Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Kvotering: Nå innvandrere

Kvoteringsdebatten i våre dager vil ingen enda ta. Vi har knapt gjort oss ferdig med damenes debatt om hvorfor de ikke velger kjønnsfordelingsmessige riktige komiteer, hvorfor de ikke får de tyngste departementene (utenom finans da...) osv. Nå er det innvandrerne som står for tur.

 

Det er forholdsvis kjent at innvandrere diskrimineres på arbeidsmarkedet, og ledigheten blant arbeidstakere øker mer eller mindre i takt med hudfarge og grad av uleselige navn. Dette er ganske opplagt et problem, og det viktigste man kan gjøre for integrering er å få innvandrere inn i arbeidslivet. På mange måter er det vesentlig sterkere argumenter for å bruke moderat kvotering på innvandrere enn på kjønn.

 

Men det er problematisk. På radioen i dag var informasjonsdirektør i Statkraft intervjuet om saken. Han var positiv og mente at Statkraft godt burde kunne ta sin del av samfunnsansvaret. Samfunnsansvaret, tenk på det ordet. Det lukter medlitenhet lang vei. Ja, greit, vi skal ta negeren vi - så har vi tatt vår del. Den politisk korrekte negeren. Det høres ikke akkurat ut som om han mente det ville tilføre bedriften verdifulle ressurser, gjorde det?

 

Et problem på arbeidsmarkedet er at arbeidgiver er forholdsvis rasjonelle. Det er derfor de prøver å unngå ansatte de frykter vil være mye vekke, som unge kvinner som kan finne på å bli gravide, eldre damer som har slitt seg ut et langt yrkesliv. Og gjerne også negre. Ikke at negre nødvendigvis gjør noen dårligere jobb eller er mer vekke. Men det kan ha med miljøet å gjøre. Mange nordmenn er ikke bedre enn at de er skeptiske til fremmedkulturelle, og mange kunder er det samme. Så ille det enn kan høres. Det kan være rasjonelt å ikke ansette en fremmedkulturell selv om de er vel kvalifiserte og isolert sett gjør en mer enn god nok jobb.

 

På den ene siden tror jeg ikke det hjelper så mye om det skapes inntrykk av at nå skal det kvoteres inn en politisk korrekt neger. På den annen side er slike mekanismer, som sågar kan forklares rasjonelt, gode argumenter for (moderat) kvotering. En vanskelig sak altså.

 

Løsningen på problemet i seg selv må ligge i holdningsendringer. Og der kan kvotering gjøre både godt og vondt. Vondt fordi kvotering kan bidra til stigmatisering som nevnt tidligere, men også godt fordi det gir flere sjansen til å hevde seg.

 

Dette er et vondt og vanskelig problem.

posted by: October at October 31, 2005 09:19 | link | comments (4) |
likestilling

20 års fastrentelån

SV foreslår nå at det skal tilbys 20 års fastrentelån, hva vil skje med disse renteavtalene?

For folks privatøkonomi er fastrentelån en behagelig variant, med sikrere økonomi som resultat. Nordmenn i dag har langt større tilbøyelighet til å ha flytende rente enn man har i utlandet.

Et resultat av dette er at i Norge så sitter lånetakeren med en relativt større andel av risikoen i forhold til bankene. Dette med risiko er sentralt. For over tid så er fastrente dyrere enn flytende rente i gjennomsnitt. Hvorfor det? Fordi bankene tar seg betalt for å ta mer av renterisikoen. Usikkerheten til renteutviklingen blir større og større over tid, og et fastrentelån på 20 år vil ha en ganske betydelig risikopremie. Slike fastrentelån gir sikkerhet og lav risiko - men det vil koste penger for lånetakeren.

Videre ønsker de å knytte lånet til boligen. Og det kan man sette spørsmål ved. For bankene tar i dag risikovurdering av den ulike lånetager. Hvordan tenker man seg å gjøre dette innenfor en slik modell?

posted by: October at October 30, 2005 11:45 | link | comments |
økonomi, sosialistisk venstreparti

Klassisk økonomi: Nytte, befolkning og penger. Malthus & Ricardo

Ricardo og Malthus trekkes gjerne frem som to sentrale navn i den tidlige klassiske periode av økonomisk idehistorie. Men de var uenig om en hel del, og noen vil sågar hevde at Malthus representerte en anti-klassisk skole.


Jeremy Bentham og utilitarismen

Jeremy Bentham (1748-1832) var en eksentrisk britisk lærd og filosof. Han trivdes godt med å finne på nyord med gresk eller latinsk bakgrunn. Ord som “international” og “maximize” er blant dem som har slått an.

Bentham mente at et naturlig harmoni, hvor folk fulgte sin egeninteresse, ikke kunne eksisterte. Kriminalitet var bevis godt nok for at en slik egoistisk naturlig harmomi ikke fantes. Bentham mente at den personlige egeninteresse måtte kobles sammen med samfunnsinteressen, og at dette var en oppgave for lovgiver. Bentham var bakmannen for utilitarismen.

Man skulle maksimere den totale nytten i samfunnet. ”The greatest happiness for the greatest number” var den generelle frasen fra utilitaristene. Dette var en frase han kom over i 1768 i en pamflett av Joseph Priestley.  Bentham mente at samfunnets interesse var summen av individenes interesse. Alle individers nytte skulle vektes likt.

Målet på nytte var penger, noe som har egenskapen fallende marginalnytte. Det vil si at jo mer nytte man har fra før av jo mindre nytte vil en ekstre enhet inntekt gi. Dette forstod Bentham, men han forfulgte ikke denne linjen. Tiden var ikke inne for marginalismen helt ennå.
 

Thomas Robert Malthus  og befolkningsspørsmålet.

Thomas Robert Malthus (1766-1834) Ved siden av nytte var befolkningsprinsipper en av hjørnesteiene i klassisk økonomi. Og det er det Thomas Malthus kanskje er mest kjent som. Han var den viktigste bidragsyter på den fronten.

Malthus var en engelsk prest og demograf og var mest kjent for hans pessimistiske, men innflytelsesrike, teorier om befolkningsvekst. Hans primære fag var matematikk, og han ble ordinert som prest i 1797. Hans kom fra en familie som kunne regne personligheter som David Hume og Jean-Jacques Rousseau som venner av familien. I 1805 ble han Storbritannias, og kanskje verdens, første professor i politisk økonomi. John Maynard Keynes kalte ham den ”første av Cambridge-økonomene”. Her utviklet han blant annet en teori om etterspørsel-tilbuds ujevnetheter som han kalte ”gluts”, et ord som følges senere i "the general gluts controversy". General Glut vil innebære en overflod av tilbud av alle varer.

I 1798 gav han ut, anonymt til å begynne med, boken med den langtekkelige tittelen "An Essay on the Principle of Population as It Affects the Future Improvement of Society, with Remarks on the Speculations of Mr. Goodwin, M. Condorcet, and Other Writers". Her spådde Malthus at befolkningen ville vokse raskere enn tilgangen på mat, og lede til en nedgang i mat pr person. Han mente befolkningen vokste geometrisk (2,4,8,...) mens tilgangen på mat vokste aritmetisk (1,2,3,...). Særlig faktisk dokumentasjon på dette hadde han imidlertid lite av. Selv om den ultimate kontrollen på befolkningsvekst er matproduksjon, så så Malthus også andre begrensninger. Positive eller preventive. Førstenevte, som krig og sykdom, økte dødsrate, mens sistenevnte, som prevensjon, moralsk tilbakeholdenhet og abort, reduserte fødselsrate. I 1803 kom denne boken i en revidert utgave, og i hans eget navn som uansett hadde blitt kjent da.

Malthus' tanker slo sterkt gjennom. Tidligere hadde høy fertilitetsrate vært ansett som et økonomisk pluss siden antall arbeide vokste. Malthus overbeviste de fleste økonomene om at resultatet kunne være at produksjon per person falt. Kritikere i det 20. århundret har påpekt at geometisk befolkningsvekst i det 20. århundret hadde gått helt fint, mye på grunn av teknologiske fremskritt. (Som den grønne revolusjon). Men selv om denne teorien har fått hard medfart, så kan den også hevdes å være den første økonomiske studie på velferd hos de lavere klassene i samfunnet.

Malthus syslet også med andre økonomiske spørsmål. Denne grunnrenten for eksempel. I 1815 var han først ute, selv om hans venn Ricardo var på trappene med det samme, med differensialteorien for grunnrenten. Mens mange tidligere hadde sett på grunnrenten som en produksjonskostnad så Malthus, med flere samtidige, den som en et residualledd, et fratrekk fra overskuddet. Malthus pekte på tre faktorer som sørger for denne grunnerenten. (1) At landbruksproduksjon gir et overskudd, (2) at forholdet mellom lønnsnivå og fertilitet ville sørge for at prisen på korn ville holde seg over produksjonskostnadene. Denne forklaringen bygget på at Malthus trodde at høyere lønn vill føre til at folk fikk flere barn. En sammenheng empirisk motbevist i dag. Forklaring (3) var at det var knapphet på fruktbar jord. Ricardo argumenterte mot Malthus og mente at den tredje forklaringen var nok. Knapphet, og varierende kvalitet, på landbruksjord er tilstrekkelig for å forklare hvorfor man hadde en grunnrente. Malthus mente også at befolkningsvekst ville gi økte matpriser som følge av at mer marginal jord ble tatt i bruk, og at en slik jord ville ha høyere kostnader. Den økte etterspørselen etter jord ville også øke grunnrenten.

