Så stor at den er å regne blant verdenshistorien største folkevandringer. Den har gått fra landsbygde, hvor de var undersysselsatte og inn til byområdene for å finne seg arbeid i den nye økonomiske utviklingen. En illustrasjon på dette er at den enkelte bonda bare brukte i gjennomsnitt 60 dager på jorda etter jordbruksreformen (mer privat kontroll og incentiver), mot mellom 250 og 300 dager før - og produksjonen skjøt også i været, skriver Isachsen.

 

En av disse var altså nevnte Li Keyi som flyttet fra rismarkene til områder nær Shanghai.

 

Og denne arbeidskraftressursen ser da heller ikke ut til å være slutt. Det er fortsatt en stor mengde undersysselsatte kinesere som bidrar til at landet har en enorm arbeidskraftreserve. Migrasjonen mot byene vil nok fortsette.

 

Incentiver, vekst og fordeling - Må det være en avveining mellom vekst og fordeling?

 De økonomiske reformene søkte å gi incentiver til den enkelte heller enn appell og kampanjer for innsats til felleskapets beste, som Isachsen skriver. Dette har skapt mer. Den økonomiske veksten i Kina har vært skyhøy i de senere årene. Men den fordeles også mer ujevnt. Fra midten av 80-tallet har de økonomiske skjevhetene økt raskt. Dette skjer altså på tross av at 400 millioner kinesere har blitt flyttet over den absolutte fattigdomsgrensen.

 

Det er bygda som først og fremst henger etter. Keyi, som fremdeles drev med jordbruk, flyttet nærmere byen og tjener med å betjene bymarkedet med mat derfra. Selv fastsatt minimumslønn i byene er god i forhold til inntektsutsiktene på landet.

 

Mange peker på at det er en avvening mellom vekst og fordeling. Reduksjonen i absolutt fattigdom er et viktig og godt resultat, men den sterke økningen i relativ fattigdom kan bidra til redusert oppfattet livskvalitet og økt misnøye i samfunnet.

 

Og det er ikke gitt at en slik avveining må være der i så stor grad. Det finnes på den annen side også teorier som går på at hvorvidt det er mulig å oppnå absolutte fattigdomsforbedringer uten å øke relative forskjeller er avhengig av hvilken utviklingsfase landene er i. Det vi med størst grad av sikkerhet kan si er at mange faktorer spiller inn på inntektsulikheten, og det er ikke en særlig sterk sammenheng mellom utvikling i inntektsfordelingen og økonomisk vekst.

posted by: October at November 23, 2005 11:14 | link | comments |
økonomi, velferd, utviklingsøkonomi

Statistikk: Kapitaltilgang for gründere

Bergens Tidende presenterer i dag resulatene av en indeks som skal vise hvor lett gründere har tilgang til kapital. Kildene oppgis å være Milken Institute og Holdberg fondene, og skal basere seg på over 50 målenheter som måler styrker i banksystemet og mangfoldet i finansmarkedene.

 

Den gir oss en god og en dårlig nyhet.

 

Den dårlige er at vi må se oss slått av våre favorittrivaler Sverige og Danmark som ligger på hhv tredje og fjerde plass, for øvrig bak England og USA.

 

Den gode er at vi kommer ut på en ganske hederlig 6. plass, etter at også Australia kom foran oss. Og vi kan registrere at land som Finland, Nederland og Irland havner bak oss på listen, land som ofte blir sett på som land med gode og dynamiske næringsklima.

posted by: October at November 23, 2005 08:38 | link | comments (3) |
statistikk

Statsbudsjett og renteforventninger

Octobers blogg setter seg på sin høye hest og påpeker økonomiske feilslutninger i media!

 

Etter statsbudsjettfremleggelsene har vi sett at media henviser til utvikling i pengemarkedet for å kontrolle for om markedet har reagert i noen spesiell retning. Alt dette er vel bra, men hva er det markedet reagerer på i så fall? Det er ikke på hvorvidt budsjetter er stramt eller ekspansivt eller andre direkte egenskaper ved statsbudsjettet, slik det ofte fremlegges som. Det markedet reagerer på er hvordan budsjettet avviker fra markedets forventninger til statsbudsjettet.

 

For markedaktørene oppdaterer løpende sine beslutninger i markedet i forhold til sine forventninger. Dersom markedsaktørene forventer en spesiell politikk fra en ny regjering, eller gammel for den del, så vil det være priset inn i markedet allerede før budsjettfremleggelsen. Markedsrentene vil derfor endres på budsjettfremleggelsesdagen dersom det er avvik fra forventninger.

 

Satt på spissen kan et forrykkende håpløst statsbudsjett medføre uendrede pengemarkedsrenter etter fremleggelsen, fordi markedet forventet et så håpløst statsbudsjett. (Man vil da se endringer i pengemarkedsrentene i forkant av budsjett, for eksempel etter valg eller lignende.

 

Til slutt vil jeg påpeke at dette ikke er relatert til noen formening om at den nye statbudsjettet har noen større virkning på pengemarkedsrentene, for det tror jeg ikke de har mer enn temmelig marginalt.

posted by: October at November 23, 2005 08:19 | link | comments |
økonomi

Økonomenes fargevalg

Roser er røde og økonomer er blå. Eller, kanskje ikke.

Da jeg vandret rundt i bloggebyen ble jeg inspirert litt til å tenke omkring økonomenes farge. Bakgrunnen var en kommentar hos Stefan hvor det kommer fra at den eminente blogger og SU'er Morten Drægni visst nok har henfalt til samfunnsøkonomistudent.

Det er på ingen måte oppsiktsvekkende at folk med sosialistiske preferanser studerer samfunnsøkonomi. Heikki Holmås er en NHH-student og RV leder Torstein Dahle er siviløkonom.

Nå kjenner jeg jo til miljøet ved en sentral del av det norske økonomistudentmiljøet. På NHH er miljøet temmelig blått. Spesielt blant finansfolket er det leit mange Unge Høyre spirer, som nok også dominerer blant samfunnsøkonomistudentene - selv om meningene der er noe mer veldiversifisert. Men spennvidden er nå allikevel såpass stor at jeg kjenner folk med preferanser for både SV og AP.

En ting er at sosialister kan ha interesse av å fordype seg innenfor den forhatten økonomien. Økonomer er jo selve dyret i åpenbaringen for mange sosialister, så det er nok fascinerende. En annen ting er jo at det finnes mange røde økonomer.

Karl Marx for eksempel. Men meningene er ganske delte. Man har sosialister, liberalister og pragmatikere som mener verden ikke er perfekt på noen måte, men at en fornuftig regulert markedsøkonomi nok kan bringe den høyeste velferden.

