Octobers Blogg

Politikk. Samfunn. Vas.

Mer oljepenger vs SPs program.

Fruene Halvorsen og Haga vil tappe oljefondet, heter det i følge VG som skriver at SV og SP oppmoder Stoltenber og AP om å bruke mer oljepenger. Kanskje ikke så overraskende fra SV - men Senterpartiet går faktisk imot sitt eget program med dette utspillet.

Dette står i Senterpartiets stortingsprogram for årene 2005-2009. Pr i dag bruker vi mellom 20 og 30 milliarder mer enn handlingsregelen skulle tilsi. Stoltenberg har med rette kritisert sittende regjering for å ha brudt denne handlingsregelen. Og det gjør essensen i Senterpartiets programformulering også.

Det er rasjonelt å avvike fra regelen når vi har lavkonjunktur. Men det har vi ikke. Dersom handlingsregelen er en fornuftig rettesnor, innebærer det at man, som i siste setning over, strammer til finanspolitikken og følger handlingsregelen mer mekanisk i tider som vi har nå.

Senterpartiet vil nok kunne henvise til de neste setningene for å forsvare dette. Nemlig det om investeringer, som også fremgår av VGs artikkel.


Men det må altså understrekes av at den merbruken de her snakker om faktisk relateres til setningen før, nemlig om det overordende forholdet til handlingsregelen.

Jeg forstår at Senterpartiet ikke får oppfyllt hele sitt program i regjering med to andre partier. Selvsagt. Men det er underlig at de kjemper for å bryte sitt eget program. En ting er likevel sikkert. Jens Stoltenberg har vært tydelig på at AP ikke vil godta dette. Det har tjent som manges forsikring mot bekymringer for spesielt SV i regjering.

posted by: October at September 29, 2005 17:22 | link | comments (2) |
økonomi, oljepenger, senterpartiet

Kan markedsføring hjelpe utviklingslandene?

Verdensbanken presenterte  mandag en ny bok av Simon Anholt, Brand New Justice, som argumenterer for at merkevarer er essensielt for at fattige nasjoner skal dra full nytte av globaliseringen.

Argumentet hans er at det er på de siste leddene i den kommersielle prossessen at det er mest verdier å skape.

Et argument som høres intuitivt fornuftig ut. Her hjemme dukker også en lignende type debatt opp i blant, for eksempel på matvarepriser. Hvorfor er maten dyr? Det er ikke bonden som stikker av med mesteparten, det tar mellomleddene før varen når sluttbruker.

I diskusjonen om utviklingsland så kommer det ofte frem at bytteforholdene til u-landene, terms-of-trade, har blitt mindre gunstige som følge av synkende råvarepriser. Samtidig står de ofte overfor tollmurer som er høyere for videreforedlete varer.

For å få mer utbytte av sine varer er det derfor ønskelig at de kan videreforedle dem selv. Venstre, eller kanskje mer spesielt Unge Venstres leder Lars-Henrik Michelsen har vært innne på nettopp dette. Michelsen har tidligere tatt til ordet for en merkeordning med "Godt Afrikansk". Dette innenfor matsektoren, som motsvar på "Godt Norsk" kampanjen. Men tanken kan nok utvides til å gjelde flere matvarer. For Lars Sponheim har et poeng når han sier at "Det gjelder ikke bare å åpne markedene, men også sørge for at produktene kommer fram til, og blir valgt av forbrukerne".

Her kan markedsføring ha noe for seg. For eksempel kan man tenke seg en merkeordning for varer for utviklingland produsert under etisk forsvarlige forhold som noe mange konsumenter kunne vært interessert i.

Anholt bemerker at merkevareverdien av verdens 100 største merker er omtrent like stor som brutto nasjonal inntekt for 63 lavinntektsland. Konsumenter er ikke fullt ut rasjonelle individer, de lar seg påvirke av merker og markedsføring. Og om utviklingslandene kunne tjent på det, så hadde det vært meget positivt.

posted by: October at September 28, 2005 12:32 | link | comments (5) |
verden, økonomi, venstre, utviklingsøkonomi

Mp3 nedlasting

Hvor mye taper platebransjen på ulovlig nedlasting?

I bilen, på vei hjem i dag, hørte jeg et radioprogram hvor man debatterte MP3-nedlasting. Intervjuobjektet mente at platebransjen hadde blåst opp tallene, og dermed hvor stort tap bransjen hadde på dette.

Argumentet var at man ikke skilte mellom ulovlig nedlasting fra fildelingsnettverk o.l., og på nedlasting og kopiering fra venner og familie, som han hevdet var lovlig. På den måten ble tallene for ulovlig kopiering og nedlasting oppblåst. Det er godt mulig at nedlasting fra familie er, og vil forbli, lovlig, men det er viktigere elementer å påpeke i forhold til platebransjens tap.

Er det forsket noe på hvor mye av nedlastingen som faktisk erstatter et reelt kjøp? All logikk tilsier at svært mye av nedlastingen ikke gjør det. Det er fallende etterspørsel også for musikk. Gratis musikk har større etterrspørsel enn dyr musikk. At det er ulovlig ser bare ut til å ha en begrenset virkning på unge i dag, på dette feltet. Jeg vil tro mye av det man laster ned ikke ville blitt kjøpt dersom man ikke hadde lastet dem ned.

I tillegg kommer argumentet om at nedlasting øker salget, på grunn av reklameeffekten det gir, og interessen det skaper.

Nå tror jeg nok nedlasting skaper et tap av salg, særlig naturligvis på singler og hitsamlinger, men tapet er nok langt unna det samlede nedlastingen vi ser.

posted by: October at September 27, 2005 20:56 | link | comments (4) |
teknologi

Hva må til for at folk skal ta kollektiv?

Det er ikke til å komme over at bil er behagelig og kollektiv er det ikke. Skrikende unger, plagsomme barneskoleklasser på tur, trege pensjonister, støyende ungdom, forsinkelser og trange busser. Buss, for å holde oss til den, er ikke kjekt.

Men den er nødvendig.

Så hva skal til da, for at folk skal velge å ta bussen? For det første må man skape en oppfatning av at buss er et faktisk alternativ, dernest på det bli et reelt alternativ som folk faktisk vil velge. Det sentrale er tid og komfort, som gjerne må veies opp mot penger.

Tid

Når man skal fra A til B så ønsker man sjelden å bruke mer tid enn nødvendig på selve transportdelen. Dette er selvsagt. Like selvsagt er det et vesentlig problem for å få folk til å ta buss. Man må beregne med venting på buss, tid til busstopp, busskifte m.v. Selv har jeg hatt situasjon der jeg hver eneste dag ville tapt en time om jeg skulle tatt buss. Det var en ordinær bydel til bydel tur. Med slike tidstap utelukker man betydelige mengder passasjerer. For mange er dette det tungtveiende argumentet for at man ikke oppfatter buss som et alternativ.

Komfort

Folk er bedagelig anlagte. De vil, med unntak av noen idealister, velge en mer komfortabel reisemåte om mulig. Dersom man må gå et stykke til og fra busstopp, stå å hutre i regn og vind og snø mens man venter - så teller det negativt. At man sitter som stuet hermetikk i rushtiden trekker ned, og det samme gjør irriterende faktorer som nevnt innledningsvis. Det skal faktisk ikke så mye til, før man anser bussturen som et ork i forhold til bilturen. Mens bilen står i garasjen og kjører når du ber om det, helt dit du har tenkt deg - strake veien, så er det attraktivt. Når man må passe på rutetider, legge inn noen ekstra minutter sikkerhetsmargin, traske ned til et traurig busstopp i ruskeværet for deretter å humpe sakte men sikkert bort mot målet mens bussen stadig stopper, kjører omveier og laster på og laster av - så er ikke det noe man ser på som et attraktivt reisemiddel. Så bedagelig anlagte er folk, at dette er en meget betydelig hindring for å ta buss.