David Ricardo

David Ricardo (1772 – 1823) var en annen av de store tidlige klassiske økonomene. Han var av en velstående jødisk familien, og jobbet tidlig i sin fars børsmeglerfirma. I 1793 konverterte Ricardo til kristendommen og brøt kontakten med familien. I 1819 ble han innvalgt i parlamentet. Han studerte flere felt, blant annet matematikk, kjemi og geologi. Hans spesialisering på økonomi kom etter at han i 1799 hadde lest Adam Smiths Wealth of Nations. Ti år senere begynte han for alvor å blande seg inn i økonomisk debatt. Ricardos fortrinn var at han hadde en egen evne til å konsentrere store analytiske systemer ned til enkle prinsipper.

Når Adam Smith skrev, var det i et hovedsaklig landbruksbasert samfunn. Men den industrielle revolusjon stod på trappene. Produksjonen steg, men alle fikk ikke nytte av dette. Skjevere fordeling i tidlige utviklingsfaser har for øvrig senere blitt oppsummert i Kuznets hypotesen, hvor økonomisk utvikling først gir økte forskjeller før man når et punkt hvor forskjellene faller igjen, for øvrig en mye kritisert teori. Det var etter Adam Smith klassemotsetningene i Storbritannia skjøt fart.

I 1817 utgav David Ricardo sitt hovedverk "Principles of Political Economy and Taxation". Denne inneholder Ricardos berømte teori om komparative fortrinn. I følge Ricardos teori så vill et land, selv om den kunne produsere alle varer mer effektivt - absolutt - sett, tjene på å handel ved å spesialisere seg i den varen man produserte relativt billigst. Dette er grunnlaget for moderne handelsteori. De komparative fortrinnene ser på hvor mye av vare x man gir opp for å produsere vare y. På den måten kan man, selv om man produserer begge varer rimeligere enn motparten, få flere varer totalt sett, og hver for seg, dersom begge landene produserer kun den varen de er relativt sett best i, målt i forhold til den andre varen.

Ricardos eksempel var vin og tekstiler i England og Portugal

                        England     Portugal
Vin                 120               80
Tekstiler         100             90
“Though she [Portugal] could make the cloth with the
labour of 90 men, she would import it from a country
where it required the labour of 100 men to produce it,
because it would be advantageous to her rather to
employ her capital in the production of wine, for
which she would employ more cloth from England,
than she could produce by diverting a portion of her
capital from the cultivation of vines to the
manufacture of cloth”

Et annet begrep knyttet til Ricardo er Ricardiansk ekvivalens. Dette konseptet går ut på at hvordan myndighetene finansierer sitt forbruk, ved skateinntekter, gjeldsopptat eller underskudd, ikke har noen effekt på økonomien, fordi skattebetalerne forstår at dersom det ikke finansieres ved skatt nå, så må det finansierers med skatt senere. De tilpasser seg i forhold til det. Ricardo trodde nok ikke helt på dette konseptet selv, og det er Robert Barro (f. 1944) som er ansvarlig for dens moderne betydning.

Grunnrente et et mye brukt økonomisk begrep. Grunnrenten, når det gjelder jordbruksland, er den leien som bøndene betaler til grunneierne. Den første "klassiske" analysen av grunnrente tilskrives James Anderson (1739 - 1808), som publiserte tanker om avtagende utbytte av landbruksjord. Ricardo bygget på på dette og blant annet Malthus' arbeider, med teorien. Den blir bestemt av kornprisen og demed av kostnadene på det marginale bruk.

”Corn is not high because a rent is paid, but a rent is
paid because corn is high”

Den utslagsgivende begivenhet for denne utviklingen i teorien var kornlovene under Napoleonskrigene, hvor Napoleon blokkerte mullighetene for kornimport. Dette førte til økt produksjon hjemme for å fø befolkningen. Produksjonen var dyrere i England slik at kornprisene steg vesentlig. Grunnrenten økte også i så stor grad at jordeierne hadde interesse av å fortsette å begrense kornimporten, noe de fikk gjennomslag i 1815 med The Corn Law. Det var effekten på inntektsfordeling og vekst som stimulerte utviklingen av teorien. Malthus og Ricardo konkluderte med at grunnrenten ikke eksisterte på marginene, det vil si den minst effektive jorden. Videre tenkte man seg at grunnrenten økte på god jord etterhvert som dårligere jord med høyere produksjonskostnader ble tatt i bruk. I tillegg til at kornlovene førte med seg et mer ekstenstivt jordbruk, altså at ny jord ble tatt i bruk, førte de også med seg mer intensivt jordbruk. Det vil si at eksisterende jord ble utnyttet hardere, og for begge faktorer er den en avtagende produktivitet. Ricardo var i mot kornloven fordi den var en trussel mot økonomisk vekst, siden økt befolkning ville medføre økt grunnrente og lavere profitt. Malthus på sin side argumenterte for at kornloven var i arbeidernes interesse fordi arbeidernes kjøpekraft var tett knyttet til kornprisen. For mens Ricardo mente at høyere kornpriser ikke medførte økt reell lønn, Malthus mente det motsatte.

Ricardo anerkjente to faktorer for hvordan kapital påvirker verdien av varer. (1) Kapitalen bundet opp i produksjonen utgjør et tillegg i verdien av produktet og (2) at kapital bundet opp i tid må bli kompensert. Punkt to er en tidlig tanke om verdien av tid i kapitalteori.

Ricardos oppfatning om den økonomiske utviklingen kan sammenfattes med "the stationary state", en likevektstilstand.
- Ricardo relaterte markedsprisene til produksjonskostnadene på det marginale firma.
- Han skilte mellom fast og sirkulerende kapital. Sistnenvte består typisk av lønnsmidler.
- Ulike selskap hadde ulike sammensetning av kapital, og vil derfor påvirkes ulikt av endringer i det relative forhold mellom pris og profitt.
- Ricardo brukte derfor et gjennomsnittlig selskaps kapitalforhold i sin analyse.
- Etterhvert som kapitl og befolkning øker, må stadig mer marginale produksjonsenheter (typisk landbruksjord) tas i bruk.
- Dette fører til økte priser siden prisene avhenger av produksjonskostnadene til det marginale firma.
- Ricardo mente at lønnsnivå ville følge subsistensnivået for befolkningen i det lange løp.
- Økt jordbruksproduksjon ville føre til høyere nominelle lønninger, men de samme reelle lønninger.
- Høyere nominelle lønninger, og økte grunnrenter, ville presse profitten ned. Profitten har en tendens til å falle når produksjonsvolumet økte, i følge Ricardo.
- Til slutt presses den så lavt ned at profttraten er for lav til at nye investeringer settes i gang.
Og dermed hadde Ricardo funnet sin likevekt. Og det er jo et paradoks. Økonomisk ekspansjon vil føre til stagnasjon og en likevekt uten videre utvikling. Ricardo åpnet ikke for teknologisk fremgang. Likevekten kan oppsummeres slik. Den gjennomsnittlige lønnsraten er bestemt av andelen fast og sirkulerende kapital i forhold til befolkningsmengden. Så lenge profitten er positiv vil kapitalbasen utvides, og den økte etterspørselen for arbeidskraft vil midlertide øke lønnsraten. Men når lønnratene vokser seg større enn subsistensnivået (det arbeiderne måtte ha til å leve for!) ville dette medføre at befolkningen økte. (Jmf den feilslåtte tanken om at økt reallønn ville føre til at man fikk flere barn!). En større populasjon trenger mer mat, og når man da ikke har import må man ta av dårligere egnet land. Dette fører til at grunnrenten økjer og profitten faller, inntil likevekten oppnås.

Det er lite igjen av Ricardos økonomiske system i dag. Hans viktigste bidrag med den var å anlegge en konsistent metodologisk analyse for etterkommere å bygge på.

Malthus vs Ricardo

Says lov var et prinsipp tilskrevet Jean-Baptise Say (1767 - 1832) om at det ikke kan være noe etterspørsel uten at det er tilbud, med andre ord at tilbudet skaper sin egen etterspørsel. Det var i 1803 at Say diskuterte dette i forbindelse med den gryende handelen med Brasil. Hans ressonement begynte med at den eneste måten at Brasil kunne kjøpe britiske varer var med å tilby brasilianske varer til Storbritannia for å skaffe seg nok penger til å kjøpe de britiske varene. Say formaliserte dette videre til en enkel økonomi og hevdet at etterspørsel etter en bestemt vare kun kan møtes ved å tilby en annen. En skomaker som ønsker seg en hatt kan kun skaffe seg denne ved å lage sko og selge disse slik at han kan få byttet til seg hatten. Derfor må tilbud skape etterspørsel. Disse tankene krver også at alle inntekter faktisk brukes til konsum, penger er kun et byttemiddel.