Norges mest kjente økonomer gjennom tidene har jo hatt utpregede røde kanter. Ragnar Frisch kjempet for sosialplanveldet og mot det uopplyste pengeveldet han mente datidens forløper til EU stod for. Både han og Trygve Haavelmo var deltagende i Arbeiderpartiet. Også i dag er det professorer i samfunnsøkonomi som sogner dit.

På den annen side har man jo Milton Friedman-type økonomer som mener at dyret i åpenbarelsen trolig hadde form av en byråkrat.

Det er jo ingen ny diskusjon i økonomisk historie heller. Systemdebatten har herjet i all den tid. En kjent økonom som Pareto konkluderte med at den rene økonomiske teori ikke kunne svare på hvilket økonomisk system har vært, og debatten har fortsatt med diskusjoner omkring markedssvikt og problemene med å få en planøkonomi eller andre innblandinger i økonomien til å fungere.

På makroøkonomisk plan er uenigheten blant økonomer til dels ganske betydelig. Det er ikke det minste rart. Økonomisk system anses for mange å være et verktøy til det samfunnet man skaper. Og sentralt i argumentasjoner står svakheter med modellene og teoriene man bygger. Forutsetningene for fullkommen konkurranse brytes for eksempel stort sett hele tiden, flere om gangen og i så godt som alle markeder.

I større eller mindre grad.  Konsekvensene må analyserer. Hvordan vil de sviktende forutsetningene slå ut, hvordan vil manglende informasjon slå ut, hvordan vil det slå ut når antagelsen om rasjonelle konsumenter feiler. Og blir resultatete egentlig bedre av å byråkratisere økonomien for å kompensere?

Slike avveininger ligger og ulmer for det meste av politikk som vedgår penger. Og det er slike problemer som gjør at jeg vanskelig kan holde med den idelogiske tåken som Unge Høyre eller SU befinner seg i.

posted by: October at November 18, 2005 17:45 | link | comments (12) |

Bordbønn og annet, ehhh, svineri

Regjeringen høster storm igjen. Denne gangen er det Senterpartiet som høvler ned en av ministrene. "-Uklokt", sier Senterpartiets Inger Enger om Djupedals korstog mot "O du som metter".

 

Stormen mot Djupedal kommer av at han har gjort den fatale tabben å uttale at regelverket til skolene faktisk skal forholde seg til regelverket som er mot forkynning i skolen. Det nye er vel en direkte presisering av at takkesang til Gud før maten hver dag kan tenkes å falle inn under dette. Noe har har støtte blant annet fra en av landets biskoper, som uttalte følgende:

 

- "Synger barna bordvers for å lære et bordvers, er det kunnskapsformidling. Synger de bordvers før maten hver dag, er det religionsutøvelse."

 

Nå er det ikke til å unngå å merke seg at en bordbønn, om den aldri så mye er en takkesang til Gud, best kan karakteriseres som en detalj. Jeg lærte meg aldri teksten engang gjennom mange års rutinemessig allsang. (allsang og allsang fru blom). Men Djupedal skal ha for sine prinsipper.

 

Så er det riktig i prinsippet. Jada. Religionsfriheten er friheten fra religion også. Hensynet til å ikke bli pådyttet religion i regi av staten i den offentlige skole skal være til stede. Det er derfor vi har regelverk mot forkynning i skolen. Det vedrører ikke saken om det er et flertall eller mindretall som blir pådyttet noe. Og fravær av kristen tvang, om det så høres litt drøyt ut for en liten bordbønn, innebærer ikke tvang mot kristne. Det er fullt mulig å unngå religionsutøvelse, uten å på den måten si at kristendom er galt - slik noen i debatten later til å innbille seg.

 

Djupedals krumspring har også ledet til andre bekymringer. For eksempel fra de som ikke evner å skille mellom religionsutøvelse og religionskunnskap. Religionkunnskap, og dertil i stor grad kristendomskunnskap, er en sentral og viktig del av samfunnskunnskapen og bør selvsagt fortsette å være det. Man skal ikke slutte å lære om bakgrunnen for den kristne julefeiring, man trenger ikke slutte med påskeferien osv. Man kan sågar lese fra Bibelen om man så vil. Men takkesang til Gud før mat hver dag har naturligvis fint lite med religionskunnskap å gjøre.

 

Men VG i dag har også en annen bekymring, nemlig at skolenes julegudstjeneste står for fall. Her er det fullt mulig å søke om fritak, og sånn sett ikke er noe alle elevene må være til stede for. Hvorvidt man da gjør skolegudstjenesten til en del av undervisningen eller et tilbud utenom er egentlig ikke så nøye så lenge man står fritt til å slippe.

posted by: October at November 18, 2005 08:22 | link | comments (5) |
verdier

Ytringsfriheten

Det raser en debatt i bloggebyen om dagen angående ytringsfriheten. Jeg er villig til å strekke meg langt for ytringsfriheten.

Lettvint og overfladisk er ord som det er lett for å bli stemplet som i slike diskusjoner. Det kan være naturlig, fordi i en prinsipiell debatt så kan man i blant komme med temmelig enkle konklusjoner. Det kan likefullt være urettferdige merkelapper, da prinsippielle standpunkt godt kan være vel overveide. Om man da ikke griper til ideologisk blindhet, naturligvis. Som et utgangspunkt vil jeg likevel ha følgende utgangspunkt.

- Hets mot grupper bør ikke forbys.

Åpenbart syns jeg ikke det er greit å hetse grupper, jeg syns temmelig ofte at det kommer både motbydelige og virkelighetsfjerne utspill om enkelte grupper. Men jeg vil altså ikke forby dem. Jeg vil ha vekk rasismeparagrafen, jeg vil ikke ha strengere regelverk for å forby homofobe uttalelser.

Jeg kan som sagt strekke meg langt for ytringsfriheten. Grensen min går på enkeltpersoner. Når man hetser enkeltpersoner, og hetser dem for deres individuelle forhold, da kan vi snakke om injurier som bør forbys. At man hetser gruppen de tilhører, er ytringer som bør vernes - og tas avstand fra.

Det vanskelige spørsmålet er hvorfor. Hvorfor vil du tillate folk å hetse jøder, negre, muslimer, homofile osv? Svaret går tilbake til det lettvinte og overfladiske. Svaret går på prinsipper. I utgangspunktet har folk frihet til å mene og si det de vil, og det skal sterke argumenter til for å innskrenke dette. Injurierende påstander om et individ kan fort kreve innskrenkninger. Men generelle påstander og utspill mot grupper av mennesker, det får gruppen av mennesker akseptere at det er lov å ytre. Vi kan bare håpe mange nok har vett til å ta avstand fra slik hets, og politikere må gjerne reagere og folk må gjerne gå i fakkeltog.