Penger

For aktive potensielle bussbrukere er sjelden penger noe som trekker ned. Det kan det gjøre for de som har spaser- eller sykkeltur som alternativ, eller de som tar bussen en gang i blant. Men ikke for de som mer eller mindre daglig vil bruke buss. Til det er buss som regel billigste alternativ, sett i forhold til bensing og bompenger. For ikke å snakke om bilhold og bilvedlikehold, mange ville tjent på å kvittet seg med bilen sånn sett. Derimot er kostnadsdifferansen et viktig lokkemiddel for å få folk til å ta bussen selv om tid og komfort taler i mot.

Finnes det løsninger?

Og det bringer oss naturlig over på løsningsdelen. "Løsningen er mer penger" er en populær holdning ute blant både velgere og politikere. Og på kollektiv er det antagelig blant de stedene det medfører mest riktighet. Det er vanskelig å se for seg at man kan omorganisere bussdriften på en måte som sparer spesielt store kostnader. Man kan kanskje tenke seg en omlegging av rutetilbudet hvor man bruker mer penger på der flere tar buss, men det har en del andre politiske konsekvenser overfor ønsket om å ha et bredt busstilbud. For ser man på mulige løsninger for forbedringer, så koster det meste penger.

En mulighet er å få flere ekspressbusser. Flere busser med færre stopp og raskere fart, kan bidra til å senke terskelen for å ta buss når det gjelder kriteriet "tid". Det er flere varianter av dette. En er at man ikke stopper før så og så langt ut mot endemålet. En annen er å ha enkelte avganger som ikke stopper på hvert busstopp, mens som bare betjener "hovedstopp".

En annen er bedre bydel-til-bydel forbindelser. Før i tiden var transportmønsteret i større grad rettet mot til/fra sentrum enn hva behovet er i dag. Mange steder henger rutenettet etter. Dette er kanskje et Bergensproblem. I Bergen kjører stort sett alle busser gjennom sentrum - og det tar usannsynlig lang tid. I sentrum her er det nesten slik at dersom du "akkurat ikke" når bussen, kan du ta en rask spaserstopp for å nå bussen på neste stopp. I tillegg er det mangel på bussen som kjører raskeste vei fra bydel til bydel.

Komfort er det vanskeligere å finne løsning på. Man kan selvsagt øke kapasiteten slik at det blir mindre trangt og utrivelig. Men nedsiden med det er jo at man da bruker kapasitet og ressurser man kunne brukt til mer fornuftige ting.

Man kan skape en tidsfordel for kollektivtrafikk dersom bilene står i stampe. Det er bare å innføre kollektivfelt. Det er dog heller ikke uproblematisk. Ved å reservere et felt for kollektivtrafikk så oppnår man ikke maksimal kapasitetsutnyttelse, og man blir mektig upopulær blant bilistene og før du vet ord av det så sitter FrP ved makten. For å døyve dette kan man åpne opp kollektivfelt for flere brukere. Delvis slik det er i dag mange steder, at el-biler får tilgang. Men også alternative metoder med å tillate private minibusser, biler med mer enn 2 passasjerer osv. Men dette føles heller ikke nødvendigvis spesielt rettferdig. "Bare fordi jeg ikke har to naboer som jobber i samme strøk som meg, må jeg sitter her i stampen mens han andre her kan peise på bare fordi han kjenner noen som skal samme vei..."

Alt i alt langt fra uproblematisk.

posted by: October at September 27, 2005 17:40 | link | comments (6) |
miljø

Strand-Norges aller fineste kiosk?

Den rødgrønne regjeringen har nylig kommet offentliggjort sine første resultater. Allerede før den er dannet har den sikret oslofolket landets absolutt flotteste strand-kiosk!

Kiosken ligger nydelig til like ved stranden på Huk. Pølsegrillende strandløver kan kose seg i den pene hagen rundt kiosken eller dingle med beina utenfor den pent anlagte kaien eller noen få meter ekstra strandlinje som også kommer med.

Med en prislapp på skarve 30 milloner kroner har regjeringen sikret seg denne nylige kiosken. Noen vil kanskje innvende at kostnaden er noe høy, men når selv Oslo Høyres Fabian Stang nikker anerkjennende til dette kjøpet, så er det jo nærmest tverrpolitisk glede over handelen.

Kiosken har i nyere tid stått tom og tidligere eier har forsøkt å selge den i senere tid uten å få napp nå får regjeringen tar affære.

Vi gratulerer Oslo med ny strålende kiosk!

posted by: October at September 23, 2005 13:19 | link | comments (1) |

Reklamefinansiert byrom?

Dette innlegget er en respons til leder i Unge Venstre, Lars-Henrik Michelsen, sitt innlegg "Reklamefinansiert byrom? Nei takk!"

Saken handler om at Bergen Kommune skal, eller ikke skal, inngå en avtale med Clear Channel som gir dem rett til å plassere ut reklame på en hel del steder i Bergen mot at Clear Channel holder i stand busskur i Bergen, oppretter noen offentlige toaletter og et bysykkelsystem. Bergen Kommune antas visstnok å spare 5,6 milloner kroner årlig.

Selvsagt er det ingen som ønsker reklame i byrommene. Man må gjerne bli strengere på kravene man stiller til utsmykking og reklame i forbindelse med eksisterende forretningsliv og bygningsmasse. Ingen benekter egenverdien av det visuelle byrommet.

De aller fleste ville valgt å ikke ha reklame heller enn å ha reklame. Men når Michelsen i slutten av sitt innlegg legger opp til at økonomi ikke er en relevant faktor å ta hensyn til, da beveger Michelsen seg ut mot det uansvarlige.

Man kan rett og slett ikke la være å se på begge sider av det regnestykket det faktisk er, for det er uungåelig et valg av onder denne saken handler om. På den ene siden er reklame i byrommet klart et onde. På den annen side går man glipp av noe man ellers ville fått. Det er også et onda, som absolutt må være relevant i en vurdering av saken.

Skal man se på kun de negative sidene ved saken, så er det klart resultatet er negativt. En analyse hvor man nærmest avfeier de positive aspektene ved saken som irrelevant, er en temmelig svak analyse.

Man må belyse hva man får igjen, og går glipp av ved å unngå ondet "mer reklame i bergen". Når dette er kommunisert godt nok ut, da kan man begynne å sondere stemningene til byens innbyggere, som man jo skal tjene som kommunepolitiker. I dette skal man også passe seg litt for å gi de som roper høyest uforholdsmessig stor innflytelse.

Når man drøfter ulike tiltak er det lite rasjonelt å ignorere økonomiske konsekvenser ved det man driver med, eller avfeie dem som irrelevant uten å ta opp hva disse konvensene faktisk er. Selvsagt er det ikke slik at man skal legge all vekt på økonomi i alle spørsmål. Byrom og trivsel har selvsagt en egenverdi. Prinsipielle forhold vil ofte sette økonomi til side når man konkluderer. Men man kan faktisk ikke ignorere del to av regnestykket.

posted by: October at September 20, 2005 23:31 | link | comments (9) |
kommunepolitikk, verdier

Er vi for nærsynte til å se urettferdigheter i systemet?

Tidligere statsråd Victor Norman tar i lørdagens Dagens Næringsliv opp denne problemstillingen.

Det han peker på er urettferidigheten som ligger i lønnskompenasjonsgraden i ulike situasjoner.

* Har du en lite sykdomsavbrekk, så har du 100% lønn, fra dag 1.
* Blir du alvorlig syk, slik at du må rehabiliteres og omskoleres, er det 66% du får.
* Blir du arbeidsledig har du 60%...
* Sosialssatsene er enda lavere

De fleste av oss ønsker gode velferdsordninger, og vi vegrer oss for å støtte kutt i noen av disse ordningene. Det samme gjør politikere, som gjerne ser at det er skjevheter - men som ikke ser det som fornuftig å prøve å få endret de. Man bør ha en god lønnskompensasjon når man er syk, man bør ha gode ordninger for rehabilitering, attføring og omskolering. I en markedsbasert økonomi er det også lett å forsvare en god arbeidsledighetstrygd.