Malthus følte seg nok litt ukomfortabel med den klassiske skoleretningen. Blant annet benektet han Says lov. Malthus mente at at økonomiske kriser skyldtes utilstrekkelig etterspørsel, for øvrig samsvarende med Keynesianske definisjoner av resesjoner. Dessuten utviklet Malthus tanken om etterspørselen som en relasjon mellom priser og kvantiteten etterspurd, heller enn den empiriske relasjonen mellom priser og solgte enheter. Han insisterte også på en “labour-commanded” verditeori.

Debatten om verditeorien stod også sentralt blant de klassiske økonomene. Adam Smith hadde skilt mellom nominell verdi (som var hvor mye penger man kunne bytte en gitt vare til) og den reelle verdi (hvor mye arbeidskraft det krevdes for å produsere en vare. Under fullkommen konkurranse skal jo prisen være identisk med produksjonskostnadene, inkludert avlønning av kapital og arbeidskraft.) Smith brukte en “labour-commanded” definisjon av verdi, det vil si at han referte til den reelle verdien av et produkt som den mengden arbeidskraft som kunne kjøpes ved å selge den. Det var denne Malthus holdt fast til, og ikke den konkurrernede “labour-embodied” definisjonen. “Labour-embodied” definerer verdien som den mengden arbeidskraft som brukes til å produsere varen. For å få til dette måtte man regne om kapitalinnsats til arbeidskraft. I Marxistisk versjon ville dette vært den indirekte arbeidsinnsatsatsen, den som hadde gåt med til å frembringen kapitalen. Disse to beregningfsmåtene samsvarte sjelden. David Ricardo holdt seg til denne sistnevnte definisjonen.  Nå må det jo sies at denne verditeoriutviklingen representerte et feilspor, og den neoklassiske verditeorien er identisk med pristeorien. En modell med tilbud og etterspørsel ganske enkelt.

Ricardo skrev om arbeidsverdilæren

”The value of a commodity, or the quantity of any
other commodity for which it will exchange, depends
on the relative quantity of labour which is necessary
for its production, and not on the greater or less
compensation which is paid for that labour.”

Og om modifisert arbeidsverditeori når produksjonsprosessen strekker seg ut i tid:

”the relative prices of those commodities on which
such durable capital is employed, will vary inversely
as wages; they will fall as wages rise, and rise as wages
fall”

Oppsummering - De tidlige klassikere

De tidlige klassiske økonomers store bekymring var økonomisk vekst, og veien mot en stasjonær tilstand. Analysene bygget på noen få, og til dels tvilsomme forutsetninger. (1) Malthus' sitt befolkningsprinsipp, (2) avtagende utbytte i landbruket og (3) lønnsfond doktringen hvor midlene som skulle gå til lønn ble ansett som en sirkulerende kapital.

I en voksende økonomi øker investeringer og lønninger. Høye lønninger medfører befolkningsvekst i henhold til Malthus befolkningsprinsipp, og dette presser frem økt matproduksjon. Siden det er avtagende utbytte av økt innsats i landbruket, det kreves stadig mer ressurser for å skaffe til veien en enhet mat, presser dette produksjonskostnadene oppover, noe som medfører at profitten synker. Fallende profitt forsårsaker en negang i investeringer inntil man kommer i likevekt. Teknologisk fremvekst kunne utsette denne likevekten, men man mente den måtte gjelde på lang sikt.

Ricardo og Malthus står som to hovedpersoner i denne tiden, men til tross for dette var de to, som ellers hadde et godt og nært forhold, ofte uenige om økonomiske spørsmål.

Fremdeles er det et stykke igjen til at økonomi slår seg frem som et selvstendig fag. Malthus ble riktignok den første professor i faget, men det skulle gå frem til Jevons (f 1835) før vi fikk den første betydelige økonomi med faglig formell bakgrunn. På denne tiden var økonomi mer en deltids- og hobbyaktivitet. Ricardo var en finansmann, og drev med samfunnsøkonomi i en begrenset del av sin levetid. Adam Smith var professor i et annet fag, og hadde andre jobber som nok krevde en betydelig innsats. John Stuart Mill, som er neste mann ut, var en byråkrat med betydelige administrative oppgaver. Slik hadde det seg med de fleste klassiske økonomer.

posted by: October at October 27, 2005 23:04 | link | comments (2) |
økonomisk idehistorie

Adam Smith - Den klassiske økonomiens far

Den frie økonomiens far Adam Smith anses å ha mer eller mindre grunnlagt økonomi. Med et svært så kjent verk, Wealth of Nations, satte han standarden for videre tenkning innenfor økonomi. Selv ville han nok formodentlig sett rart på sine samtidige, om noen skulle si til ham at det var den usynlige hånd han skulle for alltid husker for...

Adam Smith (1723 - 1790) var sønn av en skots tollkontrollør. Han ble født i Kirkcaldy rett utenfor Edinburgh, hvor han senere underviste. Faren døde tidlig. Smith var en skotsk lærd fra opplysningstiden. Han studerte klassiske språk, litteratur og filosofi  og 15 år gammel tok Smith fatt på studiene i moralfilosofi ved universitetet i Glasgow, før han et par år senere gjennomgikk none mindre fruktbare år ved Oxford universitetet. I 1748 begynte han å gi forelesninger i Edinburgh. Først omhandlet disse med retorikk med mere. I 1750 møtte han David Hume som ble en nær venn. I 1751 ble han utnevnt som professor i logikk ved Universitetet i Glasgow, men ett år senere ble dette endret til et professorat i moralfilosofi. Sistnevnte felt inkluderte også samfunnsøkonomi på den tiden

Adam Smiths to viktigste verker var.
    Theory of Moral Sentiments (1759)
    Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776)

Sistnenvte er en klippe i utviklingen av økonomi som akademisk disiplin og en velkjent støtte for frihandel og kapitalisme.

Theory of Moral Sentiments omhandlet hvordan menneskelig kommunikasjon avhenger av sympati mellom agent og tilhørere, altså individet og de andre medlemmene av samfunnet. Hans retoriske grunnlag lå mer på sympati enn på nytte (som David Hume) eller moralsk klokskap ( som Lord Shaftesbury eller Frances Hutcheson). Mange historikere ser på dette verket som inkonsistent med The Wealth of Nations fokus på egeninteressen som drivkraft, mens andre ser  på Wealth of Nations som en logisk fortsettelse.

I 1763 tok Smith den lukrative jobben som privatlærer for den unge Hertugen av Buccleuch, og sa opp som professor. I de følgende årene reise han mye rundt sammen med eleven, mest i Frankrike hvor han blant annet ble kjent med den fysiokratiske skole ved eksempelvis Quesnay og Turgot.  Da han kom hjem igjen brukte han mye av tiden på å skrive på Wealth of Nations, som han hadde begynt på i løpet av sine reiser.Den kom ut i 1776 og gjorde Smith kjent. I 1778 tok han, den frie markedsøkonomiens forkjemper, en jobb som tollfunksjonær (!) i Skottland. Smith var ikke særskilt produktiv og publiserte ikke spesielt mye i sin levetid. I 1790 døde Adam Smith. Mye av formuen han hadde gav han vekk til veldedige formål.

Adam Smith er faren til den klassiske økonomiske skole. To hovedprinsipper i denne skoleretningen er troen på en fri markedsøkonomi og betydningen av økonomisk vekst som et middel for å forbedre menneskets levekår. Akkurat dette var for så vidt felles med den fysiokratiske skole også, men som vi skal se så var det også vesentlige forskjeller i tillegg til Smiths teoretiske forbedringer.

Wealth of Nations (1776)

Wealth of Nations har bidratt til mye på det økonomiske feltet og har utviklet feltet til en autonom systematisk disiplin. Den er trolig den mest innflytelsesrike boken som noensinne er utgitt på feltet. Verket var et klassisk manifest mot merkantilismen og var et sterkt forsvar for frihandel. Boken forkastet også den fysiokratiske skolens fokus på landbruket. Adam Smith mente arbeid var like betydningsfullt og at arbeidsdeling var det sentrale elementet som gav stor økning i produksjonen. Boken handlet om mer enn markedskreftenes usynlige hånd. Adam Smith var først og fremst interessert i å studere hvilke faktorer som påvirket økonomisk vekst.

The Wealth of Nations er en omfattende bok som også inneholder mye om historie og institusjonelle forhold. Den består av fem bøker.

1.    Pristeori, faktorpriser o.l.  - “Value Theory”
2.    Kapitalakkumulasjon og finansielle systemer.
3.    Et hovedsaklig historisk rettet kapittel. Tok blant annet for seg jordbrukets utvikling.
4.    Internasjonale forhold.
5.    Offentlig økonomi og skattespørsmål.

Adam Smith så for seg en historisk prosess hvor menneskets egeninteresse, utviklingen av eiendomsrettigheter og arbeidsdeling alle var sammenvevd i de den historiske prossessen med økonomisk vekst. Hans tanke var at en sivilisasjons historie grovt kunne deles i et fåtall faser. Først kom de nomadiske samfunnene, før landbrukssamfunene og videre til den kommersielle æra. Utviklingen av eiendomsrettighetene fulgte denne, drevet frem av menneskets egeninteresse og økt grad av arbeidsdeling. Smith mente at det siviliserte samfunn for en stor del skyldtes privat eiendomsrett og formuesakkumulasjon.

Et av de viktigste poengene i Wealth of Nations er at det frie marked, selv om det kan virker kaotisk og  uhemmet, likevel vil føre til at de riktigste produktene og kvantumene vil bli produsert. Det mest kjente bildet er at de blir ledet av “Den usynlige hånd”. Knapphet vil føre til økte priser og insentiver for mer produksjon. Mennesket er nok egoistisk og grådig, men disse mekanismene kunne likevel føre til samfunnsmessig optimal tilpasning. Men Adam Smith var på vakt mot forretningsmenn og trodde ikke blindt på noe selvregulerende marked. Han argumenterte blant annet kraftig mot monopoldannelser.

Adam Smith angrep utdaterte offentlige restriksjoner, typiske blant annet i merkantilismen, som var hindre for industriell ekspansjon. Men han angrep også den store kapitalens makt og innflytelse, ofte assosiert med laissez-faire kapitalisme, hvor kapital ble vektet mer på bekostning av arbeidskraft.

Adam Smiths mikroøkonomiske fundament

Adam Smith om samfunnets beste:

“Consumption is the sole end and purpose of all
production; and the interest of the producer ought to be
attended to, only so far as it is necessary for promoting
that of the consumer.”

Pristeori og arbeidskraft som mål på verdi

I pristeorien skilte Smith mellom bruksverdi, value in use, og nytteverdi, value in exchange. Dette var et vanskelig skille som han senere heller ikke brukte så mye senere, og kan nok også sies å være en avsporing. På dette feltet stod de klassiske økonomene mer eller mindre fast. Dette ble løst senere når marginalistene så på individenes tilpasning og den marginale verdien konsumentene tillegger varer og tjenester.

Problemet for Adam Smith og andre tidligere økonomier var et veldig sterkt fokus på tilbudssiden. De manglet et apparat for å håndtere etterspørselssiden veldig gått. Dermed ble det fokusert mer på kostnadssiden.

Adam Smith hadde et eksempel hvor man hadde et visst antall jegere til disposisjon, og hvor bever tok dobbelt så lang tid å felle som hjort. I følge Smith måtte da prisforholdet være 2:1, mens etterspørselen ville påvirke hvor mye det vil bli fanget av hver. (Dette kunne blitt vist ved hjelp av "moderne" indifferens-kurver. Smith hadde et partielt likevekts perspektiv, hvor han så på en isolert del av økonomien. Han hadde heller ikke etterspørsels- eller indifferenskurver å hjelpe analysen seg med. Pristeorien baserte seg på arbeidsverditeorien.

Tidlige klassiske økonomer tenkte på forskuddsbasert lønn som en del av den sirkulerende kapitalen (wage fund). Avkastningen på kapital, ledelse og så videre vil kreve profit. Grunneierne vil kreve grunnrente. Lønn, profitt, grunnrente vil tendere mot et normalnivå som vil bestemme prisnivå. Adam Smith mente at all inntekt kan deles opp i lønn, profitt og grunnrente. Alle andre inntekter, som for eksempel renter eller skatter, er derivert fra disse.

Adam Smith hadde bare delvis et generelt likevektsperspektiv. I et slikt perspektiv vil priser og avlønninger bestemme hverandre gjensidig, mens Adam Smith går mot at det ene bestemmer det andre, med en enveis kasualitet. Adam Smith forstod skillet mellom reelle og nominelle størrelser, det at verdien av penger ble endret over tid. Også konseptet med alternativkostnader var Adam Smith klar over. Ved å ikke utnytte de muligheter som ligger for å høste mest mulig profitt, taper man i realiteten penger fordi man oppgir en alternativ inntekt.

Arbeidsdeling

Et viktig element for Adam Smith var prinsippet arbeidsdeling. Han tok et eksempel fra en nålefabrikk som han mente bestod av 18 forskjellige spesialiserte arbeidsoppgaver. 1 arbeider alene ville kunne lage 1 når/dag. Med arbeidsdeling kunne 10 arbeidere lage 48 000 nåler/dag. Det avgjørende her var markedets størrelser. Vareprisen ble derfor også påvirket av markedets størrelser. Dette var en virkning fra etterspørselssiden som påvirket hvor langt arbeidsdelingen kunne utnyttes.

Relasjonen ble som følger:
Etterspørselsvolum --> Grad av spesialisering --> Produksjonskostnader (tilbudssiden)
I moderne mikro tas teknologi som eksogent gitt, mens Smith knyttet dette opp mot grad av spesialisering.

Markedspris vs naturlig pris

Markedsprisen kunne avvike fra den naturlige prisen for eksempel gjennom monopol. Adam Smith tenker spesielt her på politisk bestemte monopoler, vanlige på den tiden. Monopolisten holdt tilbudet lavere enn det burde være.

“The monopolists, by keeping the market constantly
under-stocked, by never fully supplying the effectual
demand, sell their commodities much above the natural
price, and raise their emoluments, whether they consist in
wages or profit, greatly above their natural rate.” (s. 78)

“The price of monopoly is upon every occasion the highest
that can be got. The natural price, or the price of free
competition, on the contrary, is the lowest... which the
sellers can commonly afford to take, and at the same time
continue their business.” (s. 78-79)

Han var heller ikke udelt sterk i troen på at næringsutøverne slo seg til ro med priskonkurranse...

“People of the same trade seldom meet together, even for
merriment and diversion, but the conversation ends in a
conspiracy against the publick, or in some contrivance to
raise prices.” (s. 145)

Men også markedskreftene kunne gi avvik, på kort sikt. Adam Smith bruker eksempelet landesorg. På kort sikt kan tilbudet anses gitt, og prisen vil bli “unaturlig” høy på sort klede. Etter landesorgen faller det tilbake til normalen. Adam Smith mente dette ikke ville slå ut i høyere lønn fordi det ikke er noen incentiver til å øke produksjonen. For da er landesorgen over.

Dette med prislikevekter har vist seg å være vanskelig å forstå for de tidlige økonomer. Adam Smith selv var inne på at at folks nytte, det vil si etterspørselsiden, kunne påvirke prisene - men han forfulgte ikke den linjen noe ytterligere. Adam Smith manglet tanker om etterspørselen som en funksjon, og så på etterspørselen nærmest som et gitt tall. Dette gjelder også for andre tidligere økonomer, i alle fall frem til John Stuart Mill. Ekelund & Hebert påpeker imidlertid at Smith er inne på tankegangen bak fallende etterspørselskurven. Smiths bidrag til etterspørselsteori er nok å klaregjøre skillet mellom etterspørselsønske og effektiv etterspørsel. Det vil si det at man hadde et ønske, samt betalingsevnen til å realisere dette. Men dette var ikke noe nytt i seg selv, det var flere som hadde vært inne på det samme tidligere. Blant annet skolastikerne på 1300-tallet.

Innsatsfaktorer og faktoravlønning.

Adam Smith bekskriver at en arbeider ikke kan overleve mer enn en uke uten arbeid, mens arbeidsgiverne kan overleve lenge uten arbeiderne. Dette sa noe om partenes forhandlingsstyrke. Men lønnen må være tilstrekkelig til å overleve & reprodusere. Faktisk måtte de forsørge 4 barn, siden halvparten døde på den tiden. Om overklassens klager over høye lønninger, sa Smith. (Pernicouus = skadelig, ødeleggende)

“They are silent with regard to the pernicious effects of
their own gains. They complain only of those of other
people.” (s. 115)

Hva bestemmer den relative lønnen? Adam Smith kom forklaringer:
- Hvor behagelig/attraktiv er jobben. En smed tjener mindre enn en gruvearbeider fordi jobben er mindre farlig og rensligere.
- Ære og status vs skam. En bøddel hadde en ganske heftig timebetaling…
- Er jobben vanskelig eller dyr å lære?
- Sikker sysselsetting. En murer, som ikke kan jobbe når det er frost, har høyere timelønn.
- Sannsynligheten for å lykkes i profesjonen.

Adam Smith utviklet dog ingen tilfredsstillende teori om lønnsfastsettelsen.

Profitt og renter

På samme måte som ulike forhold påvirket lønnsnivået kunne slike faktorer også påvirke profittnivået. Hvor ærefull er forretningen, og hva er risikoen. Ekelund & Hebert skriver “Smith’s conception of profit emerges as the sum of two payments: (1) a return on capital advanced and (2) a compensation for bearing risk.”

Grunnrente

Når en næring utnytter en begrenset naturressurs, som jordbruksarealer, kan det gi opphav til en avkastning utover normalavkastningen. En slik ekstra avkastning kalles som regel grunnrente. Grunnrente oppstår når knappe naturressurser som utnyttes i produksjonen gir opphav til overskudd utover normal avlønning til arbeidskraft og kapital.

Adam Smiths diskusjon om grunnrente baserer seg på tre faktorer: (1) monopolelementer, (2) ideen om residualoverskudd og (3) alternativkostnad. Han definerte grunnrente enkelt som “the price paid for the use of land”. Veien til grunnrenten kunne altså forklares på ulike måter. Ved å trekke inn residualoverskuddet kom han til at grunnrenten var prisbestemt heller enn prisbestemmende. Det var høye lønninger og høy profitt som skapte høye priser, mens grunnrenten var et resultat av det.

Adam Smiths makroøkonomi

Wealth of Nations er primært dedikert mikroøkonomiske funderinger. Smiths teori om økonomisk vekst funderte naturlig nok på dette.

Joseph Schumpeter skriver at for Adam Smith var arbeidsdeling praktisk talt den eneste faktoren i økonomisk utvikling og fremgang. Det  er tre fordeler med arbeidsdeling: (1) økte ferdigheter for hver arbeider på sitt felt, (2) tidsbesparelser og (3) oppfinnelser av maskiner som følge av at hver arbeider fikk større innsikt på sitt spesifikke felt.

Smith forkastet merkantilistenes syn på nasjonens velstand. Han mente at det var bytteverdien til et lands årlige produksjon, og ikke edle metaller, som var det rette målet. Men Smith regnte kun med fysiske varer og gjør et skille mellom produktiv og uproduktiv arbeidskraft. Førstnevte er de som produserer håndgripelige varer med markedsverdi, mens sistnevnte bestod av tjenester og lignende.

Selv om Smiths retorikk på dette er misledende var poenget hans å skille mellom de aktiviteter som bodro til økte aggregerte investeringer som gav økonomisk vekst, og de som bare besørget behovene til husholdningene. Til støtte for dette kan det sies at Smith ikke anså dem han definerte som uproduktive arbeidere som unyttige – bare at deres aktiviteter ikke direkte bidro til å skape økonomisk vekst. Men dette var nok likefullt et feilskjær.

Arbeidsdeling var nøkkelen til å starte økonomisk vekst, men det var kapitalakkumulasjon som drev den videre. Adam Smiths teori om økonomisk vekst kan fremstilles som en økonomisk sirkel:

Arbeidsdeling
--> Økt produktivitet
--> Økt produksjon
--> Økte lønninger
--> Økt inntekt pr person
--> Økt konsum
--> Økt nasjonal vestand
--> Økt kapitalbeholdning
--> Mer arbeidsdeling.

Mer om “Den usynlige hånd”

“...every individual necessarily labours to render the
annual revenue of society as great as he can. He generally,
indeed, neither intends to promote the publick interest,
nor knows how much he is promoting it. [By preferring the
support of domestick to that of foreign industry, he intends
only his own security; and by directing that industry in
such a manner as its produce may be of the greatest value,]
he intends only his own gain, and he is in this, as in many
other cases, led by an invisible hand to promote an end
which was no part of his intention. Nor is it always the
worse for society that it was no part of it. By pursuing his
own interest he frequently promotes that of society more
effectually than when he really intends to promote it.”

Klammene i sitatet viser et ofte utelatt mellomparti i dette beryktete sitatet om den usynlige hånd. En metafor Smith bare bruker i denne ene sammenhengen. Adam Smith bruker metaforen i en kontekst hvor han argumenter mot proteksjonismen og offentlig markedsregulering. Det har vært diskusjon av hva Adam Smith egentlig mente med dette, for av konteksten kan det virke som om den usynlige hånd her bare virker til å oppveie en annen markedssvikt. “home bias”, det at investorere foretrekker å investere hjemme [pga manglende informasjon og andre markedssvikter] løste problemet med for lite investeringer (det vil si forsvarsinvesteringer) i hjemme i forhold til hva som var hensiktsmessig for nasjonens beste. Men andre deler i Wealth of Nations støtter uansett opp om den etablerte oppfatningen om markedsmekanismens usynlige hånd.

“It is not from the benevolence of the butcher, the brewer,
or the baker, that we expect our dinner, but from their
regard to their own interest. We address ourselves, not to
their humanity but to their self-love, and never talk to
them of our own necessities but of their advantages.”

I motsetning til vanlige feiloppfatninger så påstod ikke Smith at all selvsentrering var samfunnsnyttig, eller av offentlige goder blir produsert gjennom egeninteressens mekanismer. Det frie marked hadde en tendens til å virke i den retning.  Om statens oppgaver skrev han blant annet.

“erecting and maintaining certain publick works and
certain publick institutions which it can never be for the
interest of any individual or small number of individuals,
to erect and maintain; because the profit would never
repay the expense to any individual or small number of
individuals, though it may frequently do much more than
repay it to a great society.” (s. 687-688)

Oppsummering

Ekelund og Hebert oppsummerer den økonomiske utviklingen frem til Adam Smith slik:

Fra middelalderen og til midten av det 18. århundre hadde det vært sterk befolkningsvekst og økning i nasjonal produksjon. Når Adam Smith skrev ”The Wealth of Nations” var den industrielle revolusjon rett rundt hjørnet. Denne utviklingen endret folks oppfatning til handel. Fra å være opptatt av økonomisk rettferdighet og middeladerens status quo, ble holdningen endret til å anspore vekst og endring. Denne evolusjonere endring ledet videre til oppløsningen av føydalismen og merkantilismens handelsrestriksjoner.

Årsaken til denne omvendingen er ikke spesielt rar. I et samfunn som i middelalderen, hvor økonomisk stagnasjon var et kjennetegn, var en manns gevinst den andres tap. Derfor fokuset på rettferdighet. Men når nasjonens produksjon utvides, forventer man mindre trykk på etikk og mer konsentrasjon på økonomiske analyser som forklarer den økonomiske veksten. Man kan i en sånn situasjon komme bedre ut av det, uten å samtidig gjøre det verre for noen andre. I 1776 hadde det blitt mulig, og ønskelig, å redusere restriksjonene på individuell profittsøken.

Ideen om en selvregulerende økonomi som opererte innenfor et markedssytem var ny fra midten av et 18. århundret. Både fysiokratene og Adam Smith skrev om det, selv om Smith gav de mest elegante uttrykkene for det. Denne oppfatningen om en naturlig ordning av samfunnet som eksisterte uten noen form for sentralplanlegging, var en av de mest frigjørende ideer som noensinne har oppstått innenfor økonomisk tenkning. Og det sendte økonomien ut i en ny retning. Adam Smith ledet vei med å legge frem et rammeverk for analyse av økonomiske spørsmål som inntektsvekst, pris og fordeling. Dette rammeverket lå til grunn for det neste århundrets videre tenkning.

posted by: October at October 25, 2005 15:14 | link | comments |
økonomisk idehistorie

Førklassiske økonomer - tiden før Adam Smith

Selv om Adam Smith regnes som den moderne økonomis far, så hadde også han tidligere tenkere å støtte seg på, i overgangen fra den merkantilistiske skole. Synet på penger rolle i økonomien ble utviklet på denne tiden, og fysiokratene markerte overgangen fra merkantilismen, statens økonomi, til liberalismen.

Sir William Petty, utvikling av pengeteori og den politiske aritmetikken.

Sir William Petty (1623 - 1687) var en ledende figur i denne retningen. Petty var en irskfødt vitenskapsmann med trang for det sensasjonelle. Blant annet påstod han, da han var professor i Anatomi ved Oxford, at han hadde gjenopplivet en hengt kvinne. Petty var en del av en retning kalt den politiske aritmetikken, som vokste frem i England på 1600-tallet. De ville bruke kvantitative metoder for å analysere samfunnet. Inspirert av naturvitenskapens fremskritt innen fysikk og astronomi ønsket man å finne matematiske sammenhenger mellom ulike sider ved samfunnet. Altså en tilnærming på makroplan, hvor man beskrev de store aggregerte størrelsene i økonomien - heller enn å se på individenes tilpasning.

Petty mente befolkningen var nasjonens sanne rikdom. Utifra rene kostnads-inntekts hensyn mente Petty at man burde innføre emigrasjonsforbud, kontraktsekteskap og institusjonalisert polygami. Samt at alle skulle begynne i arbeid fra de var syv år. I sin matematiske tilnærming kom Petty sågar dit hen at han gav mennesker en kapitalverdi. Tross sitt irske opphav ble irer verdsatt vesentlig lavere enn engelskmenn!

Han så tre funksjoner for penger. Det var en standard for å måle verdi, det var et byttemiddel og en måte å lagre verdi på. Petty såg en sammenheng mellom kvantiteten av penger og nivået på økonomisk aktivitet, men han såg ikke relasjonen mellom pengemengdekvantitet og prisnivået, altså kvantitetsteorien. Hans bidrag til pengeteori var bruken av omløpshastighetsmodeller for å bestemme optimal pengemengde. Han relaterte, helt korrekt, omløpshastigheten til institusjonelle faktorer slik som transaksjonstid for betalinger. I så måte var han en viktig forløper for Cantillon og Locke, som senere utviklet disse teoriene  videre.

I forhold til merkantilistene fokuserte Petty mer på sysselsetting og økonomisk aktivitet i stedet for det tradisjonelle merkantilistiske fokuset på oppsamling av verdier. Han var også inne på det som senere skulle bli et sentralt tema, arbeidsverditeorien.

Richard Cantillon og forløperen til den fysiokratiske skole

Richard Cantillon (1680 - 1734) blir regnet som en av opphavsmennene til den fysiokratiske skole. Cantillon, var som Petty, opprinnelig fra Irland, men levde stordelen av sitt liv i Frankrike. Cantillon, som markerte en overgangsfase fra den merkantilistiske era til den nye liberalistiske, var en velbeholden mann som hadde gjort seg styrtrik på finansielle transaksjoner.

Hans berømmelse hviler i stor grad på verket “Essai sur la nature du commerce en general” (utgitt etter hans død i 1755). Av idehistorikere som Ekelund & Hebert har dette verket blitt sagt å være "the state of are of economics before Adam Smith". Han er da også en av en ekslusiv gruppe som Adam Smith siterer i sin "Wealth of Nations". Boken var dessuten det første velfunderte og sammenhengende forsøk på en systematisert behandling av hvordan økonomien hang sammen og fungerte.

Cantillon var først ut med en rekke nye tanker.
●    Behandlet befolkningsvekst som en integrert del av den økonomiske prosessen.
●    Utviklet en økonomisk forklaring på lokalisering av byer og produksjon.
●    Gjorde et skille mellom markedspriser og iboende verdi (likevektspris), og hvordan disse vil konvergere over tid.
●    Demonstrerte hvordan endringer i omløpshastighet er ekvivalent med endringer i pengemengden.
●    Sporet kanaler som viste hvordan pengemengdeendringer påvirker prisene.
●    Analyserte inntektsstrømmer mellom ulike større sektorer i økonomien.

Mer spesielt var han tidlig ute med å se på økonomien som et stort interaksjonerende univers med rasjonelle deltagere.

Cantillon hadde en teori om relative priser. Utgangspunktet var to produksjonsfaktorer: Arbeidskraft og jordbruksland. Inntektsfordelingen var mellom jordeiere, bønder og arbeidere. Alle levde i utgangspunktet av jordeierens eiendom. For å kunne produsere varer måtte ulike produksjonsfaktorer føres sammen. Siden han så på økonomien som et nettverk av gjensidige bytter kunne Cantillon gi en tydeligere forklaring på markedspriser. På kort sikt kunne markedsprisene avvike fra varens iboende verdi i takt med preferansene til konsumentene. Iboende pris er ensbetydende med produksjonskostnadene. Det er svikter i systemet, koordinering av individuelle planer, som kan føre til avvik fra denne iboende verdien. Han er da også inne på av selv-interessens betydning.

Cantillon med en doktrine om de tre "rentene". En jordbruker må produsere nok til å gi en inntekt som dekker (1) jordrenten til jordeieren (2) produksjonskostnadene og (3) profitt til ham selv. I følge Cantillon hadde disse tre den samme verdi. Når det gjaldt pengerenten mente han at denne ble bestemt av andelen låntagere og lånegivere, men på en slik måte at den kompenserer lånegiver for risiko og lavere enn den profitt lånetager kan gjøre ved å bruke den lånte kapitalen til profitt.

Cantillon var også opptatt av konkurranse eller rivalisering. Og han hadde også et tidlig forsøk på et generelt likevektsperspektiv. Han så en gjensidig avhengighet mellom produktmarkedet og ressursmarkedet.

Tidligere økonomer var ofte opptatt av befolkningsspørsmål. Det var også Cantillon. Han mente at befolkningsstørrelsen ble bestemt av tre faktorer. Naturressurser, teknologi og kulturelle faktorer. Han forsøkte også å angi optimal befolkning for et land. Hans spekulasjoner på dette var en forløper for Malthus sine tanker om befolkningsspørsmål.

Han forsøkte å lage et bilde på en økonomisk sirkulasjon og skilte også mellom de vi kan kalle reelle og nominelle størrelser. Cantillon foregrep også Keynes med to hundre år med å vise hvordan prisstigningen som følge av økt pengemengde skjer via økt etterspørsel.

Francois Quesnay og Fysiokratene

Francois Quesnay (1694 - 1774) var en fransk lege som kan betegnes å være leder av den fysikratiske skole. Quesnay var av arbeiderklassen og ble foreldreløs som 13-åring, han studerte medisin og ble en belest mann. Hans første skritt opp den sosiale statusstigen var da han giftet seg med en kjøpmannsdatter fra Paris. Han kom snart til å komme inn blant aristokratene. Han ble etter hvert livlegen til Kong Louis XV sin elskerinne, Madame de Pompadour, og fikk dermed sin inntreden i hoffet. Kunnskapshungrige Quesnay fordypet seg videre i økonomiske studier og ble brukt som rådgiver av kongen selv.

Han var en av de sentrale personene innen den fysiokratiske skole. Disse mente at en nasjons velstand ble avledet ene og alene utifra nasjonens landbruksproduksjon. Skoleretningen kom fra Frankrike hvor den var på sitt mest populære på slutten av 1700-tallet. Fysiokratene hadde kanskje den første noenlunde velutviklede teorien om økonomi, en tradisjon som startet med Cantillons arbeider.

Velstanden til en nasjon var altså avhengig av et overskudd av jordbruksproduksjon utover hva som man trengte for å bære jordbruket selv. Overskuddet kunne da brukes til å støtte andre former for økonomisk aktivitet. Annen økonomisk aktivitet bidro, i følge Quesnay, ikke til nettoproduktet, som var hva fysiokratene anså for å være nasjonens virkelige rikdom. Produksjonen kunne endre formen på varer, men det var kun gjennom landbruket man kunne skape økt rikdom.

Man anser fysiokratene å være en tidlig forløper for Hayek og den østerrikske skolens konjunktursykelteori i 1930-årene.

I 1758 kom Quesnays viktigste verk “Tableau économique” ut. Dette var et forsøk på kryssløpsanalyse, input-output analyse, hvor han forsøkte å kartlegge hvordan de ulike sektorene i økonomien påvirker hverandre. Dette anses som kanskje det tidligste forsøket på å beskrive hvordan økonomien fungerer på en analytisk måte, og er således et viktig bidrag til økonomisk tenkning.

Quesnay var en tilhenger av økonomisk liberalisme, og han er opphavsmannen til uttrykket “laissez-faire”. Likevel ligger det i fysiokratenes tenkning at det måtte gis prioritet til jordbruket. De styrende måtte være klar over at jordbruket var grunnlaget for nasjonens velstand! Fysiokratene ønsket i motsetning til merkantilistene frihandel. Bakgrunnen var fremfor alt å skape økt etterspørsel etter deres egne landbruksvarer, for også fysiokratene så på handel som et nullsumsspill. Dette fokuset på landbruket tilsier at det blir noe feilaktige å bruke begrepet "laissez-faire" om dem, til tross for at det var dem selv som kom opp med uttrykket. Anne-Robert-Jacques Turgot (1727 - 1781) var en annen fransk økonom som rett nok stod fysiokratene nær, men var mer liberal enn hva som passet inn der. Han kan sies å være en slags brobygger over til Ricardo og de komparative fortrinn. Frihandel skulle stimulere til økt produksjon og skulle tilfredsstille konsumentenes behov best. Handel sikret konsumentene best mulig vare til lavest mulig pris.

Moderne kritikk av den fysiokratiske skolen går langs to linjen. For det første var deres teori rett og slett ikke i samsvar med datidens faktum. Det var vanskelig å forsvare at produksjon ikke var i stand til å gi et overskudd utover kostnadene, noe man må kunne si at de er. For det andre ble teorien deres ble overskygget av normative betraktninger. Den fysiokratiske doktrinen kan bli redusert til en ren rasjonalisering av klasseinteresser.

Pengeteori med David Hume

Frem mot 1776 bestod monetær teori av to hovedgrener. Den ene hevdet at penger stimulerer til handel, og overså relasjonen mellom pengemengde og priser. Den andre grenen bestod av forsvarere av kvantitetsteorien for penger. Blant de sistnevte tilhørte blant annet John Locke, Richard Cantillon og David Hume. Sistnevnte kan gis æren for teoriens nå aksepterte versjon.

David Hume (1711 - 1776) var en skotsk filosof og historiker som også var opptatt av økonomi. Økonomi var i startgropen som eget fagfelt, og det skulle enda gå tid til den første rene økonomen kom i rampelyset. Økonomene på denne tiden var lærde menn med en videre akademisk bakgrunn.

I Political Discourses (1752) tar Hume opp problemstillinger innenfor pengepolitikk og betalingsbalanseproblemer. Han tok for seg dette med pengemengde og realøkonomi. Gav det første presise svar på effekten av endret pengemengde, som hadde vært en svakhet med merkantilismen. Han fremførte at prisen er proporsjonal med pengemengden, og de relative priser forblir de samme. Hume argumenterte for at penger var et slør som dekte over realøkonomien. Det har ingen større konsekvens om nasjonens pengemengde er liten eller stor, etter at prisnivået har tilpasset seg kvantiteten av dem.

Daniel Bernoulli og St. Petersburparadokset. Den første mikroøkonomiske analyse.

Daniel Bernoulli (1700 - 1782) var en nederlanskfødt matematiker som tilbrakte mye av livet i Sveits. I 1724 drog han til St.Peterburg som professor i matematikk, og det er St.Peterburg som har gitt navnet til paradokset som har vært Bernoullis viktigste bidrag til økonomisk tenkning.

St.Peterburgsparadokset (1730-31) omhandlet et gamble hvor man har en teoretisk sett uendelig forventet verdi, om enn med veldig liten sannsynlighet. Forventningsteori ser da ut til å anbefale en handling ingen rasjonell person ville vært villig til å ta.

Gamblet er en variasjon av myntkast-veddemål. Kommer krone i første kast får man 2 rubler, i andre kast får man 22 rubler, i tredje 23. Og så videre. Forventet verdi blir da:

I følge tradisjonell forventningsteori vil veddemålet være gunstig uansett hva man betaler. Men det er selvsagt ingen rasjonelle personer som vil gjøre. Løsningen her ligger i nyttetenkning. Nytten er konkav (u’ > 0, u’’<0). Altså innsikten om avtagende marginal nytte av penger.

Bernoulli mente at nytten er en funksjon av logaritmen. Han blir ansett for å ha det første eksempel på en mikroøkonomisk, og matematisk, analyse.

posted by: October at October 25, 2005 11:21 | link | comments |
økonomisk idehistorie

Merkantilismens avsporinger

Merkantilismen, nasjonalstatens økonomi. Her var det edelt metall og eksportoverskudd som gjaldt. Og mye av det kan vi i dag se på som rene misforståelser.

I perioden 1500-1700 ble økonomisk tenkning dominert av det som senere ble kalt merkantilismen. Selve begrepet ble gjort kjent av Adam Smith i sin kritikk (1776) av denne skoleretningen, men ble først brukt av Marquis de Mirabeau i 1763. Merkantilismen vokste frem i lys av en samfunnsmessig utvikling med sterkere, og mer sentraliserte, nasjonalstater. Når man etter hvert nådde det 19. århundret hadde man på den andre side fått et samfunn som åpnet for mer individuell frihet og desentralisert økonomi og politisk makt. Merkantilismen hører derfor hjemme i en overgangsfase mellom føydalismen og liberalismen, i en periode hvor kapitalismen var i startgropen – og før den industrielle revolusjon.

Merkantilismen var ikke noen ensrettet tenkning, men en del fellestrekk binder de ulike tenkerne sammen. Den sterke interessen for positiv handelsbalanse og for akkumulering av mynt og edle metaller! I motsetning til de klassiske økonomene som kom senere ble forholdet mellom individ og samfunn ansett som noe konfliktfylt. Merkantilismen handlet mye om statsbygging, den var nasjonalismens og nasjonalstatens økonomiske system.

Merkantilismen tar utgangspunkt i å favorisere eget næringsliv, eller fall utvalgte deler av det. Produksjon skulle skje hjemme, og import er bare greit når det gjelder råvarer. Vekke var skolastikernes fokus på rettferdighet, og man fokuserte mer på det materialistiske ved dette. Det viktigste målet var å styrke nasjonens velstand og dens politiske og økonomiske makt. Konkurranse var ikke noe sentralt tema, tvert imot delte man gladelig ut monopoler og særskilte fordeler til enkelte næringer og enkelte aktører. Et annet element var utbygging av infrastruktur, for å fremme produksjon og gjøre økonomisk ekspansjon lettere.

Handelsoverskudd, hvor man fikk innstrømming av edle metall, var et mål. Myndighetene burde altså være proteksjonistiske og oppmuntre til mer eksport og mindre import. Handel var et nullsumspill som man måtte søke å vinne til sin fordel. En aktørs gevinst kom på bekostning av en annens tap. Tankene må også sees i lys av periodens fremvekst av sterke handelsnasjonen, utforskning og kolonisering.

Politikken ble utformet med disse målene i tankene, noe som førte meg seg mye regulering på noen områder, lite i andre. Skattlegging av noen områder, subsidiering av andre. Legale monopoler var vanlige, slik som eksklusive handelsrettigheter. (Som for eksempel East-India Company). Noen historikere vil sågar hevde at hele retningen er bygget på en dels handelsmenns egeninteresse! 

En sammenfatning av merkantilistiske prinsipper kom fra østerrikeren Phillip Wilhelm von Hornick i hans merkantilistiske manifest fra 1684.
●    Hver bit av landet må utnyttes til jordbruk, gruvedrift eller produksjon.
●    At alle råvarer brukes innenlands siden sluttprodukter er mer verdt enn råvarer.
●    En stor arbeidskraftspopulasjon må oppmuntres.
●    Eksport av gull og sølv må forbys og alle innenlandske penger holdes i sirkulasjon.
●    Import må begrenses så mye som mulig
●    Når import er nødvendig bør det gjøres opp med innelandske varer heller enn gull og sølv.
●    Import må primært være for import av råvarer som kan videreforedles hjemme.
●    Alle muligheter for å eksportere overskuddsproduksjon må utnyttes, helst i bytte med gull og sølv.
●    Import av varer som er tilgjengelig fra innenlandske produsenter må forbys.

Alle merkantilister delte ikke nødvendigvis alt dette direkte, men generelt er dette en fungerende karakteristikk på de ideer man hadde.

Man hadde dessuten et lite flatterende syn på arbeiderklassen som ikke var kultiverte nok til å håndtere høy lønn. De måtte holdes nede for å være nyttige og produktive. Arbeideledighet var synonymt med latskap. Et resultat av denne tankegangen var at man for å sikre nasjonen økt velstand, så måtte man holde arbeiderne, som jo utgjorde den store majoriteten, nede. Eli Heckscher uttalte om dette at "resultatet ble da: Rikdom for nasjonen, minus folkets majoritet ... Det brede lag av befolkningens fattigdom skulle gjøre dem til bedre "arbeidsdyr" for fåtallet". Særlig lystigere betont overfor arbeiderne var ikke Arthur Young som i 1771 skrev "Everyone but an idiot knows that the lower classes must be kept poor or they will never be industrious."

Handelspolitikken bar preg av å se på handel som et nullsumsspill, tanker om komparative fortrinn og felles gevinst ved handel kom ikke før senere, og da spesielt med Ricardo. Mange merkantilister misforstod effekten av en økning i det pengemengden innenlands som normalt fulgte av handelsoverskudd, og de trodde at et overskudd på handelsbalansen kunne fortsette over lange og uendelige perioder. Selv om Jean Bodin allerede i 1569 hadde sett på sammenhengen mellom pengemengde og prisnivå, fikk ikke dette særlig gjennomslag. Det var først David Hume (1711-1776) som kom med et korrektiv her, og snakket om kvantitet av penger i sammenheng til priser. Dog bygde han deler av resonnementet på John Locke (1632-1704) sin kvantitetsteori for penger. Kvantitetsteorien for penger tilsier at prisnivået er en funksjon av pengemengden. Formalisert kan dette settes opp som P = MV/Y, det vil si at prisnivået er lik (pengemengden * omløpshastigheten for penger) delt på det reelle omfanget av den økonomiske aktiviteten.

Det var altså en fundamental mangel på å se den sykliske naturen til betalingsbalansen, og linken mellom pengemengde og prisnivå. David Hume forklarte det med følgende kretsløp: Eksportoverskudd fører til økt pengemengde i hjemlandet, dette fører til stigende priser. Resultatet av dette, som følger av økt tilgang på utenlandsk valuta, sterkere valutakurs og prisstigning var at man fikk importoverskudd. Så ble denne prosessen reversert.

Selv om et fellestrekk for merkantilistene var betydelige kontroller med internasjonale affærer var det også tegn til gryende liberal tenkning. Det var uenighet blant merkantilistene om hvorvidt man burde blande seg inn i det innenlandske varebyttet og noen hevdet tidlig at innblanding i markedet ville føre til ineffektivitet. Allerede i et anonymt skriv fra 1549 pekte man på selvinteresse og egen profittmaksimering som en naturlov, et synspunkt som ble delt av Adam Smith. Smiths senere typisk liberale argumentasjon hadde flere forløpere i denne tidsepoken.

posted by: October at October 24, 2005 10:01 | link | comments (3) |
økonomisk idehistorie

Økonomisk teori i middelalderen - Skolastikerne

I middelalderen Europe herske de kristen lærdes kunnskapsmonopol. Innenfor økonomiens verden var de viktigste bidragene hos dem vi kaller skolastikerne. Økonomien var enkelt og de lærde befattet seg i stor grad med normaltive spørsmål som hva som var rettferdig pris.

Bakteppet for middelalderens økonomiske aktivitet var det føydale system. I perioden 700 - 1200 var det i den arabiske verden at videreutvikling av den greske vitenskaplige fremgangen skjedde mens den mørke middelalderen lå over Europa. I føydalismens Europa utviklet det seg en gryende kapitalisme gjennom økonomiske markeder, både blant produkter og innsatsfaktorer, ble mer og mer vanlig i det daglige liv. Det var i lys av dette den såkalte skolastiske økonomien utviklet seg. Skolastikerne står nok ikke spesielt høyt i kurs i dag, noe som skyldtes feilspor i analyser av markedspriser, renter og eiendom.

Skolastikerne hadde sitt høydepunkt på 12-1300 tallet, og bygger videre på ideer fra blant annet Aristoteles, Bibelen, Romerretten og utviklingen i kirken. På denne tiden hadde kirken mer eller mindre et monopol på kunnskap. Representantene for denne skoleretningen var middelalderens munker og prester inspirert av Thomas Aquinas. Disse var de første som tenkte på økonomi som noe som kunne forstås og forklares. Metoden de brukte var å stille et spørsmål fulgt av en diskusjon før man konkluderte. En deduktiv metode hvor tro og autoritet spilte vel så stor rolle som logikk og menneskelig erfaring. Fokus var på rimelighet og rettferdighet mer enn på økonomiske bytter og realiteter. Typiske spørsmål kunne være "hva er en rettferdig pris?", og så diskuterte man dette utifra et normativt synspunkt, altså hvordan bør ting være. Men det skapte i alle fall interesse for hvordan prismekanismen faktisk fungerte.

Albertus Magnus (1206-1280) tok frem igjen Aristoteles tanker rundt bytter og verdier, og tjente som utgangspunkt for videre tenkning på disse områdene. Han fokuserte på produksjonskostnader,  labour and expenses, og at dette var et minimumsnivå for hva prisen kunne være dersom ikke produksjonen ville opphøre. Spesielt var det et fremskritt at man tok arbeidskraft inn i Aristoteles rammeverk for økonomiske bytter.

Magnus var også mentor for Thomas Aquinas (1225-1274) som utvidet Magnus’ arbeider med menneskelige behov og ønsker. Aquinas forsøkte å forene religiøse holdninger med økonomiske realiteter, en tenkemåte som altså var typisk for skolastikerne. Det har blitt pekt på at hans viktigste bidrag kanskje var å bringe Artistoteles gamle tanker frem i lyset igjen. Aquinas tok opp igjen skille mellom bruksverdig og nytteverdi, og han argumenterte for at prisen varierte med behovet. Behovet, eller ønsket., ble dermed verdiregulerende, og dette kan sies å være en tidlig forløper for nyttetenkningen som dominerer økonomisk mikroteori i dag.

Man tenkte seg en rettferdig og naturlig pris, som var den som kom ved fri og effektiv konkurranse med velinformerte parter. Noen tok utgangspunkt i produksjonsverdi, men det var som sagt også tidlige tanker i retning av å bruke nytteverdien. Aquinas fulgte Aristoteles i at privat eiendomsrett var fornuftig og skapte fredlige relasjoner. Privat eiendomsrett var ikke urett i seg selv, og hvorvidt det er av det gode eller ikke ble avgjort av hvordan man benyttet den. Handel var nødvendig og profitt måtte betraktes som erstatning for handelsmannens arbeid som var å legge til rette for bytter folk hadde behov for.

Den rettferdige prisen var en vag og upresis ide, men likevel et steg fremover. Sett i lys av de historiske forhold så kan det også virke som et rasjonelt fokus. David Friedman påpeker at  konkurransemarked  var ikke utviklet på den tiden. En rettferdige pris var da en slags arbitrær pris som skulle definere rettferdige bytter i et marked hvor man ikke kunne basere seg på konkurranse mellom mange aktører.

Henry of Friemar (1245-1340) førte det menneskelige behovet, indigentia, videre som et aggregert mål og i lys av knapphet. Skolastikernes problem var at de ikke forstod skillet mellom tilbud og etterspørsel. Henry mente prisen ble bestemt av “the common need of something scarce”. Altså et aggregert behov på et knapt gode.

Jean Buridan (1295-1358) tok det et steg videre når han tok skolastikernes indigentia videre til det moderne konseptet effektiv etterspørsel. Effektiv etterspørsel er det aggregerte behovet kombinert med at man faktisk har kjøpekraft nok til å gjøre etterspørselen effektiv. Med andre ord en ide om aggregert etterspørsel.

For å forstå pristeorien hadde Aquinas, Henry og Buridian tatt for seg etterspørselslinjen fra Aristoteles, mens Magnus hadde fokusert mer på kostnadslinjen. Gerald Odonis (1290-1349) hadde fokusert på knappheten og kvaliteten på arbeidskraft. Dette ledet ham til en teori om lønnsforskjeller og forståelse om relativ effektivitet og verdien på ulike ferdigheter. Med dette kunne man for eksempel forklare hvorfor en arkitekt tjente mer enn en steinhugger, knapphet på produkt økte prisen.

Det neste steget for å forstå prismekanismen var å se at alle typer arbeidskraft er et stykke på vei knapp, og medfører en knapp produksjon. Det kom ikke før John Crell (1590-1633). Først da såg man at kostnadsteorien og etterspørselsteorien var to komponenter i et enkelt prinsipp. Dette prinsippet hadde to ledd.
●        Arbeidskraft er en regulator for verdi bare viss den er brukt på noe nyttig.
●        All arbeidskraft er alltid til en viss grad knapp.
Behov og kostnader er to sider av samme sak.

Et annet spørsmål var renter. Tidligere hadde dette vært ansett som moralsk forkastelig, en tolkning med røtter i det Gamle Testamentet. I takt med at bruk av penger ble stadig mer utbredt, skjedde det også videre tenkning rundt dette. Etter hvert ble det mer akseptert dersom den reflekterte faktiske kostnader. Dette kunne inkludere risiko. En slags alternativkostnads-tankegang.

Perioden fra den greske antikken til slutten av middelalderen utgjør omtrent to tusen år, men i løpet av denne tiden utviklet ikke den fundamentale økonomiske strukturen i den vestlige sivilisasjonen seg i særlig stor grad. Både den greske antikken og middelalderens føydalisme i Europa ble karakterisert av små, isolerte og selvforsørgende samfunn. Det var lite kapital og lav produktivitet. Økonomisk aktivitet skjedde i form av enkle bytter. Grunnlaget for konkurranse var lite, noe som forklare fokuset på rettferdighet mer enn mekanismene bak prisdannelsen.

posted by: October at October 23, 2005 14:26 | link | comments |
økonomisk idehistorie

Økonomi i tidlige tider

De gamle grekerne tenkte på mye. På økonomiske spørsmål også.

Økonomi hører til fra gammelt av. I det Gamle Testamentet har man jo et enkelt eksempel på økonomisk prognose. “Syv magre og syv fete” ble spådd, og man bygde seg opp kornlagre og klarte seg gjennom de magre år. Man kjøpe når det var stort tilbud og lave priser.

Men det er hos de gamle grekerne at man begynner å tilnærme seg økonomi i noen grad. Ordet økonomi stammer også fra gresk. Oikos- for hus eller bosetning, og nomos for lover eller normer. Privat husholdningsadministrasjon.

Antikkens Hellas var i stor grad basert på landbruk og enkel handel. Økonomien er på et før-markedsnivå, men man la vekt på individers rasjonelle beslutninger. Grekerne bidrog først og fremst med en rasjonell tilnærming til samfunnsvitenskap generelt og kunsten å administrere. De økonomiske spørsmålene ble tatt opp i sammenheng med filosofiske og etiske spørsmål. Man kan merke seg at tanker de greske filosofene var inne på tanker som kan føres videre til analytiske strukturerer som ble formalisert langt senere i den økonomiske teorien, for eksempel spørsmål om ressursallokering, økonomisk effektivitet og marginalnytte.

Den kanskje første stykke økonomisk analyse man har kommer fra den greske dikteren (!) Hesiodus (ca 700 f.kr). Han skriver om råd for handel og vandel innenfor landbruket og forsøker å svare på hvorvfor mennesket er skyldig å arbeide. Han berører tema som at knapphet krever valg av allokering, og at konkurranse kan være et middel for å løse knapphetsproblemet.

Platon (427 - 347 f.kr) var inne på økonomiske ideer som spesialisering og arbeidsdeling. Dette var tidlige tanker på veien mot en teori om bytter, som fant sted fordi arbeidsdelingen gjorde at mennesker ikke var selvforsynte. Medborgere deler med hverandre gjennom å kjøpe og selge. Gevinst og renter var i beste fall et nødvendig onde, men man såg i grunn på byttet som et nullsumsspill.

Xenophon, (430 - 355 f.kr.) en student av Socrates, tok Platons analyse litt videre, og tok for seg individuell beslutningstaking og et skille mellom effektivitet og ineffektivitet, og ikke minst arbeidsdeling – et grunnleggende prinsipp innenfor økonomi. Han var også innom at subjektiv nytte for et gode kunne variere mellom ulike personer. Han var den første til å skille mellom virksomheter med eller uten tiltagende skalaavkastning. I sølvgruvene var det i følge han slik at dersom man var få og fikk noen flere arbeidere, ville dette øke utbyttet mer enn hva økningen i arbeider skulle tilsi. Når det gjaldt effektivitet så viste han at ressurser kunne allokeres feil mellom ulike næringer, men at kapital- og arbeidsmobilitet kunne gjenopprette en slags likevekt.

Aristoteles (384 - 322 f.kr) skrev bok om etikk, hvor et avsnitt handlet o