Ikke tror jeg det hjelper stort å forby det heller. Hva oppnår man med det, bortsett fra å skape martyrer for samfunnets rasister, jødehatere og andre? Man kan si at det viser at samfunnet tar avstand. Ikke udelt enig. Legale rammer er en måte å vise at man tar avstand på, men jeg det finnes andre. Det er mer effektivt om man kan skape en debatt om dette. Belyse jødehat og homofobi, vise til skjebner dette har ført til. Få vist folkelig avsky. Jeg tror slikt er langt bedre.

posted by: October at November 17, 2005 17:29 | link | comments (2) |
verdier

Religionsfrihet vs diskrimineringsvern

Rettigheter kan bli stående mot hverandre i blant. Religionssamfunnene diskriminerer gjerne homofile, eller kvinner. Mens tvang mot religionssamfunnene for å akseptere for eksempel homofile prester og vielser - kan sees på som et brudd mot religionsfriheten.

En kommentar på mitt innlegg om statskirkens medlemsjuks kommer inn på hvorvidt det er greit å diskrimere under dekke av "religionsfrihet", særlig relatert til dette med at vi har en statskirke. Dette er et dilamma som stadig blir oversett.

Det for så vidt greit å la livssynssamfunn selv bestemme sine regler, det har jeg ingen problemer med. Det er sånn sett frivillig å være med i det samfunnet. På samme måte som jeg aksepterer at det for ansettelser i et religionssamfunn, eller politisk parti for den del, er greit at man "diskriminerer" på grunnlag av verdibakgrunn, religion og lignende - så syns jeg at det er greit at det også gjelder oppfatninger av kjønn og seksuell legning. Man kan jo si at dersom man som homofil ønsker å ta en stilling i et kirkesamfunn som ikke aksepterer homofile, så deler man ikke verdigrunnlaget. På samme måte så bør ikke et eventuelt rent feministparti tvinges til å ansette mannlige personer. Jeg syns ikke staten skal tvinge folk til å endre religiøse oppfatninger, og står dermed på "religionsfrihetens" linje i så måte.

Problemet er at når man er en statlig institusjon så blir dette ganske mye verre. Staten skal være for alle, det skal ikke et religionssamfunn. Statskirkens rolle og håndtering av kjønns- og homofilispørsmål blir dermed vanskeligere. Noe som i seg selv er (nok) et argument for å skille kirke og stat.

I det sivile liv er lover mot diskriminerer helt greie. Men å hindre livssynsgrupper å ha oppfatninger om andre tanger er for det første et brudd på ytringsfriheten - og for det andre vil påtvingning av slike regler for interne forhold være et brudd på religionsfriheten.

Og ytringsfriheten og religionsfriheten står for meg sterkere enn enkeltindividets krav på å kunne delta i alle organisasjoner man selv vil på lik linje med andre - mot denne organisasjonens vilje.

posted by: October at November 12, 2005 16:09 | link | comments (1) |
religion, verdier

Statskirkens medlemsjuks

Enkelte ting bare irriterer meg. Statskirken er blant dem.

For det første irriterer det meg, selv prinsippet om en statskirke,
For det andre irriterer det meg, nærmest grenseløst, at jeg aktiv må melde meg ut, mens jeg er blitt innmeldt uten å gjøre en tøddel.
For det tredje irriterer det meg at hauger og lass av folk er medlem, enten fordi de ikke gidder å melde seg ut. (Ikke inn heller, men det sørge statskirken for), eller fordi de rett og slett ikke vet.
For det fjerne irriterer det meg at de mottar penger for alle disse medlemmene, som egentlig ikke er det - og tar jeg ikke feil så får de penger på grunn av meg inntil jeg finner meg et annet livssynssamfunn.

Det er uholdbart og provoserende og irriterende og provoserende og uholdbart.

Løsning:
1. Krev aktiv innmelding. (Man utgår dersom man ikke konfirmerer seg kirkelig dersom man er døpt - og må bekrefte medlemsskapet når man er myndig).
2. Da det åpenbart er mye feil i dagens register bør man sende ut brev til samtlige medlemmer, og aktivt kreve bekreftelse for at man ønsker å være med i statskirken. Slett så de som ikke svarer fra alle medlemsregistre.
3. Ikke gi penger for personer som ikke er medlemmer. (Med forbehold om at jeg er riktig informert om denne finansierinsordningen). [Finansierngsordningen ser ut til å være et fast beløp fastsatt av stortinget, og hvor støtten til de andre livssynssamfunnene relateres til denne i forhold til medlemstall. Paradoksalt nok kan det dermed se ut til at jo flere så melder seg ut av statskirken, uten å melde seg inn andre steder, kan jo større offentlige overføringer til livssynssamfunnene kan det ble, ved at de andres relative størrelse i forhold til statskirken øker! - Gitt at dette er riktig, da....] Noe som jo må sies å være et paradoks. Jo flere sekulære mennesker det er i landet, jo mer bruker staten på støtte til livssynssamfunn så lenge ikke overføringene til kirken endres av politikerne.

Makan.

posted by: October at November 10, 2005 19:21 | link | comments (4) |
religion, verdier

Første kommentarer til statsbudsjettet

En kommentar til noen hovedtrekk i budsjettendringene. Baserer seg på de tidlige avisartiklene fra Dagbladet og Aftenposten.

- Arbeidsledige for feriepengene tilbake
Dette nærmer seg misbruk av hva ledighetstrygden skal dekke. En midlertidig god inntektserstatning ved tap av arbeid. Feriepenger, som helt sikkert er velkomne for de det gjelder, kommer til utbetaling året etter - på et tidspunkt da de fleste er tilbake i jobb.

- Kollektivtrafikk får svi.
Det er nok et tegn på at ingen av partiene i regjeringen planlegger å markere seg på miljøsaker. De kommer neppe til å bli dømt nord og ned, av andre enn Venstre, for dette. Det er tross alt, om vi skal si det så forsiktig vi kan, lettere å argumentere for mindre penger pga omprioritering til kommunene heller enn til skattelette.

- Kommunene får mer penger.
Det måtte komme. Og det er bra. De fleste skattebetalere vil si seg enig. (Men det er ikke "de fleste" som betaler denne satsningen, men det er nå an nannen sak). Kristin Halvorsens uttalelser på politisk kvarter i dag tidlig beroliget også etter Åslaugs Hage lett forunderlige trussel om øremerking fordi kommunene valgte det utpreget fornuftige i å prioritere å bli kvitt gjeld.

- Sjokoladeavgiften beholdes
Javel :-)

- Matmomsen økes med 2 prosentpoeng (som foreslått av Bondevik II)
For min del kunne de gjerne fjernet tøyset med halv matmoms. SP er sikkert ikke fornøyd, men igjen, det kan forsvares lettere fordi den alternative prioriteringen er mer sympatisk i opinionen.