Det er tre sentrale utfordringer i dette systemet.
* Hvor mye penger har vil til rådighet?
* Skaper vi uheldige incentiver?
Disse to pleier de fleste å ta raskt, men så har vi det tredje punktet
* Hvordan skal midlene vi har til rådighet fordeles mellom ulike ytelser.

For enten vi liker det eller ikke, så burde vi kunne se på hvordan velferdspotten fordeles. Og det er her Victor Norman er inne på noe. Slik det er i dag, som nevnt innledingsvis, er det i følge Victor Norman bare ett uttrykk som passer. Grovt urettferdig.

Er det rettferdig at vi som liggen en dag og tre med influensa skal få 100% lønn, mens en som har ødelagt ryggen eller uforskyldt mistet jobben sitter igjen medca 60%. Nei, jeg vil mene at det er det strengt tatt ikke.

Det er ikke vanskelig å være enig i at arbeidsledighetstrygden bør økes, at sosialhjelpssatsene i dag er for lave, at andre støtteordninger gjerne burde vært bedre. Men kan vi få både og, i en situasjon hvor det er sterkt kostnadspress på velferdsordningene, og også i mange land sterkt press på for å reformere systemet.? Nei, vi må også kunne se på fordelingen innad i velferdssystemet. Da mener jeg gjerne at vi kan redusere sykelønnen noe, og heve sosialhjelpssatsene i stedet, for å nevne et forslag.

Jeg har også tidligere skrevet om utfordringer i velferdssystemet, og om behovet for å prioritere i velferdspolitikken. Er de som ligger med feber en dag og tre, de som trenger det mest? Er det mest fornuftig å øke arbeidsledighetstrygden, eller å reversere vedtaket om å fjerne ferielønn på den trygden, all den tid de fleste arbeidsledige er ute i jobb igjen på det tidspunkt denne blir utbetalt. Slik kan man nok fortsette.

Bør det ikke være slik at man, innenfor gitte økonomiske rammer, kan diskutere om det kan kuttes noen steder for å overføre til mer trengende steder? Et annet eksempel er jo egenandeler, mot at man kunne brukt mer midler på de mest trengende innenfor helsevesenet.

Det er harde prioriteringer, og man vil - med delvis rette - at man da vil gi til de svakeste ved å ta fra de nest svakeste. Men bare delvis. Arbeidstakere flest er ikke de nest svakeste, for eksempel.

En naturlig innvending vil her være skatt. Disse skattelettene som er gitt. Til en viss grad er jeg enig. Jeg mener at man kan la være å gi mer skattelette på arbeidsinntekter, selv om jeg forstår at det for mange er vanskelig å svelge at man betaler mer enn halvparten av hva man tjener på den siste kronen i skatt. Næringslivet må man gi gode vilkår, og jeg var for de skattelettene som har blitt gitt der, det kan nok virke urettferdig, men like fullt fornuftig. Likevel må man, for samfunnets beste, også kunne være villig til å forsvare omprioriteringer.

Men vær nærsynte naturlige forsvar for velferdsordninger vi nyter godt av, er kanskje et hinder?

posted by: October at September 20, 2005 17:24 | link | comments (2) |
økonomi, velferd

Samling i sentrum. PÃ¥ venstresiden?

Dag og Tid har en artikkel i ukens avis hvor de kommenterer valgresultatet. "Samling i sentrum" heter den, og peker på ting jeg er hjertens enig i. Forskjellen på regjeringsalternativene ligger mest på det retoriske planet.

Spesielt når SV gjorde et så dårlig valg.SV har gitt opp finanspolitikken til fordel for APs, det historiker John Peter Collett velger å kalle "såkalte ansvarlige budsjettpolitikk, og de har gitt opp sikkerhetspolitikken. I tillegg er de ganske små. Radikal bli regjeringen ikke. Den blir konservativ. SVs gjennomslag blir trolig begrenset til en del seire på "løsningen er mer penger"-politikk. Rett nok later det til at SV mener de bør få mer igjennom siden de ble så små, for å forsvare regjeringsdeltagelse. Men det er nok mest retorikk, det også.

Collett kommenterer forskjellene mellom regjeringsalternativene slik:

"Retorikk skiller regjeringsalternativene fra hverandre mer enn praksis. Bondevik kunne like gjerne vært statsminister for den nye regjeringen"

og

"Bondeviks problem var at samarbeidet med de teoretisk orienterte liberalerene i Høyre ga inntrykk av at han stod for en politikk som ikke var i samsvar med konsensus og sunn fornuft. Slik ble det slått en kile mellom han og folk flest som trodde det gikk for seg en nedbygging av velferdsstaten. God statsmannskunst krever at man evner å kle virkeligheten med ord som folk tror på. Det matket Stoltenberg, men ikke Bondevik"

Her legger jeg først merke til "Ga inntrykk av". Høyrefolk snakker som kasseapparat og førte en retorikk som var høyrevridd og fremmed for folk flest. Dette påvirket også regjeringspartnere og gav den en retorikk som bygget opp under fiendebildet "høyrevridd" som venstresiden klarte å innarbeide. Retorikken gav støtte til overdramatiseringen man skapte om at velferdsstaten ble bygget ned. Bondevik, KrF og Venstre klarte ikke legge om til sin retorikk. Dette tapte godt mulig valget på. Det hjalp jo heller ikke videre på med Høyre maset om "den røde fare" og rentespøkelset. "Det stod ikke til troende", som Collett sier.

Collett avslutter med en herlig oppsummering av hva FrP er:

"FrP står ikke for noen klar politikk. Partiet er en løs koalisjon, ledet av en karismatisk formann, med folk ksom har sine spesielle saker de er opptatt av. Det er en misnøyekoalisjon."

Apropos misnøye, så kommer vi jo raskt inn på de eldre. Valgforsker og AP-mann Frank Aarebrot fyrer av en salve til Nationen i den forbindelse.

"Det er ingen i historien som har tenkt mindre på andre enn dagens pensjonister. Dette vet vi, for det har vi forsket på"

posted by: October at September 18, 2005 14:59 | link | comments (1) |
høyre, sosialistisk venstreparti, fremskrittspartiet

Det trygge sosialdemokratiet

Gili T har i dag postet sin valganalyse. Hans holdning oppsummeres godt i overskriften "Et land av og for sosialdemokrater", hvor befolkningen ikke en gang vil ha fortsatt borgerlig regjering når "pilene peker oppover" og når motstanderen er et trehodet troll av "sosialister, nasjonalister og fagforeninger". Mistroen mot liberalismen og kapitalismen er for sterk her i dette landet.

Jeg forstår velgere godt, jeg. For man har ikke vært i nærheten av å klare å avvise sosialdemokratiet som mindreverdrig.

Sosialdemokratiet har vist seg å fungere. Det har gitt oss blant verdens beste velferdstjenester. Det har gitt oss høy verdiskapning. Folk tror ikke at Kjell Inge Røkkes valgte parti vil ødelegge for norsk verdiskapning.

Sosialdemokratiet gir folk trygghet. Folks oppfatning av hvem som gir dem "trygghet for hus, hjem og jobb" er ikke markedsliberalismen, det er sosialdemokratiet.

Og de sosialdemokratiske partien har også tatt inn over seg en viss verdiliberal retorikk.

Høyresiden har brukt de siste to årene til å mase om renten. Det har vært en gedigen tabbe. For de har ikke klart å skape troverdighet for at de relativt gode tidene skyldes regjeringens politikk. Samtidig har opposisjonen i ro og mak kunne bygge opp troverdighet rundt situasjonsbeskrivelsene, mens regjeringspartiene av uforståelige grunner fortsatte å snakke om renten.

Når regjeringen ikke klarte å skape seg troverdighet på bedre økonomiske tider, så var det strengt tatt ingen grunn til å velge høyresiden bortsett fra de med dogmatisk forkjærlighet for markedsliberalisme.

posted by: October at September 15, 2005 09:39 | link | comments (6) |
høyre, verdier

Ingen vei utenom FrP?

Eller kan sentrum gjenoppstå som en tredje blokk, til vern mot fløypolitikken?

Til respons på VGs blogg med samme tittel.

Om ikke annet kan FrPs stadige framgang synliggjøre sentrumsblokken igjen, etter de siste års grove polarisering av den politiske debatten i media.

Sentrums viktigste oppgave er å sørge for pragmatiske og løsninger mot fløypartienes politikk.

KrF lekker velgere i alle retning, både på grunn av for mye høyrepolitikk og for lite konservativ politikk - så de kan være uberegnelige.

Venstre vil ta selvmord om de skulle finne på å gå til valg på regjering med FrP. Nå har de i alle fall muligheten til å markere seg som verdiliberalt sentrumsparti igjen.

Også mange SP-folk savner sentrum.

Maset om flertallsregjeringen gjør sentrum til en vanskelig blokk å tilhøre. Det kan ikke bli slik i Norge at man er avhengig av å gå til valg med et av de ytre fløypartiene for å kunne drive med politikk. Det ville være en svært uheldig utvikling. Høyres signaler om å gå nærmere FrP kan gi de resterende to sentrumspartiene utenfor sentrum/venstre regjeringen større rom til å markere seg i sin naturlige posisjon. Det kan bidra til å redusere polariseringen ot to-blokk tenkningen i norsk politikk.

Men hvordan de skal løse det er vanskelig. Særlig så lenge flertallsregjeringen på rødgrønn side holder.

Sentrum bør håpe på en flertallssprekk i løpet av neste periode.

posted by: October at September 15, 2005 00:42 | link | comments |
venstre, fremskrittspartiet, kristelig folkeparti

Det löser sej.

Ny regjering, hva skjer nå?

Den nye regjeringsplattformen er ikke ferdig forhandlet, men vi kan jo begynne å synse på hvilken retning det går nå. Rett nok er det først fra budsjettet for 2007 at det virkelig kan settes preg på budsjettet. Men en del ting kan man få gjort noe med nå.

Arbeidsmarked og næringspolitikk.

Et mer rigid arbeidsmarked ser ut til å være første skritt. Fagbevegelsen krever dette, og det vil nok komme på plass snart. Skatten for næringslivet økes trolig, og man blir ikke kvitt formueskatten, slik det var trolig de kunne fått med en borgerlig regjering. En rødgrønn regjering kan også komme med andre reguleringer. Så for næringslivet er en negativ retning. I alle fall i de bransjene som en rødgrønn regjering ikke vil ta inn i sin "aktive" næringspolitikk. Deler av industrien, rederiene og annen solnedgangsindustri vil altså kunne tjene på dette.

Den økonomiske politikken ligger trolig fast. Stoltenberg, som har stått hardt på handlingsregelen, har full kontroll i regjeringen og vil nok holde på denne. I så måte er det lite å frykte.

På den positive siden vil arbeidstakerorganisasjonene være mye mer medgjørlige, noe som kan lette lønnsoppgjørene.

Kommuneøkonomi og prioriteringssaker.

Kommuneøkonomi har vært et felt med høy løftefaktor. Det vil koste penger. Man kan fort finne på å øremerke midler til eldreomsorgen som en viktig del av dette, siden det også er et område man må innfri. Statlig overstyring av kommunene vil neppe avta med denne regjeringen. Dessuten har det kommet ultimatum på barnehage, og SV må innfri på skole.

Da er handlingsrommet mer enn spist opp, siden vekstne i trygdeordningen vil fortsette. Det er vanskelig å se for seg hvordan den rødgrønne regjeringen vil klare å gjøre noe med det.

Med noen få så tunge satsningsområder, er det vanskelig å se hva som ellers skal prioriteres. Når man i tillegg har lovet kulturløft, helseløft, psykiatriløft, sosialpolitisk løft, kollektivløft, miljøløft osv  -  så vil jeg tro at disse sistnevnte sakene vil få lite annnet enn mindre og mer symbolske bevilgninger dersom man ikke får hjelp av en blomstrende økonomi.

Spesielt kan det bli en utfordring å med dette få råd til de målrettede virkemidlene for de som faller utenfor normalsamfunnet. Satsningene bærer preg av å ruste opp de generelle universalordningene.

Det skal dessuten ganske radikale grep til for å jevne ut forskjellene, da skal de "rike" skattes i meget betydelig større grad, de med middels inntekt må bremses og de fattige må påkostes mye. Jeg tror ikke vi vil se store utviklingen på dett feltet.

Verdipolitikk.

Venstres og en del av Høyres velgere kan glede seg over noen liberale saker de selv ikke har klart å få igjennom. Liberale merkesaker som homofil adoposjon og kjønnsnøytrale ekteskap kan komme raskt. Derimot vil det bli innskrenktet mulighetet for private alternativ. Regulerings- og kvoteringsiveren derimot vil nok være kjedelig å se på for de liberale velgerne. Verdiliberalismen slepper det kristentkonservative elementet, men får til gjengjeld en del sosialisme på kjøpet.

For meg er det også et verdispørsmål at man går ut over å tenke "løsningen er mer penger". Høyres gamle valgkampslagord "Mer igjen for pengene", høres nok kynisk ut. Men jeg vil på ingen måte være uenig at det er viktig å få mest mulig kvalitet og velferd ut av det man bruker i offentlig sektor. Dette er også en bekymring jeg har til den nye regjeringen.

De langsiktige linjene.

Ellers er det nok de langsiktige linjene som kan påvirkes mest, og som er vanskeligst å si noe om. Hvordan vil fjerning av konkurranseutsetting påvirke ressursbruk og utvikling i offentlig forvaltning. Her er det lett se argumenter i begge retninger. Anbud koster og konkurranseutsetting kan i en del tilfeller være til hinder for innovasjon, ved at langsiktighet kan bli vanskelig med anbud. På den annen side kan dogmatisk holdning til spørsmålet bli dyrt.

Hvordan skal man kontrollere veksten i de offentlieg utgiftene når man velger å satse på de universelle ordningene, i stedet for målretting.

Klarer de rødgrønne å bevare den positive holdningen til gründere og småbedrifter som har vært oppadgående de senere år. Og vil staten være flinkere enn markedet til å finne norske vinnernæringer?

Dette får vi ikke svar på før neste valg, disse effektene er langsiktige. Og det er nettopp slike ting som gjør politikken mer interessant, mer utfordrende, med utydelig - og som utgjør et stor problem for demokratiet siden dette er vanskelig å holde oversikten over, konsekvensene er langsiktige slik at man kan ikke bruke utviklingen i et gitt tidsom som rettesnor for den daværende regjeringens politikk.

Jeg tror dette skal gå bra. Jeg hadde håpet på en annen regjering, og mest av alt på et styrket sentrum som legger demper på fløypolitikkens utslag. I så måte er det i alle fall positivt av SV gikk kraftig tilbake og at tyngedpunktet i den nye regjeringen vil ligge på et noenlunde sentrumsnær og pragmatisk nivå. Jeg bekymrer meg for verdiskapningen i det lange løp, men det er ikke noe jeg regner med å se i særlig grad frem til 2009. Sånn sett blir det svært spennende. På prioriteringssiden håper jeg de toner ned satsningen  på universalgodene, og bruker med tid, penger og energi på å hente inn de som har falt utenfor. Her skal vi følge med.

Alt i alt er bekymringspunktene mine ikke hvordan det vil se ut i det korte bildet, men i det lange bildet. Derfor tror jeg regjeringen vil bli oppfattet positivt.

posted by: October at September 14, 2005 09:52 | link | comments |
sosialistisk venstreparti, arbeiderpartiet, senterpartiet

Borgerlig flertall!

 Ja, og er det noe å skryte av?

Nei, det er det ikke. Den eneste grunnen til at Borgerlig flertall er et meget sterkt FrP. Det er neppe hva de moderate borgerlige velgere ønsker å ha flertall på bakgrunn av.