- Barnehageløftet.
Et godt formål. Men det finnes langt viktigere prioriteringer, både innenfor helse og omsorg, utbygningstakt, skole, miljø og sosial.

- Forsøksordning 6-timersdagen.
En symbolsak. Det er naturlig å anta at det vil komme forslag fremover om å ta ut velstandsvekst i form av mer fritid. La oss håpe det kommer gradvis og i stedet for lønnstillegg og ikke med en både-og tilnærming som kan skape problemer for velstandsveksten som er grunnlaget for en slik utvikling.

- Reversering av økning i årlig BSU-sparingsgrense.
Ville ikke trodd regjeringen ville ta tilbake denne. Men det spiller ingen stor rolle. Det er ingen direkte tapere, og dermed en lett salderingspost.

- Kutt i kontantsstøtten.
Et regelrett løftebrudd. Men så har KrF noe å klage over også.

- Flere betaler toppskatt.
Helt i orden økonomisk sett. Toppskatt er en politisk markeringssak med, for toppskattens del, få store realøkonomiske konsekvenser. Man kan være enig, eller uenig prinsipielt. Men økonomisk sett ser jeg ingen problemer med det. Det er verdt å merke seg at sammenlignet med årets regler så er dette skattelette, i følge Aftenposten. Det er i forhold til forslaget til Bondevik2 at det er innskjerpelser.

- Øker minstefradragsprosenten
Fornuftig.

- Øker fagforeningsfradraget.
Ufornuftig. Det er ingen grunn til at skattebetalerne skal finansiere fagforeningene, slik jeg ser det. En regelrett dum prioritering. Fryktelig ville det blitt om de kuttet i fradraget til gaver for frivillige organisasjoner, men det gjør de ikke. (Utover å reversere foreslått økning fra Bondevik2, som sikkert fisket etter en anledning til å påpeke dette).

- Øker formueskatten.
Ved å øke eiendomsligningsverdiene, noe som er fornuftig. Og ved å øke prosenten for aksjer- og verdipapirer, som er ufornuftig - og dermed gjøres ikke ikke ubalansene mellom fast eiendom og mobil kapital mindre. Øker også bunnfradraget, som er fornuftig.

- Mer til politi og kriminalomsorg.
Trengs. Fornuftig.

- Mer til kultur.
Det er sikkert et godt formål, men en forunderlig prioritering etter min mening.

Jan Tore Sanner er bekymret for rentevirkningene, fordi offentlig forbruk øker. Man skal ta med i beregningen at det er aggregert forbruk som betyr noe - men dette kan øke ved at balanserte skatteskjerpelser kan ha høyere konsumtilbøyelighet innenlands. Virkningen tror jeg dog er begrenset, og dessuten allerede priset inn om markedet er såpass rasjonelt som Høyre jo tror.

I det hele tatt er det mye lettere å være denne regjeringen, enn den forrige. De måtte argumentere for hvorfor skattelette ble prioritert foran alskens gode formål. Denne regjeringen trenger ikke det, den kan bare vise til påplussningene til kommunene som forklaring. Det gjør livet greiere med en gang.

posted by: October at November 10, 2005 10:32 | link | comments |
økonomi, skatt, høyre, sosialistisk venstreparti, arbeiderpartiet, senterpartiet

Valgdeltagelse og stemmegivning over internett

Det kommer i blant diskusjoner om internettstemmegivning som et middel for å snu trenden med den fallenede valgdeltagelsen. Det kan vise seg å slå veldig feil.

MandagMorgen viser nemlig til en meget interessant undersøkelse fra Sveits. Da de innførte muligheten for å stemme hjemmefra, falt valgdeltagelsen. Årsaken var at det var sosiale grunner til at man tidligere hadde stemt. Det sosiale stigmaet ved å ikke stemme hadde sørget for å dra flere til valglokalet. Nå var det ikke observertbart om man stemte eller ikke, og dermed var det flere som lot være, fant man ut.

Som de er inne på i sin artikkel kan det være vanskelig å forklare hvorfor så mange stemmer. Den personlige gevinsten ved å stemme er liten, og det koster i form av tid når man skal sette seg inn i saker og ta turen til valglokalet ellers. Det må derfor forklares utifra sosiologiske årsaker. Samfunnsplikten står for mange sterkt. Hypotesen til Patricia Funk er altså at en viktig årsak til at folk gikk for å stemme var for å bli sett mens de gjorde det. Selv om stemmegivning via posten gjorde "kostnaden" ved å stemme lavere, så sank valgdeltagelsen. Hypotesen om at dette skyldes sosialt stigma ble styrket ved at fallet i valgdeltagelse var størst i små valgkretser.

Det er et interessant fenomen å tenke over når man skal diskutere fremtidens løsninger for stemmegivning for å heve valgdeltagelsen.

posted by: October at November 09, 2005 13:01 | link | comments (3) |
verdier

Den marginalistiske revolusjon

Utviklingen i den økonomiske idehistorie i 1870-årene har blitt kallt den marginalistiske revolusjon. De mest prominente deltagerne i denne var William Jevons, Carl Menger og Leon Walras.

Marginalismen betraktet som navnet tilsier økonomiske beslutninger på marginen, altså marginalbetraktninger. Det kan pekes på tre hovedtrekk for denne utviklingen.
1.    Større vekt på teorien om enkeltaktørenes adferd, man hadde et mikroøkonomisk perspektiv.
2.    Større vekt på etterspørselssiden av markedene. Grensenytteteorien og koblingen mot etterspørsel, som Dupuit tidligere hadde vært inne på. Dette var til forskjell fra de klassiske økonomiene hvor produksjonspris stod sentralt. Nå var det ikke noe nytt at man snakket om etterspørselen. Det hadde flere, blant annet John Stuart Mill, gjort før. Tankene om marginalbetraktninger var heller ikke helt nye, men de tidligere forsøk, som ved Von Thünen og Gossen, var mer isolerte.
3.    Større vekst på matematiske formaliseringer i form av differensial- og integralregning.

Dette medførte nødvendigvis en komplisering av den økonomiske litteraturen som tidligere hadde vært lettere tilgjengelig med lite tung matematikk.

William S. Jevons

William Stanley Jevons (1835-1883), eller bare Stanley Jevons som han selv foretrakk, var en britisk økonomi. Faktisk var han den første betydelige økonomi som hadde sin utdannelse i samfunnsøkonomi, i tillegg til studier i naturvitenskap, filosofi og logikk. Og Jevons var ikke særlig fornøyd med faget!

Hans akademiske stilling kom etter at han i 1865 gav ut boken The Coal Question. Den vakte en god del oppstuss, men her ikke spesielt anerkjent i dag. Dette var en lite teoretisk bok hvor han drev frem tesen om at Englands posisjon som ledende industrinasjon var basert på kull, som han mente de holdt på å gå tom for.