Men her er i alle fall tallene når 99,4% av de 2 622 001 stemmene er opptelt.

AP + SV + SP: 1 259 550 (48,0%)
AP + SV + SP + RV + NKP: 1 292 518 (49,3%)

V + KrF + H + FrP:  1 280 440 (48,8%)
V + KrF + H + FrP + Pensjonistpartiet, Demokratene, Kristent Samlingsparti: 1 300 496 (49,6%)

Og dessuten er de fleste av Kystpartiets velgere, og de andre småpartiene med unntakt av Miljøpartiet De Grønne, også i hovedsak borgerlige velgere.

posted by: October at September 13, 2005 15:59 | link | comments (2) |

Blokkdannelsene.

Document.no har i dag en meget interessant kommentar om utviklingen på borgerlig side. Hvordan vil den utvikle seg i retning neste valg.
- Det er faktisk kanskje det mest spennende temaet i neste stortingsperiode.

Jeg er ikke blant dem som har skrekkvisjoner om en rødgrønn regjering. Spesielt ikke en hvor AP er dobbelt så store som SV og SP tilsammen. Det går seg nok til, om enn ikke helt i rett retning. Utviklingen blant de såkalt borgerlige partiene kan bli vel så interessant å følge.

For noe av det mest håpløse jeg har sett i denne valgkampen er  Carl I. Hagens elegante krumspring hvor han ser ut til å mene at det finnes to punkter i norsk politikk. "Sosialistene" og "De borgerlige", og at disse straks bør finne sammen. Men han erkjenner jo ikke eksistensen av sentrum. Og sentrum har kommet i skvis. KrF lekker velgere til venstresiden for å være for høyrevridde, mens de lekker velgere til FrP for å ikke være kristenkonservative nok. Venstre blir stemplet som illiberalt på grunn av KrFs vetoer i verdipolitikken og som høyreparti på grunn av Høyre. Det kan være vanskelig å finne sentrum igjen.

Men den finnes. Når regjeringsalliansen er brudt så kan sentrum være sentrum igjen. Det kan bli en viktig linje i norsk politikk utover.

For det er åpenbart at et parti som Venstre ikke kan leve med å tilhøre den samme blokken som FrP. Venstre vil nå prøve å finne tilbake til sin posisjon som et liberalt sentrumparti og kjempe om å klare å utvikle seg til det viktigste sentrumsalternativet.

Hva KrF vil gjøre er vanskeligere å spå. Tiden hvor de kunne tro på et stort kristendemokratlig sentrumsparti er nok borte. KrF har en stor utfordring med å finne seg en vei videre.

Blant Senterpartiets folk er det også mange som ønsker seg tilbake til statusen som et betydningsfullt sentrumsparti. Et svakt SV og et brukbart valgresultat kan gi dem noe selvtillit til å prøve å markere det i regjeringen. Det jo fortsatt godt mulig at regjeringen vil ryke i løpe av de neste fire årene. Senterpartiet havner da på vippen, og det er også en posisjon de kan like å være i opposisjon i.

Mye borger for at vi vil gå tilbake til treblokkspolitikken. Den lille sentrumsblokken med rundt 20% oppslutning, med to blokker på 40% på hver side av seg. 

Høyre sine største velgerreserver ligger i FrP, så de har alt å tjene på å markere seg som mer klassisk høyreparti enn hva de kunne gjort i regjering.

Og da har vi FrP, som vil kunne oppnå nærhet og samarbeid med Høyre på nasjonalt plan - bare de blir enige om økonomisk politikk. Men også mer markant avstand til sentrumspartiene.

posted by: October at September 13, 2005 14:47 | link | comments (2) |
høyre, venstre, fremskrittspartiet, kristelig folkeparti

Skal småpartiene avgå med døden?

 Småpartiene har gjort et dårlig valg. Tilbakegang har preget de fleste av dem. Skal de avgå med døden nå?

Det er hardt å komme inn på det norske stortinget. I senere år er det kun Bastesen fra Kystpartiet som har klart å komme inn, bortsett fra Venstre, under sperregrensen. Før det må vi tilbake til RVs Erling Folkvords dager.

Faktisk ser vi at småpartiene risikerer å ødelegge for da andre partiene. Nesten 32 000 bortkastede stemmer på RV, kunne i verste fall tapt de rødgrønnes flertall, ettersom de andre rødgrønne partiene får 48% og redder seg på valgordningen. Kystpartiets over 21 000 velgere kan ha tatt mandater fra andre partier.

Men det går nedover med dem. I år klarte ingen av småpartiene å markere seg.

Verst må det være for Rød Valgalianse (RV) og Kystpartiet (KP) som begge fikk oppmerksomhet i media. Her i Bergen har Torstein Dahle (RV) vært en sentral figur i mediedekningen, og både han og KPs partileder Roy Waage har vært med på partilederdebatter- og utspørringer.

RV er nok vant med dette, det er slik de har holdt på lenge. Verre må det være for Kystpartiet. Som et ganske nytt parti så må det smerte at de nå forsvinner fra den rikspolitiske agenda, etter en valgkamp hvor de faktisk fikk slippe til. Det er det jammen ikke gitt at de får ved neste korsvei.

Av de andre partiene er det kun Pensjonistpartiet som gjør nevneverdig innhogg i promillene. Med 0,5% går imidlertid også disse tilbake. De har aldri vært i nærheten av noe håp om stortingsplass. Spesielt siden de fordeler velgerne sine jevnt ut over i større grad enn RV og KP som sogner til hhv storbyene og kystfylkene nordpå.

Bortsett fra dette kommer ingen over en promille av stemmene. Best er faktisk Miljøpartiet de Grønne og Kristent Samlingsparti. Men også begge de går bakover. Fremskrittspartivelgere savner ikke Simonsen og Kleppa. Magre 2672 velgere har funnet frem til Demokratenes valgliste. Det er vanskelig å se for seg hvordan og hvorfor Demokratene skal eksistere videre.

Mange av småpartiene drives ikke av annet enn frustrasjon over at man ikke har andre alternativer. Eller mest for moro skyld. I kåringen landets minste parti, så tar Samefunnspartiet en god ledelse med 42 stemmer, foran Pilsens Samlingsparti med 62. Norsk Republikansk A får 93. Mens objektivistene i Det Liberale Folkepartiet oppnår hele 213. For øvrig en fremgang på hele 28%...

posted by: October at September 13, 2005 14:26 | link | comments (4) |

Valgkommentaren

Det var er rart valg. Det var store bevegelser siden sist stortingsvalgt og valgdagsmålingen viste til dels betydelige feilutslag. Valgets vinnere ble likevel tapere, og valgets kanskje største taper vant regjeringsmakt.

Og flertallet? Ja, hvor er det. De rødgrønne flertallpartiene får 48%. Regjeringspartiene og FrP får 48,9%!

RV

Et slag i trynet på RV. Nok en gang ble de veiet og funnet for lett når alvoret satte seg. Skuffende må det også være at dette er samtidig med et kraftig fall for SV. I Oslo gikk de ned 0,1% og var med 2,9% langt fra mandat. Nedgang også i Hordaland ned til 3,4% og et stykke fra mandat der også. Trøsten får være at dette er RV vant med, og partiet vil leve som før.

SV

Er det noen som har tapt i denne valgkampen er det SV. Partiet gikk inn i valgkampen med over 15% på målingne, og det ble snakket om at de kunne komme opp i nærmere 20%. Partiet var i medvind, og selvtilliten var på topp. Men valgresultatet ville det annerledes. 8,7% er lavere enn noen ville trodd på forhånd, og en smertelig nedgang for Kristin Halvorsen. Partilederen ser helt kjørt ut, og partiet hadde lagt med knekt rygg om det ikke var for at de kan løpe rett inn i regjeringskvartalet.

Mer spennende er det jo å se at unnskyldningen deres har vært at de har blitt så angripet i valgkampen. Ja, det er nok problemet. For SV har rygget gjennom hele valgkampen i takt med at man fokuserte på partiprogrammet deres. Det viser jo også en temmelig defensiv holdning at man i praksis misliker oppmerksomhet om partiets politikk.

AP

Valgvinneren. Og det neste uten å trenge å snakke om politikk. Mantraet om "Nytt flertall, og SV er ikke så farlig", var alt som trengtes i tillegg til et og annet angrep på regjeringen og tilstanden i Norge. Det er bare å gratulere med et kjempevalg.

SP:

En mer uventet valgvinner. Og Åslaug ser faktisk ut til å kapre seg en plass fra Akershus. Senterpartiet går frem fra sist valg, men går også tilbake fra lokalvalgene i 2003. Det er vanskelig å se hvor SP har hentet velgere fra denne gangen, og det er noe vi nok kan se frem til valgforskernes analyser på.

Venstre:

Gjør sitt beste valg på lange tider. Og gjør det med en bismak. Det vil bli snakket om taktiske stemmer de neste fire årene. En del har det vært, men i valgkampinnspurten tok også partiene stemmer fra de rødgrønne, og mange av de kan ha gått til Venstre. Dette er velgere som gjerne stemte borgerlig ved sist valg, men har vært inne hos de rødgrønne i meningsmålingene. Uansett kan Venstre se frem til å sitte i opposisjon å markere seg som et liberalt sentrumsparti. Avstanden opp til KrF og SP er jo ikke større enn at de kan tenke på å bli største sentrumsparti.

Kjenner vi Venstre-velgere rett så setter svært mange av dem seg på gjerdet igjen, slik at maset om sperregrensen nok kommer til å prege dem fremover også.

KrF:

Dette er nok et naturlig nivå for KrF. Bondevik-effekten som dro dem opp de siste to valgene er borte, og det er vanskelig å se hvordan de kan komme seg over 10% igjen. Problemet deres er jo at de taper i alle retninger. De taper til venstresiden på grunn av å ha vært i regjering med Høyre, og de taper velgere til FrP for å ikke drive hardere på kristen merkesakspolitikk - som det ville vært enda vanskeligere å få gjennom om de samarbeidet mer til venstre for seg.

H:

Uff. Partiet har gjort det svært dårlig den siste tiden. Over 7% ned fra sist stortingsvalg, og 4% ned fra sist fylkestingsvalg. Og enda dårligere enn meningsmålingene skulle tilsi. De taktiske stemmene til Venstre er vanskelig å anslå, det er mange grunner til at Høyre-velgere fra sist valg stemmer Venstre. Gjennomsnittgsmålingene i uke 1 og 3 før valget var stort sett identiske for Høyre, mens Venstre gikk frem over 2%. Men Høyre har gjort en dårlig valgkamp. De hadde stabilisert seg mellom 16 og 17% på målingene året før valget. Man kan peke på mye som har gått galt. En strategi med "trygghet og stabilitet" som fokus hadde ikke tatt høyde for Carl I Hagens sprell, og et langvarig altfor sterkt fokus på renten som det viktigste regjeringen har fått til har definitivt slått feil. Det har skapt inntrykk av en regjering helt uten resultater, og en regjering for opptatt av å telle penger enn å ta seg av de problemene venstresiden her har fått etablere som inntrykk.

FrP:

Vinnerpartiet igjen. Langt over hva meningsmålingene skulle tilsi, spesielt valgdagsmålingene. Det må sies å være temmelig imponerende. Men Carl I Hagen snakker mot, forhåpentligvis, bedre vitende når han gang på gang gjentar at valget ble tatt fordi man ikke tok initiativ til et formelt samarbeid med FrP. Sentrumsvelgerne, som allerede misliker Høyre i regjering, ville flyktet av et slikt samarbeid, og det er vanskelig å se for seg hvilke velgere de da skulle hanket inn.

Kystpartiet:

Kystpartiet hadde sin mulighet dette valget. De hadde en på tinget, de fikk massevis av medieoppmerksomhet. Det glapp. Fullstendig marginalisert i Nordland, og bakover i Troms. Spørsmålet er om partiet kan gjenreise seg i skyggenes dal, de vil ikke få den samme oppmerksomheten neste gang. Har vi sett slutten på partiet?

Av andre er det bare Pensjonistpartiet som får noe oppslutning med 0,5%. Spesielt vil kanskje Demokratene være skuffet, med usle 0,1%, som blir mindre enn både Miljøpartiet de Grønne og Kristent Samlingsparti.

posted by: October at September 13, 2005 12:15 | link | comments (6) |
høyre, venstre, sosialistisk venstreparti, fremskrittspartiet, arbeiderpartiet, kristelig folkeparti, senterpartiet

På lag med næringslivet

Når jeg sier at jeg i år skal stemme Venstre, blir jeg raskt møtt med beskydninger om at jeg er i lomma på næringslivspampene. Javel,  men er det så ille?

Påstanden dukker raskt opp. Rett nok etter å ha måttet benektet både taktikk og lett påvirkelig av rikfolksbetalte kampanjer på tampen. Men den kommer. Påstanden om at jeg er blitt kjøpt og betalt av næringslivspampene som vil ha mer til sitt.

Ja, jeg er definitivt på lag med næringslivet. Det ser jeg ingenting galt i. For norsk næringsliv er ikke statsfiendtlig. De har ikke akutt skattevegring. Det aller meste av norsk næringsliv er sitt samfunnsansvar bevisst. Og samfunnet er også avhengig av et fungerende næringsliv. Det er derfor jeg støtter et parti som vil at det skal være aktverdig å skape arbeidsplasser. Og det er derfor jeg ikke stemmer på partier som har en nedlatende kritisk holdning til det private initiativ og næringsutviklerne. På samme måte er det i de færreste tilfeller i bedriftenes interesse, eller ønske, å skambehandle sine ansatte. Det tjener de ikke engang på. Og godt er det, for arbeidskraften er vår viktigste ressurs.

Veksten i norsk sysselsetting vil måtte komme i nye bedrifter og i småbedriftene. Det gjør det spesielt viktig å ha en offensiv politikk rettet mot forenklig og en kultur for innovasjon og næringsliv. De store lokomotivene møter skarp konkurranse, og det er også viktig å ha et godt næringsklima. Det var for eksempel temmelig meningsløst å ha en avgift på investeringer i Norge.

Jeg skammer meg ikke over å være på et lag som satser på å gi landet et godt næringsklima. Tvert i mot. Man løser ikke velferdsproblemene med å bygge ned verdiskapningen. Man skal selvsagt ikke legge bort reguleringer og krav til næringslivet, men en positiv holdning på å skape grobunn for verdiskapning er da likevel svært viktig.

posted by: October at September 12, 2005 09:23 | link | comments (1) |

Ressursbruk i skolen

Det har blitt hevdet i valgkampen at Norge ligger på toppen i ressursbruk og lærertetthet i skolen. På direkte spørsmål i et folkemøte på NRK nektet SVs representant konsekvent å svare på hvorfor dette ikke gav oss bedre resultater.

Derfor sendte jeg SV to spørsmål om dette, siden det å ignorere denne problemstillingen samtidig som man presenterer "løsninger er mer penger", er en hån mot alle alle gode formål i beit for penger. SV svarte.

Her var mine spørsmål.

• Hvorfor har vi i Norge så dårlige resultater på kvalitet tross at vi er i toppen på ressursbruk?
• Mener SV det er noe man kan gjøre for å forbedre kvaliteten på skolen innenfor dagens rammer?