Han var en innadvendt person som slet med både helse og psyke, men selvtillitten faglig sett var det ikke for store problemer med. Til sin søter skrev han blant annet “…my insight into the foundations and nature of the knowledge om man is deeper than that of most men or writers.” Jevons føte seg sikker på å revolusjonere den økonomiske vitenskap.

Matematisk analyse

Hans hovedverk er The Theory of Political Economy fra 1871. Her slår han et slag for den matematiske metode.

“It is clear that economics, if it is to be a science at all,
must be a mathematical science. ... To me it seems that our
science must be mathematical, simply because it deals with
quantities. Wherever the things treated are capable of
being greater or less, there the laws and relations must be
mathematical in nature”

John Stuart Mill hadde vært den første som så på etterspørselen som en funksjon, eller mer presist at dens matematiske analogi “is that of an equation”. Dette var ikke tilfredsstillente, mente Jevons, man kunne ikke bare snakke om analogier.

”Mill here speaks of an equation as only a proper
mathematical analogy. But if economics is to be a real
science at all, it must not deal merely with analogies; it
must reason by real equations, like all the other sciences
which have reached at all a systematic character”

Hypotesen om fallende grensenytte

Teorien om den fallende grensenytte stod sentralt for marginalistene.  Jevons begrunnet hypotesen slik.

”Let us imagine the whole quantity of food which a person
consumes on an average during twenty-four hours to be
divided into ten equal parts. If his food be reduced by the
last part, he will suffer but little; if a second tenth part be
deficient, he will feel the want distinctly; the subtraction of
the third tenth part will be decidedly injurious; with every
subsequent subtraction of a tenth part his sufferings will
be more and more serious, until at length he will be on the
verge of starvation......the meaning of these facts is that
each increment of food is less necessary, or possesses less
utility, than the previous one”

Jevons mente at nytte er en egenskap hvert gode har. Jevons fant i ettertid ut at mye av dette var tatt opp tidligere av blant annet Dupuit og Gossen, og han skrev, kanskje noe resignert, senere.

”Much is clearly due to Dupuit, and of the rest a great
share must be assigned to Gossen”

Men, han kunne da i alle fall trøste seg med å ha bidratt med noe…

”Regret may easily be swallowed up in satisfaction if I
succeed eventually in making that understood and valued
which has been so sadly neglected”

Prisdannelsen

Jevons så sin nyttebaserte subjektive verdilære som et alternativ til den klassiske arbeidsverdilæren. Grensenytte var en viktig determinant for prisene. Her slet Jevons litl. I et forsøk på å vende seg mot klassikernes produksjonskostnadsbaserte pris blir han inkonsistent. Prisdannelsen ble litt vanskelig, med forholdet mellom pris, produksjonskostnader og grensenytte. I et forsøk på å oppklare dette skriver han:

“In order that that there may be no possible mistake about
this all-important series of relations, I will restate it in a
tabular form, as follows:
Cost of production determines supply;
Supply determines final degree of utility;
Final degree of utility determines value.”

Dette går i en sirkel, der produksjonskostnaddne bestemmer tilbudet, tilbudet bestemmer marginanytten og marginalnytten bestemmer verdien. Så hva bestemmer da arbeidets verdi? Jo, verdien av den produksjone. Tilbudet blir bestemt før prisen, i dette resonnementet. Jevons problem var at han ikke så at tilbud og etterspørsel gjensidig bestemmer prisen.  Noe som igjen ble klargjort av Alfred Marshall.

En generell likevektsmodell

Jevons banebrytende prestasjon var å lage en matematisk generell likevektsmodell. Anta at man har to personer A og B og to varer, for uoversiktelighetens skyld kalt a og b. I utgangspunktet har person A alt av vare b, og omvendt da for B og vare b.

I optimum skal man da ha at:



hvor 1 refererer til person A og 2 til B, x er det A selger til B, og y er det B selger til Optimumsbetingelsen sier at i optimum skal nyttetapet av å gi fra seg a være lik den han får av ekstra vare b. Dette kan vises som.
 


Bytteforholdet mellom to varer er likt med det omvendte forholdet mellom marginalnytten til de varekvanatum som er tilgjengelig for konsum etter at byttet er gjennomført. Dette innebærer at dersom bytteforholdet mellom a og b er 2:1 så krever likevektsbetingelsen at individens marginalnytte av vare b er dobbelt så stort som av vare a.

Så var det inn med prisene da, de hadde Jevons utelatt. Dette kan enkelt repareres med en liten utvidelse. Verdien av A selger må være lik verdien av det B selger. Det vil si at px = qy, hvor p er prisen på vare a og q er prisen på vare y. Da får vi at y/x = p/q. Da kan relative priser bestemmes i modellen, men det gjorde Jevons altså ikke, det kom med Leon Walras.

Jevons klarte heller ikke å generalisere denne modellen til å gjelde en hel økonomi med mange varer og personer. Den matematiske løsningen av det problemet kom, også det, først med Walras. Jevons hadde i sin modell heller ikke med produksjon og produksjonskostnader.

Økonomisk statistikk og empiri – og solflekker!

Jevons var også en pioner i økonomisk statistikk, empirisk forskning og utarbeidelse av indekser.

Men for å illustrere at selv de smarteste kan komme på villspor, så kan vi jo peke på Jevons noe spesielle teori om økonomiske konjunkturer og dens regelmessigheter. Den kom i The Solar Period and the Price of Corn i 1875 og var som følger:

Solflekker påvirket styrken på solen, dette påvirket avlingene og gav høyere priser på jordbruksvarer. Dette gav så lavere reallønn og sviktende etterspørsel, som igjen påvirket industrien.

Dette, som kanskje var et resultat av Jevons’ interesse for statistiske sammenhenger,  ble, kanskje ikke helt uventet latterliggjort. Men det passet med tidshorisontene da, mente Jevons. Men det grunnlaget falt også snart bort. Det interessante med teorien må vel sies å være å tenke på årsaken til økonomiske konjunkturer som noe utenfor det økonomiske system.

Carl Menger og den østerriske skole

Carl Menger (1840-1921) anses normalt som den østerriske skoles grunnlegger. Han var født i Østerrike, men fikk sin utdannelse i Krakow og arbeidet med økonomisk journalistikk før han tok jobb i staten med å håndtere statistikk for prisutviklingen i den østerriske økonomien. Som pengeteoretiker forsøkte han å forklare pengenes rolle og funksjon i prisutviklingsprosessen.

Hans bidrag til den nyklassiske teorien ligger mest på det metodologiske planet. Han foreskrev en metodologisk individualisme.

Hans hovedverk var Grundsätze der Volkswirtschaftslehre (eller Samfunnsøkonomiens grunnsetninger) fra 1871. Han var ingen matematiker, men har var aktiv innenfor Den Store Metodestriden.

Denne striden gikk på hvorvid det var teori eller historiske sammenhenger som skulle komme “først”.  Menger stod her opp mot den tyske historiske skole, representert ved blant annet Wilhelm Roscher og Gustav Schmoller.

Den tyske historiske skole ville ha en empirisk, induktiv metode, mens Menger forsvarte den deduktive metoden. En kamp Menger og østerrikerne omsider vant.

Et par av Mengers elever har også satt sine spor, og er også blant opphavsmennene til den østerriske skole.

Eugen von Böhm-Bawerk (1851-1914) utarbeidet teori innenfor kapital- og rentedannelse i sine publikasjoner Kapital und Kapitalzins som kom ut melom 1884 og 1889.

Friedrich von Wieser (1851-1926) var blant annet den som kom med begrepet grensenytte i sin oversettelse av denne teorien i boken Der Natürliche Werth i 1889.

posted by: October at November 05, 2005 14:54 | link | comments |
økonomisk idehistorie

Økonomisk vekst og lykke

Amerikanske tilstander publiserte for litt siden ett innlegg med spørsmålet om økonomisk vekst gjør oss lykkeligere. Det er et svar det ikke er udelt lett å svare på.

For det er god grunn til å holde fast ved at det er en avtagende marginal nytte for mer inntekt. Det skal et stadig større inntektsbeløp til for å heve vår oppfattede nytte med en gitt enhet. Nå skal man være varsom med å sette likhetstegn mellom nytte og lykke. Lykke handler om andre faktorer også. Penger kan bidra til å fjerne noen negative, og skape noen postive lykkefaktorer - men ikke alle.

Det har  vært gjort forsøk på å måle sammenhengen mellom inntektsnivå og lykke. NY Times har gjengitt en del undersøkelser for å finne svar på dette.

posted by: October at November 05, 2005 00:48 | link | comments (2) |
økonomi, velferd

Forløperne til marginalismen.

Marginalismen så økonomisk teori fordype seg i matematiske modeller, men før den såkalte marginalistiske revolusjon kom for alvor, hadde flere økonomer begynt denne utviklingen. Her skal jeg se på en del av de sentrale navnene som blir nevnt som foregangsmenn for den neoklassiske og marginalistiske økonomiske teori.

Johan Heinrich von Thünen

Johan Heinrich von Thünen (1783-1850) var en velykket bonde og teoretiker fra Mecklenburg i østlige Tyskland. Om Von Thünen blir det sagt at han var en ener når det gjaldt å se forholdet mellom teori og fakta, noe som gjorde ham til et forbilde for Alfred Marshall, en senere viktig økonom.Han skrev blant annet verkene Der isolierte Staat I-II (1826/1850). Han var viktig i teoribygging om grunnrente og marginalproduktivitets-teorien om lønn. Men mest av alt er han en guru innenfor økonomisk geografi og lokaliseringsspørsmål, det vil si arealbruk.

Han modell var i utgangspunktet ganske teoretisk anlagt.

”La oss forestille oss en meget stor by i midten av en
|fruktbar slette uten noen seilbar elv eller kanal. Selve
sletten består i sin helhet av den samme typen jord,
som er dyrkbar overalt. Langt borte fra byen ender
sletten i en udyrkbar villmark, som fullstendig
adskiller denne staten fra resten av verden”

Utifra denne homogene sletten  ville han forsøke å vise hvodan ulike næringer, eller ulik bruk av jord, ble lokalisert i forhold til bykjernen (eksempel). På en slik slette ville transportkostnadene være konstante pr lengdeenhet. Modellen hans gav resultatet på hvordan den mest kostnadseffektive fordelingen av ulike typer jordbruk. Han illustrerer at produksjonen av en type avling kun skulle skje opp til det punkt hvor kostnadene ved å produsere en enhet mer av den avlingen er lik kostnaden ved å produsere en annen.

”Hvordan vil jordbrukets struktur være under disse
forholdene, og hvordan vil den større eller mindre
avstanden fra byen påvirke bruken av jorden, når
jorden dyrkes mest mulig systematisk?” (1826)

Von Thünen var også en tidlig pioner for sammenhengen mellom marginalproduktivitet og lønn.

”Vi måler effektiviteten av kapital med den økning av
produksjonen per arbeider som skyldes at han får
mer kapital å arbeide med. I denne sammenheng er
arbeidskraften en konstant og kapitalen en variabel
størrelse. Anta nå at prosessen fortsettes, men i
motsatt forstand, slik at vi ser på kapitalen som
konstant og arbeidskraften som økende. I dette
tilfellet .... vil arbeidskraftens effektivitet (arbeiderens
bidrag til produksjonen) være definert ved den
økning i totalproduksjonen som skjer når antall
arbeidere øker med én” (1850).

For å illustrere overgangen til en mer matematisk teoribygning, kan vi vise til Von Thünens sitat:

”Vår metode for å bestemme det maksimale
nettoprodukt [overskudd] er således i
overensstemmelse med den metode som i
matematikken er blitt bevist å være korrekt for å
bestemme den maksimale verdi av en funksjon av
flere variable” (1850)

Antoine Augustin Cournot

Antoine Augustin Cournot (1801-1877). Han hadde viktige bidrag til økonomisk teori, selv om det var få som la merke til det i hans samtid. Et meget viktig unntak var Leon Walras, som skulle stå sentralt i videre utvikling av økonomisk teori.

Hans viktiste verk var Recherches sur les principes mathematiques de la theorie des richesse (1838), som kan oversettes med undersøkelser av de matematiske prinsipper for teorien om velstand. I denne prøvde han å løse problemer i den økonomiske teorien ved hjelp av matematikk. Å tenke på nytten var uhåndterbart, man burde heller holde seg til matematikkens for å få ting endelig bestemt. (Så vil onde tunger hevde at dette representerte alt vondt vi økonomer sysler med!)

Hver og en maksimerte verdien av sine produkter eller sitt arbeid, mente Cournot. Han formulerte en etterspørselslov. Og diskuterte også dens elastisitet. Loven om fallende etterspørsel tilskrives gjerne Cournot. Den så slik ut:

    D=F(p), slik at F’(p)<0

Etterspørselen er altså en funksjon av prisen, og at den førstederiverte er negativ betyr at etterspørselen faller med stigende pris. Cournot tok videre for seg monopoltilpasningen, og at en monopolist vil sette prisen for å maksimere sin inntekt. Inntekten vil da være pD eller pF(p). Førsteordensbestingelsen for maksimum blir da:

    F(p)+pF’(p)=0

Monopolisten vil tilpasse seg slik at grenseinntekten, inntekten ved å selge en ekstra enhet (tatt hensyn for prisendringen som må til for å få dette til), er lik grensekostnaden, dvs den ekstra produksjonskostnaden en ekstra enhet medfører. På denne måten maksimerer produsenten sitt overskudd.