Dessverre var ikke svaret helt i tråd med disse spørsmålene. SVs svar var inndelt som følger:

1. En passiar om at det var fastslått at skolebyggene har lav standard.
2. Et avsnitt om at elevene sier klasserom og skolebygg har lav kvalitet.
3. Et avsnitt om at dette skaper astma og allergiplager.
4. En sekvens om at elever ikke ikke har godt nok lovmessig vern angående deres arbeidsplass.
5. Et kort innstikk om dårlig kommuneøkonomi,
6. Et avsnitt om en låneordning for kommunene til oppussing av skolene.
7. To små avsnitt om at kommunene ikke har bruk denne grunnet dårlig råd.
8. En kommentar om at skolebygg er avgjørende for læring.
9. Et avsnitt om det samme.
10. Litt om at reformer som er vedtatt har krav til nye utforminger av skoleanlegg.
11. En konstatering om at vi har middels resultater i skolen. Og at Finland, som scorer bra, har satset på utforming av skolebygg.
12. Litt mer om Finland.

Innledningssvis skriver SV "Jeg skal forsøke å besvare dine to spørsmål". Det ble med forsøket dessverre. For man beveger seg ikke inn på forklaringer på hvorfor vår ressursbruk gir dårligere resultater enn land med lavere ressursbruk, og kommer heller ikke med svar på hva man kan gjøre innenfor dagens rammer. Løsninger er fremdeles mer penger.

Kanskje jeg skal spørre på nytt etter valgkampen når de muligens har litt mer tid?

posted by: October at September 11, 2005 20:05 | link | comments (4) |
sosialistisk venstreparti, skole

Carl I. Hagen snakker om økonomi

Artige sitater fra Carl I. Hagen:

Bergens Tidende har gravd frem et sitat fra FrP-formannen om oljefondet. Fra 1990.

"Det er viktig å gjøre det vanskeligst mulig for politikerne å kjøpe seg stemmer gjennom å ta av fondet, og derfor bør det innføres grunnlovsregler som sikrer fondet og som fastslår at man bare kan ta av det ved grunnlovsforslag"

Det er synd han har snudd. Uansvarligheten er jo blitt en dyd, noe han illustrerte godt med dette sitatet fra 2003, hvor han kurser sine nye ordførere i overgangen til å være i posisjon.

"I opposisjon kan dere klage og kritisere, og dere kan bruke de samme pengene flere ganger. I posisjon må man derimot tenke seg godt om, og sørge for inndekning for sine forslag, og være ansvarsbevisst og seriøs."

posted by: October at September 11, 2005 14:31 | link | comments |
politikere, oljepenger, fremskrittspartiet

Degenerende symbiose.

Valgkampen har vært forferdelig å følge med på i media. Spillet om oppmerksomhet og svartmaling svekker demokratiet.

Den kom skeivt ut allerede fra start. Da kom personangrepenes bolk i valgkampen. Den delen roet seg ned, men debattene ble ikke spesielt mye mer konstruktiv. Det var tid for skremselspropagandaen. De rødgrønne vil bygge ned verdiskapning, mens de borgerlige vil rasere den nordiske velferdsmodellen. De rødgrønne vil ødelegge forholdet til våre allierte, de borgerlige vil danse etter George Bush sin pipe og avle terrorisme. De rødgrønne vil slanke lommeboken din med skatter og høyere rente enn alternativet. De borgerlige vil slanke lommeboken til alle andre enn Rimi-Hagen. De rødgrønne vil jage gründere og bedriftseiere ut av landet. De borgerlige vil produsere en stor fattig underklasse.

Det har frustrerende å høre på, for det er så opplagt overdrevet at man har vanskelig for å ta politikerne seriøst. Politikerne har blitt satt ut for å spille. Best ble dette illustrert i gårsdagens partilederdebatt på TV. Der som i mange andre debatter ble forsøk på resonnementer raskt avbrutt, og realityshowet ble grundig regissert fra start til slutt. Dette spillet mellom media og politikere avler også politikerforakt. Det er en farlig utvikling, og det kommer da også mange signaler om at spillet og mediadekningen har gjort at velgerne føler seg undervurdert.

Politikerne må ta sin del av skylden. De kraftige overdrivelsene kunne de ha tonet ned, selv om de i blant har vært tatt i bruk for å skaffe seg oppmerksomhet i media, noe som er livsviktig for et hvert politisk parti. Men økt politikerforakt og svekket tillit til de politiske partiene er farlig fordi det svekker tiltroen til, og oppslutning om, demokratiet.

Politikere og media er avhengig av hverandre. Men nå har symbiosen blitt degenererende for det politiske ordskiftet.

posted by: October at September 11, 2005 11:52 | link | comments |
politikere, tabloidene

Er avisene tendensiøse?

Det er populært å tro at media er venstrevridd. Ikke er det mye å finne til støtte for å forkaste den hypotesen. Det forundrer få at Dagbladet, hvor i alle fall de to siste ansvarlige redaktørene har vært SV-folk, i dag på lederplass oppmuntrer til å stemme for regjeringsskifte.

Men hvordan farger dette avisenses valgdekning nå i innspurten?

Eksempel 1: Bergensavisen (BA). De siste 4 dagene har Venstre gjort et sprang oppover på meningsmålingene, og ikke bare på bekostning av Høyre og KrF. Venstre har for alvor blitt jokeren. BA har en spalte de kaller summetonen, hvor man anonymt kan plassere små hissige meldinger å få dem på trykk. Onde tunger vil påstå et par av dem sågar er mer eller mindre egenproduserte. Uansett, et av dem velges hver dag ut som "hovedmelding". De siste to dagene har begge handlet om Venstre, med innlegg som forsøker å skremme sentrumsvelgere vekk fra Venstre. Det er muligens med god grunn de skremmer sentrumsvelgere med FrP og Høyre. Men er utvalget i gamle Bergen Arbeiderblad, som villig vekk trykker sirkulerte lederartikler fra Gerd-Liv Vallas A-pressen, helt tilfeldig?

Eksempel 2: Dagbladet. Venstre har ved alle siste år mobilisert flere velgere siste uken frem mot valget. Kanskje mer denne gangen. I dag trykker de artikkelen "Venstre er i penga" hvor essensen er at Venstre har fått kjøpt seg oppslutning etter Ola Mæle med fleres pengeinnsprøyting. Viss dette forklarer hele Venstres fremgang, så kan man jo lure på hva den gigantiske støtten LO gir til AP og de rødgrønne betyr for dem. Men det har Dagbladet hatt fint lite kritisk blikk på.

Hver for seg stort sett ganske uproblematiske artiker mer preget av tilfeldige innslag enn noe annet. Men når man leser avisene, hvor begge klart har sagt de ønsker regjeringsskifte, får presentert bare positive saker for de rødgrønne, og stadig stikk til junior- og nøkkelpartner Venstre, da får man en gryende mistanke om en politisk agenda.

Men på den annen side så kan det jo bare være utslag av paranoia etter en lang, kjedelig og irriterende valgkamp.

 

posted by: October at September 10, 2005 19:07 | link | comments |
tabloidene

October stemmer Venstre

Siste valgtest før valget tatt i dag, da Bergens Tidende hadde en partisammenligning. Resultatene fulgte det opp de tidligere, jeg bør stemme Venstre. Etter å ha lest programmene, så er jeg overbevist.

Resultatene fra BTs partitest gav Venstre først, Arbeiderpartiet på andre. Det illustrerer best det dilemmaet jeg opplever i valgkampen.

Etter tidligere runder ble det etterhvert klart at Venstre var det aktuelle alternativet på såkalt borgerlig side. (Såkalt, i følge Kåre Willoch i en kronikk i dag, fordi FrPs verdisyn etter hans mening ikke er forenelig med et borgerlig parti.)