Cournot er også kjent for sin teori om duopol, når vi har to store aktører i markedet. Den ene produsenten kan ikke ha noen direkte innflytelse på beslutninger om hva den andre gjør, med mindre de rotter seg sammen for å heve prisene slik Adam Smith så for seg at handelmenn gjorde hver gang de kom sammen. Alt produsenten kan gjøre er å velge den produksjon og pris som er best for ham selv, gitt hva den andre vil gjøre. Cournot kom opp med en ide om reaksjonskurver som viste hva den ene aktører vil gjøre gitt hva den andre gjorde.

Cournots arbeid om dette har skapt et grunnlag for teorier om imperfekt konkurranse og spillteori. Blant annet brukte Francis Y Edgeworth og Joseph Bertrand disse teoriene videre, begge velkente navn innenfor mikroøkonomisk teori. Cournot gjorde flere fremskritt innenfor modellbygging av konkurranse, etterspørsel og en diskusjon on stabiliteten til økonomiske likevekter, som kan forklare milde variasjoner i priser og volum.

Jules Dupuit

Jules Dupuit (1804-1866) var en fransk ingeniør og brokonstruktør med en stor interesse for økonomisk teori. Han mente at den eksisterende teorien var upresist og trengte en oppstramning. Til dette ville han bruke matematikk. Dupuit var kanskje vel glad i matematikk, og hadde store tanker om bruken av dem i økonomisk analyse.

”Ikke bare gir matematiske symboler og diagrammer
substans og form til abstrakte ideer og kaller dermed
sansene til hjelp for det menneskelige intellekt;
formlene tar tak i disse ideene, tilpasser dem og
omformer dem, og belyser alt som er sant, rett og
presist i dem.... De er maskiner som på et visst
stadium kan tenke for oss, og det er en like stor fordel
i å benytte dem som det er i å bruke de maskinene
som arbeider for oss i industrien”.

Dupuit klarte å kombinere et analytisk verktøy basert på matematisk analyse av interessante økonomiske spørsmål, kombinert med relevante og observerte fakta og statistikk som fantes om disse. Han kombinerte matematisk teori med observasjon av hvordan ting hang sammen. Han understreket behovet for empirisk støtte til teoriene.

Hans viktigste bidrag fant sted i to artikler i Annuales des Ponts et Chaussees i hhv 1844 og 1849. I denne tar han blant annet opp grunnlaget for å måle nytten av et objekt, i en form som direkte vises igjen i dagens mikroøkonomiske teori.

”.... den maksimale oppofring som hver konsument
ville være villig til å gjøre for å skaffe seg objektet”
(Dupuit 1844)

Dupuit er også mannen bak det Alfred Marshall senere skulle kalle konsumentoverskuddet, forskjellen mellom det vi er villig til å betale – og det vi faktisk betaler. Dette ledet han videre til å tenke på mulighetene for  at prisdiskriminering kunne redusere konsument overskuddet. Prisdiskriminering vil si at for produsenten vil det være optimalt om han kunne ta en ulik pris for hver enkelt konsument lik deres betalingsvilje, da vil han kunne overføre konsumentoverskuddet til seg selv (produsentoverskuddet).

Han var den første til å diskutere etterspørselskurven i sammenheng med marginalnytten. Når prisen på et gode synker vil konsumenten øke sitt konsum fordi han da har råd til å tilfredsstille mindre presserende behov enn det man i utgangspunktet kunne.

Han tok også for seg sammenhengen mellom skattesats og skatteinntekt, og det som senere ble formalisert til Laffer-kurven for skatt. Øker man skattene over et visst nivå, vil skatteinntektene begynne å falle.

”Hvis en skatt gradvis økes fra null opp til det nivå
hvor den blir prohibitiv, er skatteinntekten først lik
null. Så øker den gradvis inntil den når et maksimum,
og deretter synker den gradvis til den igjen blir lik
null. Av dette følger det at når staten ønsker å
innkreve en viss sum i skatt, er det alltid to
skattesatser som vil oppfylle kravet, en over og en
under den sats som ville gi maksimal inntekt. Det kan
være en meget stor forskjell mellom de beløp i nytte
som går tapt ved de to skattesatsene som gir samme
inntekt.”

Hermann Heinrich Gossen

Hermann Heinrich Gossen (1810-1858) bidrog med sitt hovedverk om utviklingen av lovene for menneskelige forhold, Entwickelung der Gesetze des Menschlichen Verkehrs. (1854). Også Gossen brukte mye matematikk i sin teori. Dette var fremmed for mange samtidige, men kan jo ses på som en innledning til utviklingen i økonomisk teori hvor man brukte mye matematikk i modellbygningene. Mens tidligere økonomiske forfattere hadde vært relativt lettleste, begynte nå teorien å ta en slik form at den ble vanskelig tilgjengelig for folk.

Gossens navn dukker til stadighet opp i økonomisk teori, og han er kjent for sine to økonomiske lover fra sin publikasjon i 1854.

Gossens første lov handler om fallende grensenytte. Dette med grensenytte, som andre også hadde vært inne på tidligere, er av fundamental betydning for det økonomiske liv. Helt enkelt sier det at nytten av en enhet mer av et gode avhenger av hvor mye man har fra før av, det vil kreve stad mer av godet for å gi den samme nytteøkningen. Nytten av en ekstra enhet av et gode avtar inntil metningspunktet er nådd.

Gossens andre lov handlet om at Det siste atom av inntekt vil gi samme nytte i alle anvendelser. Det vil si at så snart en person har brukt hele sin inntekt, vil han ha maksimert nytten bare dersom det er slik at nytten av den siste krone er lik i alle anvendelser. Vi har da at:

MU1/p1 = MU2/p2 = ... = MUn/pn

Dette innebærer at en rasjonell konsumet vil tilpasse seg slik at den siste enheten av inntekt vil gi samme nytte i alle anvendelser. Han har brukt sitt budsjett slik at han oppnår maksimal nytte ut av dem. For alle produkter han har interesse for vil det da være slik at forholdet mellom den marginale nytte, altså nytten for en ekstra enhet, og hva den ekstra enheten koster, altså marginal nytt pr krone, vil være den samme for alle produkter. Hvis det ikke var slik, ville han kunne økt sin nytte ved å omallokere, ettersom det da var enkelte produkter som hadde en høyere nytteverdi pr krone enn andre.

Gossen var også opptatt av frimarked og handel. Dette var ikke like grundig underbygd med teori. Han mente dessuten at markedsmekanismen ikke virker på jordeiendom. Gossen foreslo derfor statlig oppkjøp og utauksjonering!

posted by: October at November 04, 2005 17:29 | link | comments |
økonomisk idehistorie

Hva skjer i Finansdepartementet

Mange fryktet Kristin Halvorsen som finansminister. Jeg var ikke blant dem, hvem som sitter som minister er betydelig mindre viktig enn hvilke partier som sitter i regjeringen. Selv da kan jeg nok ha mine bekymringer med SV, SP og AP. Men hva har Kristin Halvorsen uttrettet så langt? Ganske lite, da statsbudsjettet til den nye regjeringen ikke legges frem før til uken. Men finansministeren har gitt noen svar til Stortinget. Ingen store sprell, handlingsregelen ligger fast - men hun vil ikke bekrefte APs forsikringer om bolig- og toppskatt.

Jens Stoltenberg sa i valgkampen at det ikke skulle bli flere som skulle betale toppskatt, og at toppskatten skulle pris- og lønnsjusteres. Det var før han kom i posisjon. I svaret fra Halvorsen til representaten Sanner (H) heter det kort at dette må vurderes i lys av lønnsutviklingen og ses i sammenheng med øvrige skatteforslag. Halvorsen vil ikke bekrefte Stoltenberg sitt valgløfte. Det kan nok være fornuftig, all den tid man bør kunne stå noenlunde fritt til å se ting i sammenheng underveis. Hun kan heller ikke bekrefte Hill Marta Solberg (AP) sitt løfte om å ikke gjeninnføre boligskatt, men sier dette må ses i sammenheng med andre deler av skattesystemet.

Et annet spørsmål tok for seg problematikken med at man innfører utbytteskatt, mens man trekker tilbake forslaget om formueskatt - som var en forutsetning for den avgåtte regjeringens forslag om å gjeninnføre ubytteskatten. En slik beskatning vil en markant  økt kapitalbeskatning fra 2006. Har Halvorsen noen tanker om konsekvensene av det? Nei, hun viser til at regjeringen heller vil drive med aktiv næringspolitikk for å stimulere til nye virksomheter og legger vekt på de omfordelende egenskapene ved formueskatt. Hun mener likevel at man må vurdere innretningen for å se på den skjeve verdsettelsen av formuesobjekter som blant annet fører til overinvesteringer i eiendom.

I et annet svar fastholder hun at handlingsregelen skal ligge fast.

Mer interessant er svaret på hvorvidt folketrygdfondet skal brukes til politisk bestemte investeringer for å hindre utenlandske oppkjøp av norske bedrifter. Det svarer hun nemlig avkreftende på. Det grunnleggende prinsippet ligger fast, fondet skal operere som en finansielle investor. Ikke mer offentlig eierskap og politisk styring, med andre ord.

Og etter å ha svart på flere sentrale spørsmål om skattesystem, handlingsregel og lignende tema, så kommer FrP med et spørsmål om omregistreringsavgift for biltilhengere...

posted by: October at November 03, 2005 23:12 | link | comments (1) |
økonomi, sosialistisk venstreparti

Klassisk økonomi: John Stuart Mill

John Stuart Mill er en kjent historisk figur, kanskje spesielt innenfor filosofi. Men han jobbet også en del med økonomiske spørsmål, og videreutviklet teoriene til de tidlige klassiske økonomer.

John Stuart Mill (1806-1873) var en britisk filosof, økonom og samfunnsdebattant. Han var sønn av historiker og økonom James Mill som selv tok seg av sin sønns utdannelse. Tre år gammel begynte John Stuart å lære seg gresk. Som åtteåring var han vel belest på både de hjemlige filosofer, faren var en av Jeremy Benthems tilhengere, og de gamle grekere som had da hadde lest på orginalspråket. 12 år gammel begynte Mill å studere logikk, og var allerede da i heftige diskusjoner med sin far om Ricardos økonomiske teorier. 14 år gammel var i grunn John Stuart Mill ferdig utdannet!

I 1823 tok han jobb i the East India Company, hvor faren også jobbet, og her ble han til han pensjonerte seg i i 1858. Han skrev mye om både økonomi, filosofi og litteratur underveis. Mill var en av Europas ledende intelektuelle i flere tiår. Han var en medlem av Political Economy Club, og en venn av David Ricardo.

Blant hans viktigste verker er:
●    1843:    A system of logic
●    1844:    Essays on Some Unsetteled Questions of Political Economy
●    1848:    Principles of Political Economy
●    1859:    On Liberty

Mill ville gjerne oppsummere og sette sammen en den fullstendige økonomiske kunnskapen man hadde da. Mill baserer gjerne seg på tidligere forfattere og skriver at det han skriver er i tråd med eldre økonomer, men han bygger gjerne ut deres teorier. Mill gjorde også analytiske fremskritt. Blant annet var han snublende nær tanken om grensekostnader, og han såg for seg en stigende tilbudskurve – blant annet i motsetning til Ricardo. Det stod i alle fall ikke på den faglige selvtillitten til Mill. I 1848 uttaler han:

”...happily, there is nothing in the laws of value which
remains for the present or any fut ure writer to clear
up; the theory of the subject is complete”

Denne tendensen til å sammenfatte eksisterende kunnskap har fått en hel del til å tenke på Mill som en med lite teoretisk orginalitet. Men dette er på ingen måte rettferdig. Spesielt gjaldt dette utvikling innen etterspørsel- og pristeori.

For Mill var økonomi tett sammenvevd med andre samfunnvitenskaplige fag.

”For practical purposes, Political Economy is
inseparably intertwined with many other branches of
Social Philosophy. Except on matters of mere detail,
there are perhaps no practical questions, even among
those which approach nearest to the character of
purely economical questions, which admit of being
decided on economical premises alone”

Om prisdannelsen i internasjonal handel, og tilbud/etterspørsel funksjon.

Pristeori var i klassisk økonomi produksjonsbestemt. Mill så huller i Ricardos teorier om prisdannelsen ved internasjonal handel, som Mill mente ville ligge mellom prisnivåene i landet.

"The produce of a country exchanges for the produce
of other countries, at such values as are required in
order that the whole of her exports may exactly pay
for the whole of her imports. This law of International
Values is but an extension of the more general law of
Value, which we called the equation of Supply and
Demand... The value of a commodity always so
adjusts itself as to bring the demand to the exact level
of the supply. But all trade, either between nations or
individuals, is an interchange of commodities, in
which the things that they respectively have to sell
constitutes also their means of purchase: the supply
brought by the one constitutes the demand for what is
brought by the other. So that supply and demand are
but another expression for reciprocal demand: and to