Noen viktiger grunner for å velge Venstre har vært:

• Kombinasjonen av å score høyt både på nærings- og miljøpolitikk. Dette opplever jeg at de er alene om å klare å kombinere. Samtidig har jeg opplevd at de, både på stand og i media, fokuserer på en svært viktig trekant: Utdanningspolitikk - Forskningspolitikk - Næringspolitikk. Utvilsomt har også nærværet av SV, og APs venstredreining på sentrale områder gjor det rødgrønne alternativet mindre attraktivt for en sentrumstviler.
• Av alle partiene så var det Venstre som gav meg inntrykk av å fokusere på løsninger vi trenger i fremtiden. Både i skole/næring, sosialpolitikk og med en anstendig miljøpolitikk i bunn. Også på stand gav de det sterkeste inntrykket av å ville se fremover på de utfordringene vi møter.
• Vilje til å prioritere i velferdspolitikken. Venstre lovde meg ikke mer til alle, men mer til de som trenger det mer enn meg.
• Av skolepolitiske onder som SVs dilleskole, APs enhetsskole og Høyres puggeskole - var Venstres innfallsvinkel ganske behagelig. Vi får håpe de kan påvirke fokus. Men uansett er det å foretrekke fremfor SV og AP som stadig nedprioriterer å snakke om innhold, og om hva som ikke fungerer tross de store ressursenene som legges ned i skolen.
• Samrøret. Det har det vært sagt mye på, og heller ikke høyresiden går fri. Men når AP gir meg brosjyrer fra Fellesforbundet og fremstiller det som en nøytral sammenligning og når avisene er proppfulle med digre annoser fra fagforeningene, så kom tankene tilbake til alt man har hørt om dette. Det bekymrer meg. Jeg vil ikke gi Gerd-Liv Valla mer makt på de folkevalgtes bekostning.
• Lokaldemokratiet. Et syn på at det er greit at folk velger ulikt, og også at kommuner kan velge ulikt.

Det er selvsagt mye jeg er enig i, som verdipolitikken og lignende, hvor Venstre slår konkurrent AP en høy gang, og faktisk på mange måter er nærmere SV. Men her har jeg forsøkt å si litt om hvorfor det ble Venstre og ikke det rødgrønne alternativet. I den sammenligningen ble ikke verdispørsmålet særlig utslagsgivende fordi Venstre her vil sitte i regjering med et parti hvor liberale verdispørsmål er en kampsak å bekjempe, det er lite trolig Venstre vil få gjennomslag på veldig mye her.

Men Venstre har også dårlige sider kom det frem etter en nøyere gjennomgang.

• En særdeles tynn politikk når det kom til eldreomsorg. De redder seg i mine øyne inn på å være et pragmatisk, mer enn dogmatisk, parti når det gjelder å finne løsninger innen omsorgen. Da snakker vi selvsagt om graden av offentlige eller private tilbud. Dette var likevel det eneste av Venstres negative sider som gav et tungt argument for en ny rødgrønn regjering.
• Innvandringspolitikk. Jeg er ingen FrP-innvandringsmotstander, men også Venstre må erkjenne eksistensen av problemer. Dette har de ikke gjort så langt i valgkampen. Ikke i media, og heller ikke i valgboden - hvor man var tilsynelatende lite intersserte i å snakke om problemstillingen. Uansett er ikke Venstres regjeringsalternativ noe verre enn en eventuell rødgrønn regjering.
• Miljøpolitikk. Jeg er for miljøpolitikk, men det er selvskudd å opponere mot oljeboring i Barentshavet, å vegre seg for gasskraftverk eller å jobbe for særnorske miljøkrav. Det skader oss selv mer enn det gagner verden som helhet. Bruk energien på å arbeide internasjonalt. Men heller ikke på dette er det rødgrønne alternativet å foretrekke i særlig grad.
• Fattigdomsbekjempelse. Utviklingen på dette området har ikke vært god nok de siste årene. Venstres program er for så vidt god og fornuftig, men her er det selskapet som har vært uheldig. Dette hadde vært et tungtveiende, og kanskje utslagsgivende, argument dersom de rødgrønne regjeringskameratene hadde klart å overbevise meg om at målrettede tiltak var et prioritert område. Det klarte de ikke, det ble snakket om generelle ordninger og helt andre ting.
  

posted by: October at September 10, 2005 18:17 | link | comments (4) |
venstre

Er alt bare taktiske stemmer?

Venstre har skutt fart oppover den siste uken, med målinger på 5 og 6-tallet. Er alt dette bare taktiske stemmer fra de andre regjeringspartiene, slik man liker å si i valganalysene om dagen?

I så fall vil disse meningsmålingene kunne være dødbringende for Venstre, og sende dem under sperregrensen fordi de taktiske velgerne anser slaget som vunnet, men også godt hjulpet av dårlig resultat på forhåndsstemmene.

Og det er elementer som tyder på det. Ta for eksempel dagens måling fra Aftenposten. I den får Venstre 6,1%, opp 2,2%. Regjeringskameratene samlet går opp med bare 0,5%.

Men ser man det litt i perskektiv, og tar utgangspunkt i alle målingen gjort den siste drøye uken. Pent oppsummert på Nytt fra Vestfronten, plusset på med Aftenpostens måling og TV2-målingen i går, så tegnes det er noe annet bilde:

Venstres gode målinger begynte for alvor på tirsdag 6. September, så om man deler målingene opp i bolkene 31.August  til 5. September, og 6 september og frem til i dag så blir resultatene slik for partiene i de to såkalte regjeringsalternativene:

	31.8 - 5.9	6.9 - 9.9
SV	13,0	11,2 (-1,8)
AP	31,2	30,0 (-1,2)
SP	5,6	5,7 (+0,1)
V	3,8	5,3 (+1,5)
KrF	8,1	8,2 (+0,1)
H	16,2	16,1 (-0,1)

Av utviklingen ser vi jo at oppslutningen til Venstre ikke har gått på bekostningen av regjeringspartnerne direkte, men fra venstresiden. Både SV og AP har hatt tilbakegang, mens endringene for de andre har vært minimale.
Dette kan selvsagt skyldes flere faktorer. At man har mobilisert velgere og gjerdesittere, og at de har falt ned på borgerlig side i større grad, kan være en forklaring. Da kan taktisk stemmegivning også forklare hvorfor velgerne da har gått til Venstre.

Men man kan ikke se bort i fra at en del av dette er reell vekst hos Venstre. Mobilisering av Venstre-velgerne i uken før valget er jo noe valgforskerne tidligere i valgkampen har sagt ikke er unaturlig. Og nedgangen til et rødgrønt regjeringsalternativ som kom inn i valgkampen fullmobilisert er også vanskelig å avskrive.

Her i Hordaland hadde Venstre oppslutning på 7-tallet, i snitt 7,5, de siste tre dagene. Oppslutningen var også der tatt fra andre enn KrF og H, man har sett en drift mot borgerlig side. Høyre har høyere oppslutning enn for en uke siden, KrF ca prosenten ned, og Venstre 3% opp.

Likevel, det er ikke mange dagene siden TV2-målingen 5. september for Venstre viste 3,6%, og de har da også de siste par dagene hatt målingen nede på 4-tallet. Sperregrensen er langt fra sikret. Taktiske stemmer kan falle av, og de kan ha gjort det dårlig på forhåndsstemmene akkurat som sist gang.

Venstres Lars Sponheim ser ut til å få sine ord i behold, da han i Juni ble latterliggjort for uttalelsen om at Venstre er norsk politikks viktigste parti for tiden. Joker er de blitt. SV og AP har stort sett ignorert dem, og overlatt jobben mot Venstre til Senterpartiet. Kan vi forvente utfall mot Venstre nå fra venstresiden?

De har jo prøvd litt da, når a-pressen,  hvor Gerd-Liv Valla er styreleder, sirkulerte en lederartikkel rundt til alle landets a-presseaviser hvor de advarte mot taktisk stemmegivning. Uvanlig rørende omtanke for Høyre-velgerne, til dem å være.

En liten EDIT: BA i dag: Audun Lysbakken (SV) langer ut mot Venstre....

posted by: October at September 09, 2005 08:49 | link | comments (5) |
venstre

Flertallsregjering for Ole-Brumm!

Dagbladet hadde på mandag en meningsmåling om hvilke partier de mente var best på ulike saksfelt. Resultatene overrasker ingen.

Resultatene viser nemlig bare at folk jevnt over stemmer på sitt parti, og dertil ønsker seg mer av alt. Ole-Brumm ville blitt en valgvinner.

Men, først oppslutning. Skal vi se på snittet av "hvem som er best", blir resultatet slik: