Da tar Octobers blogg ferie. Frem til august befinner jeg med stort sett offline, og det vil derfor ikke bli noe mer blogging på en god stund fremover.
Jeg lover dog å være tilbake for fullt når valgkampen settes inn.
Med aller vennligste hilsner,
October
Takk og hei.
posted by: October at June 15, 2005 20:36 |
link | comments |
I en e-post dialog jeg hadde med Bergen SV nylig angående saken om reklame i Bergen, så skriver de "Vi er av den oppfatning at alt for mye styres av meningsmålinger. Egentlig burde det vært utredet å ha meningsmålingsfri 12.08 - 12.09 i 2005."
Dette er er forslag jeg har en hel del forståelse for. Meningsmålinger er en konstant del av mediebildet i forkant av valget. Daglig må politikere svare for oppslutningsendringer så små at de ikke er i nærheten av å være statistisk signifikante, stadig kommer det meningsmålinger om det ene og det andre.
Ville valgkampen blitt bedre uten disse stadige meningsmålingene med insignifikante oppslutningsendringer, og isolerte ja/nei til enkeltsaksspørsmål?
Byrådet i Bergen går inn for reklamefinansering av toaletter, bysykler og busskur. SV krever folkeavstemming. Populisme, eller et ærlig ønske om mer direktedemokrati?
Bergen kommune hevder avtaler, som vil binde Bergen Kommune til avtalen mer ClearChannel i 15 år, vil spare kommunen for 10-15 millioner kroner årlig i driftsutgifter, og investeringsbeløpet man sparer kan man gange med ti, i følge byråd for byutvikling Lisbeth Iversen (KrF). Penger er naturligvis årsaken til at dette kommer. Det frigjør midler til andre formål. Bergen SV, ved gruppeleder Oddny Miljeteig, svarer med å kreve folkeavstemning. Hun baserer dette på det store engasjementet i Bergen hvor mange er i mot reklamen.
Er dette genuint engasjement for mer direktedemokrati, eller er det ren populisme fra SVs side i Bergen? Det er åpenbart bra at politikerne tar opp vedtak som politikerne er i mot. Men politikernes rolle er også å se helheten i ting. Det er en vesentlig styrke i et representativt demokrati. For det finnes flere sider med de fleste saker. En folkeavstemming angående reklamefinansiering vil neppe gi velgerne valget "nei til reklame" eller "nei til mer penger til velferdstiltak i Bergen" - for eksempel. Det er en utfordring å synliggjøre konsekvensene.
Ekstra ille blir det dersom dette engasjementet for direktedemokrati kun gjelder i saker hvor man er enig med "folket". SV er for eksempel for bybanen. Folk i Bergen er imot. Også på bybanen er det derfor krevd folkeavstemming. Er SV for det også? Det tviler jeg sterkt på, det har i alle fall ikke vært noen signaler om det.
"Bybanen har vært på det politisk kart i Bergen siden 1973, og har vært en av hovedsakene siden valget i 1995. Nå er saken kommet til stortinget - så for lokaldemokratiets del er den saken mer eller mindre kjørt.", skriver Bergen SV i en mail til Octobers Blogg som svar på hvorfor dette ikke kan sammenlignes.
Videre betviler også Bergen SV tallene fra byråd Lisbeth Iversen om hvor mye man sparer. I følge dem kunne man alternativt vedlikeholdt installasjonene for ca 1 million kroner i året.
For øvrig har Arnes Anarki tatt opp problemstillingen med reklame i det offentlige rom, hvor vi også har debattert ulike aspekter ved dette.
"Flytrafikken kveler kloden!" roper en overskrift i dagens Bergens Tidende, (kun papir, ser det ut til). Poenget er at siden 1990 har utslipper av klimagasser fra fly økt med 70%.
EU ivrer for tiltak, heter det. Jeg skrev i den forbindelse i alle hast et innlegg i etterkant av et forslag om avgift på flyreiser som kom en stund tilbake.
Både fly- og sjøtrafikk er unntatt for Kyoto-avtalen, og at det ikke er noen miljøavgift på transport er et ofte brukt argument mot globaliseringen siden transport dermed blir for billig i et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Hva man skal mene om dette, avhenger selvsagt av hva man mener om global oppvarming og menneskers påvirkning av den. På Wikipedia har man en stadig pågående debatt om dette.
Selv vil jeg mene at tross usikkerhet man nødvendigvis har om dette, så tilsier indisiene at her børe "føre-var" prinsippet anvendes.
Verdens rikeste land gir bort 250 milliarder kroner. Hvor er den kritiske innfallsvinkelen?
G7-landene vedtok i helgen at de vil slette gjelden til verdens fattige land. 250 milliarder i utestående gjeld skal kuttes bort. Rett nok bare et skritt på veien mot endelig vedtak. Men likevel et viktig steg.
Gjeldsslette er ofte regnet som en av fire grunnleggende pillarer for økonomisk utvikling av fattige land, ved siden av rettferdig handel, bistand og interne institusjonelle forbedringer. Ofte har gjelden vært tatt opp av korrupte og diktatoriske ledere, uten at pengene har kommet befolkningen særlig til gode i det hele tatt.
Og gjeldsslette kan virke. Før HIPC-initiativet, et initiativ av IMF og Verdensbanken, brukte de aktuelle landene mer penger på å betjene gjeld, enn hva de brukte på helse og utdanning til sammen, i følge Oxfam. Etter runden brukte landene 4 ganger mer på helse og utdanning enn på gjeldsbetjening. Man mer enn doblet offisielle midler til bruk på fattigdomsbekjempelse.
HIPC satte også krav. Landene skulle utarbeide plander for hvordan de ville bekjempe fattigdom, og vise evne til å reformere og endre politikk før gjeldssletten kom. Nå har det rett nok vært kritisert at man ikke har fulgt opp kravene så nøye som ønskelig, men at det er viktig å knytte vilkår til gjeldslettepolitikk er det flere argumenter for.
Erfaringene har vist at mottakerland handler strategisk. Det har vært tegn til at de har handlet opportunistisk i forventning om gjeldssletteprogram. William Easterly peker på en tidligere runde med gjeldsslette i perioden 1989-1997. De aktuelle landene fikk i perioden $33 Mrd i gjeld slettet. Samtidig tok de opp $41 Mrd i ny gjeld. Hvor er man da på vei? Han mente også å se opportunistisk adferd. De landene som fikk gjeldsslette lånte også mer. Man fant heller ikke forbedringer i politikken som følge av gjeldssletteprogrammene. Landene var rett på vei til uføret på nytt.
Det er derfor god grunn til å være kritisk til å blindt gi gjeldsslette. Hensikten må være å gi landene mulighetene til å bekjempe fattigdom og utvikle seg. Easterly mener følgende grunnprinsipper må ligge til grunn for gjeldsslette.
* Landet må vise at politikken er forbedret, som en slags garanti for at de ikke spiller på en ny gjeldsslette senere.
* Gjeldsettergivelsen må derfor også være troverdig på at det er en engangsforeteelse for landet.
Han er også skeptisk til oppmykingen av HIPC i 1999, hvor kravene ble redusert. Det er farlig å slette gjeld før landet har bevist at politikken som førte til gjeldskrisen er endret.
Denne kritikken har ikke vært på banen overhodet i media så langt. Der har fokuset ensidig vært på at det ikke er nok. Det er farlig, for erfaringer både fra bistand, gjeldsslette - og for den del handel, ikke er noen enkel løsning som virker uansett. Uten endringer i politikken innad, har slike programmer vist seg å ha begrenset effekt. Det er farlig å fokusere ensidig på volum, og ikke på virkning. Burnside & Dollar, fant at bistand virket i land med gode institusjoner og god politikk, mens det i andre land sågar kunne ha en negativ effekt. Selektivitet på hjelpepakkene er kritisk. Og reformer må komme innenfra. Verdens rike land kan hjelpe på veien, men reformene må være basert innenlands.
Hvor stor er egentlig sannsynligheten for en rødgrønn regjering, selv med flertall for SV, AP og SP. Senterpartiet er det store spørsmålet.
Det er en del snakk om at oppslutningen om Venstre og Kristelig Folkepartis oppslutning og at det gjør dagens regjering til et lite sannsynlig alternativ. Men hva med den rødgrønne flertallsregjeringen, som nærmest har vært innkassert i lang tid? Dersom AP får rundt 30%, SV over 15% - hvor små kan Senterpartiet tåle å være i regjeringen?
På Bernt Aardals hjemmesider så viser det at gjennomsnittlig oppslutning for Senterpartiet på meningsmålingene i Mai var 5%. Er det tilstrekkelig lavt til å velte flertallsregjeringen?
Det har blitt signalisert noe i den retning. "I tillegg inkluderer Sp-delegatenes kravliste at Sp ikke bør gå i regjering dersom partiet får mindre enn 7-8 prosent oppslutning i høstens stortingsvalg.". Men Marit Arnstad vil ikke sette noen grense. Men uttaler at hun ikke vil ta noen Sponheim...
NHO-sjefen har gjort det. En rekke av Høyres fylkesledere har gjort det. Nå gjør kaffekongen Herman Friele det. De har alle gjort sitt ytterste for å skaffe venstresiden flertall ved valget.
Ja, det vil si. De har alle uttalt offentlig at de ønsker Fremskrittspartiet inn i regjering. Og det står de jo helt fritt til. Ikke er det spesielt unaturlig heller, ettersom det er de to partiene på norsk høyrefløy. Relativt jevnstore er de også. I alle fall håper Høyre at meningsmålingene også i år overvurderer FrPs oppslutning ved valg. Det er mange i Høyre som er misfornøyd med regjerings politikk, som de mener i for stor grad er dominert av sentrumspolitikk.
Selv om Erna Solberg og andre i Høyre-ledelsen nekter blindt for at FrP er aktuell som regjeringspartner, så vil nok også de se i øynene et valgresultat hvor FrP stadig ligger høyere enn dem på målingene, samtidig som regjeringspartnerene svinner hen. Når de er mindre enn FrP, så er det ikke altfor sannsynlig at de tør å begi seg utpå alene heller. Selv om det kan være en løsning siden sentrumspartiene har utstrakt motvilje mot FrP. Når samtidig store deler av partiet og velgerne deres mot FrP, skal Solberg slite godt med å finne aksept for å nekte regjeringssamarbeid. At de nekter nå før valget, er uansett noe annet enn at dette er fastlåst etter valget. Slik kom jo dagens regjering til verden også.
Problemet til Høyre og FrP er at de ikke får flertall sammen. Altså må de finne støtte fra noen. Disse noen er KrF. Og Venstre da, om de skulle komme seg inn - noe det ser ut som at de må, om ikke-sosialistisk side skal få flertall.
Kristelig Folkeparti fikk seg en skrell etter de gikk i samarbeid med Høyre. Få år tidligere var de utropt til det nye Folkepartiet, med potensiale til å bli jevnstore med Arbeiderpartiet og scorte høyt på verdier, tillit og politikk. Så kom høyrestempelet over regjeringen. Det gjør det ikke veldig sannsynlig at de vil stå sammen med FrP bak felles politikk, slik man må i en regjering. "Det får være opp til Fremskrittspartiet om de heller vil støtte en sosialistisk regjering", sier Kåre Solberg, fylkesleder i Vestfold KrF. KrF har da også et landsmøtevedtak om dette, så det skulle vel kunne sette et punktum.
Heller ikke Venstre vil være med FrP. Ikke så rart kanskje, siden det er temmelig stort politisk krasj mellom de to partiene. Miljø, økonomisk politikk, innvandring, justis osv.
Men hva om de kommer på vippen, og FrP krever regjeringsplass? Vil KrF (og Venstre) da støtte en AP-regjering, eller en H/FrP regjering dersom de kommer på vippen? Det er det vanskelig å si.
Kanskje er det ikke så aktuelt. For borgerlig side ligger under på meningsmålingene. De trenger å vinne velgere. Jeg tror neppe at potensielle sentrumsvelgere lar seg friste av Høyrefolks invitter til FrP i regjering. Sånn sett tror jeg alle signalder på at FrP kan komme i regjering etter valget øker sannsynligheten for rødgrønt flertall.
En av de virkelig store debattene både i Norge og i andre vestlige land i dag er innvandring og islam. Innvandringsmotstanden er sterk, og det negative synet på islam er til dels sterkt dominerende, omtrent over hele det politiske landskapet.
Kun minipartiet Venstre målbærer en polijtikk med større innvandring, ledet an av nestleder Olaf Thommessen. Resten av partifloraen er enten tause, vage, forsiktig strengere. Eller det er FrP, som er det eneste partiet som satser på innvandringsspørsmålet. I følge Norsk Gallup, så stiger sympatien for FrPs innvandringspolitikk i både KrF og Høyre. Tendensen er klart stigende. Det er få steder hvor jeg diskuterer politikk, hvor innvandring ikke en viktig sak. Det og oljefondet, selvsagt. Tendensen er ikke særnorsk heller. I de nylige avstemningene om EU-grunnloven, ble også innvandring og konflikter mot islam pekt på som viktige forhold. Negativ stemning mot islam tiltar også i styrke. Det gjelder ikke bare høyresiden i norsk politikk.
Det blogges også ivrig om temaet. Bjørn Stærk, er en av dem. Fjordman er en annen. I Norge er det vanskelig å få øye på noen motvekt på bloggformat. I alle fall vet ikke jeg om noen blogger som engasjerer seg for det motsatte syn. (Opplys meg gjerne). Man må i så fall gjerne gå til utenlandske blogger. Her i Norge blir det forsiktige tilløp til diskusjoner. Raymond Kristiansen har startet en, i respons til Fjordmans innlegg om saken, "Creating an Islamic State". Det kan vel likevel sies å i stor grad være en enveisdiskusjon. Man kan nok tolke sitt ut av det, også.
Så, der syns jeg debatten står. Dessverre. Fravær av tosidig debatt. I den debatten som er ser man ofte stigmatiseringsforsøk. Enten har man islamofobi, eller man er politisk korrekt, naiv og blind. Kanskje har de rett i at de etablerte politiske miljøene ikke tør delta i debatten. Men jeg er temmelig sikker på at innvandring og islam vil stå sentralt i valgkampen også. Uansett om det ikke blir debatt mellom partiene på høyt nivå. Sikkert er det i alle fall at debatten ikke vil opphøre.
Bloggblogg hadde i går (8. Juni) en oversikt over norske blogger, hvor de sorterte de etter politisk orientering, nærmere bestemt en høyre/venstre side tilnærming. Oversikten viser en ganske så bred politisk flora blant norske bloggere, men uenigheter om definisjoner kom raskt.
Kanskje det er en bedre tilnærming å la bloggerne selv sette seg på plass, for eksempel gjennom testen på politicalcompass.org?
Mine resultater er i alle fall:
- 1.25 (Litt til høyre på den økonmiske venstre/høyre-aksen)
- -4,51 (God og liberal på liberal vs autoritære verdier)
Næringslivsledelsens iver for FrP inn i regjering må bero på en selektiv tro på hva de kan påvirke.
VG meldte i går at NHO vil ha med FrP i regjering. NHO-presidenten uttalte at et mer forpliktende samarbeid er den beste løsning. VG videreformidler dog ikke noe mer om begrunnelsen bortsett fra "på bakgrunn av det som foreligger nå". Riktig nok så er det sterk uenighet innad i NHO om dette. Presidenten uttaler i Dagens Næringsliv i dag at uttalelsene står for hans regning, og ikke er NHOs offisielle syn, men signalene er sterke likevel. Det er heller ikke noe helt nytt at næringslivstopper ymter frempå med dette synet.
Det synes å være sterkt selektivt hva man tror FrP vil kunne påvirke i en slik regjering. Næringslivets mantra senere år har vært bekymring for kronekursen. Den antar man gjerne har sammenheng med ekspansiviteten i finanspolitikken, via inflasjon og renter, på kronekursen. FrP er som kjent ikke den minst ekspansive i så måte. Siv Jensen mener sågar at handlingsregelen er laget utifra "en vedvarende frykt i det norske politiske miljøet for at FrP skal bli enda sterkere". Per Kristian Foss og regjeringspartiene er ikke særlig enig. Kanskje antar de at Høyre ikke vil kompromisse mer angående handlingsregelen, og holder FrP i ørene på det området, slik Aslak Bonde spekulerer på?
Men det er nok åpenbart andre områder de mener de kan dra nytte av FrP. FrP vil åpenbart skifte tyngepunktet i en regjering lengre ut på høyresiden. Det innebærer nok større skatteletter til næringsliv og kapitaleiere. Det setter nok NHO pris på. Samtidig vil de kanskje kunne tjene på å utnytte FrPs statskapitalistiske utvikling og større villighet til å gi bransjer særordninger.
Litt underlig er det likevel. FrP har ikke den helt store stjernen når det gjelder næringspolitikk. Abelia, foreningen for IKT- og kunnskapsbedrifter i NHO, gikk nylig gjennom partienes næringspolitikk. I undersøkelsen scorte FrP lavt. Bare SV og KrF scorte lavere.
Men det er dog et viktig spørsmål mange i næringslivet vil støtte FrP på, nemlig samferdsel og infrastruktur. Selv om regjeringen har gjort mye fornuftig på kollektivsatsning som er nødvendig i byene, har det blitt gjort lite på veinettet. Dette er noe svært mange i næringslivet gjerne ønsker. Det nevnes ofte lenge før skatt. Her ar fremskrittspartiet en solid vinnersak.
I tider hvor religiøse konfliktlinjer sjelden er langt unna overskriftene, så er det hyggelig at man finner sammen på tvers av religionene en gang i blant. Intoleransen samler.
For på sørlandet har de funnet sammen i kampen mot umoralen. Det er disse hersens homsene som plager dem igjen. Her har de felles sak, og har kommet med et felles opprop.
Pastor i frikirken, Jan Gossner , krever at staten forholder seg nøytral, og mener med det at staten skal diskriminere mellom hvem folk ønsker å leve livet sitt sammen med, mens en av de muslimske bakmennene, Mohammad Dar fra det Muslimske Trossamfunn, sist var på banen i kampen mot grisetegninger.
Kirken må få mene hva de vil om hvordan de ser på samfunnet. Muslimene også, selvsagt. Men statens rolle i dette er juridisk. Det formelle ekteskapet gir juridske virkninger for to personer som vil dele livet sitt med hverandre. Staten bør ikke være dommer for hvem disse er. Ekteskapet har også symbolske sider, selvsagt. Og de varierer mellom ulike grupper i landet. At kirken, og muslimene, har ett syn gjør ikke at staten skal definere at andres syn på ekteskapet.. Staten skal ikke diskriminere, selv om religionssamfunnene gjør det. I motsetning til Gossner, så er det dette jeg anser som nøytralitet.
Det fornuftig utgangspunkt er at min frihet begynner der din slutter. Kirken skal ha sin frihet, men de skal ikke tvinge sine verdier på de enkelte individ. Staten skal ikke brukes som verktøy i så måte. Homofile ekteskap går ikke ut over kirken sin frihet til å definere for seg og sine hva ekteskapet er i kirkelig forstand. De må gjerne nekte å gifte homofile. Om deres tro tilsier det, så javel. Begge religioner hevder seg undertrygt i forskjellige deler av verden, at andre ikke har respekt for deres tro. Kanskje nettopp på grunn av ting som står i respektive hellige skrifter. Det er noe de bør tenke over.
Gossner sier at han ikke kan godta homofile ekteskap " fordi den legitimerer en samlivsform som bibelen ikke godkjenner". Hva kirken godkjenner er meg likegyldig. Jeg er ikke en del av kirken, og godtar ikke deres verdier på alle områder. I motsetning til hva disse ønsker, så vil ikke jeg pådytte mine verdier på dem. Jeg skal ikke tvinge dem til å vigsle homofile.
Dette skal forhåpentligvis ikke bli et regulært innslag, men av og til så må man bare få det ut.
Donald Rumsfeld har vært på besøk i landet, og mens man nok kan ha mange nok høner å plukke med ham, så må dagens dust prisen gå til helt andre.
For eksempel fredsaktivisten som velger å kalle seg Gisle Bin-Larsen.
Herved nominert til årets mest smakløse.
Og bare for å demonstrere sin modenhet, så kan vi jo videreforbringene følgende kraftsalve fra Bin-Larsen.
We don't want your fucking war!
(Postet 7. Juni 2005)
Nordmenn er fornøyd med noe. I følge forbruker.no trives nordmenn på jobb!
Det er jammen ikke verst. "Ingen Europeere har det bedre på jobben enn nordmenn", slås det visst nok fast i en stor europeisk undersøkelse. Langt flere svarer at de trives på jobben i Norge enn i Europa generelt.
Særlig pekes det på at eldre arbeidstakere er meget tilfredse her i landet.
Så selv om vi mener oss å få for dårlig betalt, så får vi jo ta dette som gode nyheter. Norge er jo ellers fremstilt som en sutrenasjon. Bare grekerne klager mer enn oss nordmenn, stod det å lese i en annen undersøkelse for en god stund tilbake.
Det viser jo et dilemma. For mens den undersøkelsen slår fast at:
- Når det gjelder helsesektoren, som vurderes som viktigst av de spurte i undersøkelsen, er bare grekerne mindre fornøyd enn nordmenn.
Så sies det i en britisk undersøkelse som på samme tidspunkt (2003) kåret norges helsevesen til nummer to i verden. Litt kontrast. Som Bergens Tidende skrev da (Nov.2003)
- "Vi klager og finner stadig feil ved helsevesenet. Dette til tross, britiske forskere rangerer Norges helsevesen som verdens nest beste
Vi er alle inneforstått med at det er mange mangler i samfunnet å ta tak i. Siden den gang har man for eksempel i stadig større grad forsøkt å ruste opp psykiatrien. Men det er hyggelig med en bekreftelse iblant på at Norge ikke er det u-landet mange later til å like å fremstille det som."
Og enda hyggeligere når nordmenn faktisk er fornøyde. For det må jo være formålet her i samfunnet, fornøyde borgere?
(Postet 7. Juni 2005)
Politikerforakt har vært et moteord i senere tid. Hvorfor? Er politikere løgnaktige svin som bare meler sin egen kake, eller er de genuint opptatt av å gjøre godt - men at hensikten ikke helt når frem?
Grunnlaget for politikerforakt har slik jeg har oppfattet det to hovedårsaker. For det første at de opptrer "feil" offentlige, de krangler og maser i munnen på hverandre og prøver etter beste evne å legge skylden for alt her i verden på alle andre. For det andre fordi det ikke er samsvar mellom hva de lover og hva som skjer.
For å ta det første. Det er lett å være enig. Men ikke lett å forakte, når jeg tenker etter. Politikerne driver ikke rundt på måfå. Det er strategi det meste. Når de går inn i debatt så fokuserer de vel så mye på å messe inn kjerneretorikk enn å svare på spørsmål. Dette er planlagt. Når de er indignerte og viser til eksempler på hvem som har sagt hva og gjord hva, så er det planlagt. Det er planlagt fordi det antas at det virker. Kanskje slår det feil i blant, men likevel. Opptreden er planlagt, fordi det fungerer i kampen om velgerne. Så hvem sin feil er det da? Og hvorfor gjør de dette. Jo fordi de ønsker makt. Er det negativt? Nei, da hadde de ikke vært politikere.
For det andre. Samsvar mellom løfter og måloppnåelse. Det er flere grunner til at dette kan komme skjevt ut. Jeg skal peke på noen.
La oss nå anta at politikere genuint ønsker å gjøre samfunnet bedre. Vi kan være uenig med dem i hvordan, men la oss anta at deres hensikter er de gode. Det er uansett det jeg tror på. Her er noen grunner til at det likevel går galt.
* Økonomi. Budsjettbalanser er en evig plage. Det er ikke penger nok til å dekke gode formål, uansett hvor rike vi blir. Det setter en stopper for at politikere kan gjøre alt de ønsker på alle områder. Sett i sammenheng med partiprogrammene så kan man jo peke på at de ikke er vedtatt med budsjettbalansen i sikte. Partiprogrammene er vedtatt punkt for punkt. Og selv om noen gjerne argumenterer for at "dette blir veldig dyrt", og at programkomiteen kanskje har forsøkt å begrense det litt, så er det ikke slik at man får utdelt en kostnadsramme man kan vedta innenfor. Ingen stopp der, altså. Dette gir jo opphav til festlige oppslag om hvor dyre partienes programmer er.
* "Et lite parti i landet"-syndromet. Dette er åpenbart. Det er lenge siden noen hadde rent flertall her i landet. Man må få flertall for den politikken som skal vedtas. Og dermed får man ikke gjennom alt man ønsker. Selv om man sitter i regjering. Og selv om man sitter i en regjeringskoalisjon som har flertall. Og selv om alle partiene er enig i et problem, det vil si eksistensen av et godt formål som det kan brukes penger på, så kan de være grovt uenig om hvilke medisin som skal til. Bred erkjennelse av et problem løser ikke automatisk saken. Se bare på skolepolitikken. Alle er enig om at det ikke er god nok kvalitet i skolen later det til. Men det er få ting man ser ut til å være mindre enig om her i landet likevel. Dessuten så er det jo ikke sikkert at man er enig om hvor langt oppe på prioriteringslisten man vil sette de ulike gode formål.
* "Ting Tar Tid". Det tar tid å se et problem. Og det tar tid å bli enig om problemet og finne en løsning. Det tar tid å få den besluttet. Det tar tid å få vedtatt politikk implementert. Det kan ta kortere eller lengre tid før virkningene av iverksatt politikk kommer for fullt. Ting skal utredes og skal ut på høringsrunder før de kan legges frem og vedtas. Man ser at at det går lang tid fra arbeidet blir satt i gang til tiltak kommer på plass. Det gjør livet vanskeligere for den jevne velger som neppe har full oversikt over departementenes saksbehandlingsprosess. Det er ikke alltid synlig hva som er gjort av hvem, og dermed hvem som er skyld i hva. Det er ikke alltid nok å se på status i løpet av stortingsperioden fordi effekten kan ligge lengre tilbake i tid. Ja, i tillegg til andre faktorer som påvirker samfunnet.
Til slutt har vi kanskje testen om stigende forventningers misnøye? Jo bedre vi får det, jo mer krever vi?
(Postet 6. Juni 2005)
Det har de siste dagene vært mange forklaringer og analyser på hvorfor Nederland og Frankrike har sagt ned til EU-grunnloven.
I dagens Bergens Tidende (2. juni 2005), så kommer Trine Eilertsen med en interessant analyse.
- Noen betaler regningen for EUs raske utvidelse mot øst. For mange av dem har et nei til EU-grunnloven vært den eneste måten de kunne si ifra på, skriver Eilertsen i ingressen.
Kanskje er valgresultatene et uttrykk for at man likte det EU man hadde før? Et EU var en samling av noenlunde like land. Land med lik type økonomi, noenlunde lik levestandard osv.
Det skjedde fort, for innbyggerne i de gamle EU landene, skriver Eilertsen. Det er innbyggerne her som merker at EU-utvidelsen fungerer. For det gjør den jo på sett og vis. Veksten i øst er god. Men problemet er at det er problemer i vest. Stagnasjon, økende fattigdom og høy arbeidsledighet. Nederland betaler mest, men for tiden så er det helt andre som høster fordelene.
Når velferd for de fattige i andre land går på bekostning av vekst og økt velferd hjemme, da blir salget vanskelig. Det er en problemstilling jeg tror vi får se stadig sterkere. Både i EU-prosjektet og i globaliseringen. Det ser ikke ut til å hjelpe at globaliseringen har bidratt til redusert global fattigdom de siste tiårene - når man ser at bieffektene, de høyst reelle bieffektene, har vært at utviklingen betales av vanlige folk i de rike landene. Spesielt ikke siden kapitaleierne også tjener. Den utviklingen er rett og slett vanskelig å selge til folk i vesten.
(Postet 2. Juni 2005)
Antall fattige har økt med 25%! Dette har vært det viktigste politiske budskapet de siste ukene.
Bakgrunnen for disse tallene har vært SSBs tall for fattigdomutvikling.
Det skal først bemerkes tre ting i forhold til dette, knyttet opp mot regjeringen.
- Undersøkelsen er gjort fra 2001 til 2003. Altså omtrent fra toppen av en langvarig konjunkturoppgang, til bunnen av en konjunkturnedgang. Det kan være grunn til å anta at fattigdom kan være påvirket av konjunktursituasjonen.
- Spørsmålet er om dette er resultat av sittende regjerings politikk. Da må man også tenke på hvor lang tid det tar å beslutte, setter i verk og så se resultatene av en ny politikk. Er det gitt at virkningen av regjeringens politikk har vært det sentrale? Utviklingen fra 2002 til 2003 har også være "bedre" enn fra 2001 til 2002.
- Hvordan måles fattigdom? Her måles det ikke endring i kjøpekraft, men nivå i forhold til andre. Dette skal man være oppmerksom på, selv om relativ fattigdom en viktig nok
Så til tallene. Det man kan merke seg er at utviklingen avhenger av mål man bruker. Bruker man 60% (OECD skala) har økningen vært vesentlig mindre, og at den (relative) fattigdommen var større i 1996. Det samme bildet har man i enda sterker grad om man bruker EU-skala. Og bruker man EU-skala og 50% så er den relative fattigdommen den samme som for ti år siden.
Dette virker sikkert som teknisk og umenneskelig talltygging, men det er en slik talltygging som har vært opphavet til den senere tids debatt. Dette viser flere ting.
- Resultat fra statistikk avhenger gjerne av tidsrom man ser på.
- Den økonomiske utviklingen har for de aller aller fleste vært positiv i de siste 10 årene. Det er ikke flere som faller utenfor i dag enn for ti år siden, og i denne perioden har inntektene økt.
- I tillegg bør man jo være varsomme med tolkninger av årsak-virkning, og lete etter eksterne faktorer som kan bidra til forklaringen.
(Postet 2. Juni 2005)
Stein B. Hauglid påpeker i et innlegg i dag i Dagens Næringsliv et dilemma vi har kommet opp i. Når de fattige land ser ut til å få fart på økonomien, så møtes dette med mer protester enn jubel i den rike verden.
Det er to store politiske i vår verden, slik jeg ser det. Det er miljøtrusselen. Og det er global absolutt fattigdom. I løpet av de siste 40 årene har verden gått fremover på mange områder. Antall absolutt fattige i verden har blitt redusert, tross sterk folkevekst som har skjedd i de fattigste landene. Aldri før i historien har flere blitt løftet ut av slik absolutt fattigdom så fort som i denne perioden. Levealderen i verden har økt raskere enn noensinne før. I følge Sala-i-Martin så har sågar inntektsulikheten mellom individer, målt med Gini, blitt redusert i perioden. Men alt er ikke bra. Avstanden er fremdeles stor, noen regioner sitter fortsatt i en hengemyr. HIV/Aids og andre epidemier rammer fortsatt utrolig mange.
Fra vekst følger velferd har man funnet i historiske studier. Ikke uansett, men i alle fall generelt. Og nå vokser u-landene totalt sett raskere enn den rike delen av verden. Det er bra for dem.
Men det møtes med protester i de rike landene. Stein B. Hauglid skriver
"Den myra av fattigdom, sult og gjeld som fattige land sitter fast i, kan de ikke komme ut av på egen hånd. De kan ikke dra seg selv opp etter håret, men må ha drahjelp. Det kan den rike delen av verden bidra med ved å kjøpe deres varer og tjenester, overføre teknologi til dem og investere hos dem."
Og dette møtes med kraftfull motstand i de rike landene. De protesterer mot globaliseringens økte handel og outsourcing, mot utflytting til lavkostland (som er fattige land), mot arbeidsinnvandring som gir innbyggere i fattige land bedre muligheter og de kritiserer en handelspolitikk som gjør dette mulig.
Det er enkelt å forstå hvorfor. I enda større grad enn tidligere frykter mange at effekten for vår egen del blir tap, at det ikke lengre er gjensidige gevinster. Når tempoet i omstillingene går for fort, så er det en helt reell trussel også. Såkalt "sosial dumping" er et eksempel. Å kalle det sosial dumping når det kommer utlendinger her som tjener vesentlig mer enn de ville gjort hjemme og øker velferden for seg og sin familie for "sosial dumping" er underlig. Det er ikke polakkenes interesser man kjemper for, det er våre egne. Bedre å være åpne om det.
Nå er det ingen som skal påstå at globaliseringen er rosenrød. Selv om veksten er høy, og mange løftes ut av fattigdom, så øker inntektsforskjellene innad i u-landene også. Selv om storparten av næringssatsninger i fattige land skjer med arbeidsvilkår som ikke er under gjennomsnittet i landet, så finnes det unntak, og man er fortsatt på et dårlig nivå. Arbeidsmiljølovgivninger og miljølovgivninger er mye fraværende.
Globaliseringen har sine negative sider. Vestlige land, hvis kyr blir subsidiert med hvert år er mer enn 2 milliarder mennesker har å leve for i året, har presset frem politikk som ikke alltid er heldig. Markedsliberalistisk sjokkterapi har blitt mer sjokk enn terapi for mange. Gradvise endringer har vist seg bedre. Og man har presset gjennom politikk i feil rekkefølge. Tidligere sjefsøkonom i verdensbanken, Joseph Stiglitz, har jo påpekt mye av dette - og er likevel ikke negativ til globalisering som sådan. Men de negative sidene bør man søke å gjøre noe med.
Men det blir da et dilemma et politikk som gjør det bra for de fattige kan gjøre oss dårligere stillt. Da blir interessekonfliktene store. Og det vil få konsekvenser politisk i de vestlige landene. Det vil bli til fordel for oss, men neppe til fordel for de fattige landene i verden.
Allerede i dag ser vi nesten absurde eksempel på dette vernet. Mange fattige land har landbruksvarer som beste mulighet til å sikre seg utenlandsk valuta som de kan bruke til investeringer og import. Dette truer "våre" interesser. Resultatet?
"Hele Afrikas bruttonasjonalprodukt tilsvaren omtrent de rike lands jordbruksstøtte, som er seks ganger så høy som hjelpen som sendes som utviklingshjelp"
Er dette den nye "klassekampen"? De rike mot de fattige, men på et globalt nivå?
(Postet 26. Mai)
Dagens gjennomlesning av Bergens Tidende gav interessante artikler. En FrPer som maner til økonomisk nøkternhet og en APer som angriper SV for ran i forbindelse med pensjonsstandpunktet deres. Det er godt å se økonomisk fornuft skinne igjennom.
Fremskrittspartiet er vel ikke akkurat kjent som et parti som maner til finansiell disiplin. Men de finnes de også. Stord kommune går med gingantunderskudd kan Bergens Tidende. Og fra oppisisjon kommer en gruppeleder i FrP med følgende melding:
"FrP er sterkt imot at rådmannen vil nytte kraftfondsmidler til å dekke underskuddet på driftsbudsjettet. Å betale gammel moro med fondsmidler er det samme som å pisse i buksa for å ha det behagelig for en kort stund. "
Forbilledlig. Jeg håper dette argumentet når frem til partiet sentralt også.
Litt lengre bak i avisen er det Arbeiderpartiets finanspolitiker Ranveig Frøiland som smeller til. Under overskriften "- SV vil la ungane betale pensjonsgildet" uttaler Frøiland.
"- Eg er forundret over at SV ikke ville være med å ta ansvar. Partiet valgte å sende hele pensjonsregningen over til ungene våre. Det er de som får betale gildet"
SV på sin side svarer med at landsmøtet vedtok at noen reform ikke kunne godtas, og at de derfor ikke kunne være med på forlik nå. Det er selvsagt en akseptabel unnskyldning. Man skal høre på partiets øverste organ. Mer uforståelig blir det når SV maner til kamp for flere i arbeid slik at pensjonsreform kan unngås. For det første er ikke flere offentlig ansatte det som kan redde statsfinansene og SVs politikk legger ikke akkurat opp til at det skal være enkelt å være næringsdrivende. Og hvem andre enn SV er det som stadig kritiserer fokuset på effektivitet og økonomisk vekst?
(Postet 25. Mai 2005)
Å kalle dagens pensjonsforlig usosialt er å begynne i feil ende. Før man kommer dithen må man begynne å argumentere hvorfor dagens system er bærekraftig, i motsetning til den allmenne oppfatning.
SV er jo de som går ut med størst tyngde på dette. Til tross for at forholdet mellom antall år i arbeid og antall år man skal forsørges av det offentlige blir stadig mindre så mener SV dette ikke er grunnlag for å vurdere endringer. De peker for eksempel på at det er et vanskelig arbeidsmarked for arbeidstakere nær pensjonsalderen. Det har de rett i, og er et problem man må få tak. Men å bruke stadig lavere pensjonsalder er ikke et velegnet virkemiddel over tid, da får man en uheldig spiral nedover - hvor skjevhetene er enda større. De peker også på at vi allerede i dag har så mange utenfor arbeidslivet, men da skal man huske på at det kun er Island som har en høyere sysselsatt andel av befolkningen i yrkesaktiv alder.
Og deres favorittargument er naturligvis at velferdsordninger som ble innført før oljealderen nå må tas bort, samtidig som vi har stadig større oljeinntekter. Det er enkle forklaringer på det paradokset. Det kan i stor grad forklares med de enorme endringene i forholdet mellom antall netto bidragsytere til velferdsordningene og antall forbrukere av dem. Kommer tilbake til det litt senere. Dette har faktisk meget store konsekvenser. På samme måte kan man jo vise til klagesangen over offentlige tjenester at offentlig ansatte har steget voldsomt de siste par tiårene.
Videre så kan man spørre seg om det er moralsk riktig å bruke enda mer av nasjonalformuen til oss selv, vår egen generasjon. Det er i alle fall et ran når man tenker på de store generasjonsmessige ubalansene vi har i dag. Ikke bare tærer vi ned formue, men vi bygger oss samtidig opp rettigheter til fremtidige utbetalinger i raskt tempo.
Problemet til SV slik mange ser det er at de både klager over at offentlige bevilgninger ikke øker raskere, selv om de i de siste årene har vært ganske konstant i andel av BNP - og samtidig fører en veksthemmende politikk. Det oppfattes på ingen måte troverdig fra SV å si at med en vekstskapende politikk så kan vi unngå å kutte i pensjonssystemet. For det er få som oppfatter SVs næringspolitikk som vekstfremmende.
Er det så sosialt at vi skal bevilge oss selv velferdsordninger som ikke er bærekraftige? Det er det som er argumentet bak pensjonsreformen og så først må angripes. De fleste forstår at et innsparingstiltak fører til at de fleste vil tape relativt til det man har. Men hvor relevant er det å sammenligne det nye pensjonssystemet med et gammelt som man mener ikke vil kunne holde på uansett? Hva er nullalternativet / sammenligningsgrunnlaget?
Grunnlaget for pensjonsreformen ligger i fundamentalt endrede forutsetninger for pensjonssystemet:
- Antall arbeidende pr pensjonist har gått fra nesten 4,5 da folketrygden ble innført, og ventes å bli ned mot 1,5 i 2050.
- Vi studerer lengre, pensjonerer oss tidligere og lever lengre. Forholdet mellom antall år vi er netto bidragsytere til trygdesystet og antall år vi krever livsopphold fra trygdesystemet blir stadig mindre.
- Trygdesystemet går med stort underskudd. Vi opparbeider oss rettigheter til fremtidige utbetalinger i mye større grad enn det vi selv bidrar med. I tillegg tærer vi formue, slik at generasjonsskjevhetene er svært store. (Les f.eks generasjonsregnskapet).
Det er disse argumentene som må møtes før man begynner å snakke om systemet som usosialt. For da må man argumentere for hvorfor det eksisterende faktisk er bærekraftig.
Og det er verdt å merke seg i den forbindelse at innparingen fra slik forliket ser ut er mindre enn det som regjeringen la fram som er mindre enn det pensjonskommisjonen (hvor akkurat de samme partiene gjorde sine kompromisser) som er betydelig mindre enn det behovet de såg for å rette opp i forholdene nevnt over.
(Postet 23. Mai 2005)
Siv Jensen kaller pensjonsforliket for lovfestet ran. Hvem er ranerne?
For det første betaler dagens generasjon inn langt mindre enn de opparbeider seg trygderettigheter. Fremtidige forpliktelser øker kraftig. Og i fjor gikk trygderegnskapet 75 mrd i minus, i følge Carsten O Five i en debatt på TV for ikke lenge siden. (Dette er differansen mellom folketrygdens utbetalinger og det som kommer inn av det som egentlig var finansieringen av dem).
Dagens generasjoner bygger seg opp rettigheter til fremtidige utbetalinger raskere enn de betaler inn til statskassen samtidig som de tærer ned nasjonens formue.
Er det noen som ranes, så er det vitterlig ikke dagens generasjon.
(Postet 20. Mai 2005)
Da var det på'an igjen. Oljeprisen er høy og landet går med et "enda større overskudd". Hvorfor ikke bare bruke på gode formål?
La oss se nærmere på dette. Går vi med overskudd. Nei, det gjør vi så visst ikke. Vi går med et heftig likviditetsoverskudd, det er riktig. Men det skyldes at vi selger naturformuen vår og konverterer den fra oljeformue til finansiell formue. En analogi, dersom du har gull i en safe, blir du da rikere og går med overskudd dersom du selger gullet og får penger i stedet? Nei. Norge tærer formue. I år som i fjor tærer staten Norge på denne formuen med rundt 25 milliarder kroner.
Å si at formuen ikke kommer denne generasjon til gode er derfor bare tull. Utover direkte avkastning (gjennomsnittlig realavkastning over tid), så bruker vi formuen. (For øvrig med et temmelig likt beløp som det som er gitt i skatteletter med dagens regjering. Det er med andre ord ikke dagens generasjon som betaler for disse, men fremtidige generasjoner).
Og det blir verre. Ikke bare tærer vi ned formuen, som går ut over fremtidige generasjoner. Vi gir oss selv rettigheter til fremtidige trygde/pensjonsutbetalinger i vesentlig større grad enn vi betaler inn. Den intergenerasjonelle balansen er svært dårlig. Finansdepartemetet skriver i sitt generasjonsregnskap:
"Beregningen av generasjonsregnskapet i Nasjonalbudsjettet 2004 antydet at utgiftene måtte reduseres med i størrelsesorden 70-95 mrd. kroner for at budsjettet skal være i balanse på lang sikt. Beregninger basert på anslagene i Nasjonalbudsjettet 2005 antyder nå et innstrammingsbehov på i størrelsesorden 75-105 mrd. kroner."
Og stadig altså denne retorikken om at vi bare tenker på fremtidige generasjon, og ikke dagens.
Nå har altså oljeprisen vært høyere enn antatt. Ikke noe sjokk selvsagt at prisen kan fluktuere fra forventningene. Men jeg tviler på at Carl I. Hagen ville gått ut og sagt vi måtte redusert offentlig forbruk av petroleumsformen dersom prisen hadde blitt lavere enn antatt. At prisen på kort sikt fluktuerer endrer ikke på noe av forutsetningene for forvaltning av petroleumsformuen. Å behandle inntekt fra de siste kronene av oljeprisen annerledes enn resten av inntekten er en underlig forvaltningsstrategi.
60 milliarder "ekstra" grunnet god pris for naturformuen vår kommer oss til gode. Det gjør at vi har 60 milliarder mer vi kan nyte avkastning av. Det skulle vel være omtrent 2 milliarder kroner hvert eneste år vi kan benytte til gode formål.
Gode formål går man ikke tom for på denne siden av dommedag, så at man ønsker å bruke mer penger på slike skulle være vel forståelig. Og at man vil investere pengene i Norge er jo ikke en fryktelig dum tanke. Men samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer er ikke mer lønnsomme bare fordi oljeprisen i år er ekstra høy. Og dersom det er så mange samfunnsøkonomiske lønnsomme investerer som bare venter på oss der ute, hvorfor blir ikke disse gjennomført med de oved 650 mrd kronene staten har planer om å bruke i år?
Det som i alle fall er uansvarlig politikk er at vi når i en situasjon hvor dagens generasjon tærer ned formuen og samtidig legger større byrder på hva neste generasjon skal betale - i tillegg skal bruke enda mer av formuen til å drifte vår egen velferd.
(Postet 20. Mai 2005)
VG melder i dag: Bruker LO-medlemmene sine tilbud om forskjellige ordninger, kan de spare 12 000 kroner i året. Flott.
"Fagforeningskontingenten er på rundt 5000 kroner for en med snittinntekt på 330000 kroner. Det betyr at de kan tjene 7000 i året på å være medlem."
Det er flott at LO har fått til et medlemstilbud som gjør det verdt å være medlem, i tillegg til de andre tjenestene fagforeningene gir. Det er bra at de gjør seg attraktive for sine eksisterende og potensielle medlemmer.
Og da er det på tide at de kan stå på egne ben. Det er er på tide at man fjerner fagforeningsfradraget i skattesystemet. For det første er det urimelig at en interessegruppe skal finansieres av alle andre, og for det andre ser det jo ut til at LO er i stand til å være attraktiv for sine medlemmer på egne vilkår.
(Postet 11. Mai 2005)
Stadig mye moro å hente fra våre kjære tabloidaviser. I dag melder Dagbladet at "I år kjøper vi bil for 50 mrd. Det tjener staten 40 mrd kroner på". Selvsagt bare tøv.
Jeg slutter aldri å forundre meg over tabloidenes festlige håndtering av økonomisk logikk. Overskrifter er altså at staten tjener 40 mrd kroner på at nordmenn kjøper bil for 50 mrd kroner. Dramatisk og tabloid. Dagbladet solgte sikkert noen ekstra aviser på det.
Det fremgår av det sparsommelige tallmaterialet man underbygger artikkelen med at staten tjener 40 mrd kroner på bilister. Dessverre fremgår det jo også, om man leser litt nøye, at de egentlig mener 40 mrd kroner fra bilister totalt sett, ikke på at de kjøper bil...
Ja, store deler av disse 40 mrd kronene er jo fullstendig uavhengige av hvorvidt man kjøper ny bil. De har faktisk ikke noe med bilkjøp å gjøre i det hele tatt. Mye er drivstoffavgifter og lignende. Det er på ingen måter dekning for overskriften.
I 2004 hentet staten inn drøye 13 milliarder kroner i engangsavgift på bil.... Det er 27 mrd i minus det.
Hvorfor lyver Dagbladet?
(Postet 10. Mai 2005)
Ja, da er vi igang igjen dere. Nå er det en homofil som er forarget og krenket og skal anmelde homohets til politiet.
Det er naturligvis Finnmark Høyres Birger Westlund det gjelder, etter hans temmelig fordummende uttalelser tidligere i uken:
«Dette med en kjønnsnøytral ekteskapslov er altså noe av det største sludder som noen har funnet på. At noen mennesker er forvirret i hodet sitt og liker folk av samme kjønn, kan jo ikke vi politikere bruke masse tid på. Gå til psykolog!».
Ikke akkurat særlig smart, vil du kanskje si. Og neppe offisiell Høyre-politikk. Men nå skal han i følge Dagbladet saksøkes. Anmelder håper på fengselsstraff, eller i alle fall bot.
Jeg ser ikke bort fra at man kan bli krenket av Westlunds uttalelser. Selv rister jeg mest på hodet og tenker at dette var da en idiotisk uttalelse. Jeg vil på det sterkeste anmode om at vi som deltagere i samfunnet bekjemper slike uttalelser.
Men samtidig må vi også kjempe med like stor styrke for folks rett til å mene og uttale dette åpent i samfunnet.
Så, til alle krenkete homofile der ute. Kjemp for deres respekt. Men ikke tukle med ytringsfriheten, den er noe av det viktigste vi har i et samfunn.
(Postet 9. Mai 2005)
Arbeidsledighet er en naturlig del av en markedsbasert økonomi. Jeg vil faktisk si uungåelig. Arbeidsledighet er den naturlige konsekvens av markedsmekanisme. Det er et sterkt forsvar for anstendige ytelser til arbeidsledige.
Det er likevel viktig å skille mellom ulike former for arbeidsledighet. I økonomisk litteratur operererer man med det forholdsvis provoserende begrepet "naturlig arbeidsledighet". Langtidsledighet og ledighet som følge av monopolmakt i arbeidsmarkedet er eksempler på annen ledighet.
Naturlig arbeidsledighet kan man definere som de som er mellom jobber. Det kan være nyttig å si litt om arbeidsmarkedet i slike tilfeller. Det finnes ikke ett arbeidsmarked. Det finnes mange. Ikke bare er det geografiske oppdelinger, men det jo åpenbart svært mange ulike typer arbeidskraft her i verden. Til mange av dem kreves det spesielle ferdigheter og kvalifikasjoner. Slike ting gjør at det ulogisk å snakke om ett arbeidsmarked. Selv om det er folk ledige, og jobber ledige. Så må disse matches. Det er ikke åpenbart mulig å få til perfekt.
Markedsmekanismer tilsier at ulønnsomme bedrifter går konkurs. Det vil si at folk blir arbeidsledige. Kanskje skyldtes det ineffektiv produksjon, slik at de fleste kan gå over til en alternativ produsent mer eller mindre med en gang. Kanskje skyldes det at den type virksomhet ikke var liv laget eller kanskje skyldtes det overtilbud av den type virksomhet. Dette er faktorer som tilsier at man vil måtte se seg om etter en annen type arbeid, eller arbeid enn annen plass.
I tillegg er endringer i næringsstrukturen en naturlig og viktig del av en markedsøkonomi. Noen næringer går nedover, andre kommer til. Kanskje ikke på samme sted, og med samme krav til ansattes kvalifikasjoner. Dette fører også til at folk må ut i ledighetskøen på jakt etter nye jobber.
Markedsøkonomien fører naturlig til at noen jobber nedlegges. Andre kommer til, men kanskje andre steder og med andre krav til den ansatte. Man har altså et koordineringsproblem. Man må tilpasse ledig arbeidskraft til ledige jobber. Dette er nødt til å ta noe tid. Noen må sågar omskoleres, andre må finne alternative jobber. Matching av tid, sted og kvalifikasjoner i et arbeidsmarked som består av en rekke ulike arbeidsmarkeder som ikke er åpne for alle arbeidssøkende pga kvalifikasjoner fører uungåelig til en viss arbeidsledighet. Det er dette som kalles naturlig arbeidsledighet. Naturlig fordi markedsøkonomien fører dithen, og naturlig fordi det tar tid å koordinere ulike jobber, på ulike steder til ulike arbeidere.
Det er ikke fordi tilhengere av markedsøkonomi syns det er kjekt med arbeidsledige, eller liker å holde folk nede. Tilhengere av en markedsøkonomi mener fordelene er større enn ulempene. Vi kan gjerne begrense oss til blandingsøkonomier. For dette problemet gjelder også land med betydelige innslag av statlig økonomisk aktivitet. De mener også at løsninger er ikke å lage flere offentlige arbeidsplasser til å møte denne utfordringen, fordi de mener næringsstrukturer bringer økonomien fremover til økt velferd.
Det bekymringsfulle med dette er liberalister som er sterke tilhengere av markedsøkonomi i sin renere form, og på samme tid er for å kutte trygdeytelser i stor grad. Da har man, etter min mening, ikke forstått konsekvensene av en markedsbasert økonomi.
Ikke bare er en viss ledighet en naturlig konsvekvens av markedsøkonomien, men den har også tildels meget stort innslag av tilfeldigheter utenfor den enkelte arbeidstakers kontroll. Den enkelte arbeidstaker har i verste fall et delvis medansvar for at bedriften går dårlig og går konkurs. I normale tilfeller skyldes dette elementer utenfor arbeidstakerens kontroll. Arbeidstakeren, eller den kommende studenten, kan ikke forutsi hvilke bransjer som vil være levedyktige resten av vedkommendes arbeidskarriere. Og for den del, en person har medfødte talenter, evner og svakheter som er utenfor vedkommendes kontroll - om man vil strekke det så langt.
Alt dette gjør det til en moralsk nødvendighet å sørge for anstedige trygder i overgangsperioder som arbeidsledige, og til støtte for omskolering av arbeidstakere. Dette er jo kjente elementer i det norske velferdssamfunnet. Noen mener de er under press, det har blitt kuttet i deler av arbeidsledighetstrygden osv. Men disse tingene må forsvares. Det er snakk om moral.
Noen har en illusjon om at arbeidsledige er skyld i dem selv. Det tror jeg i verste fall er en marginal gruppe. Markedsmekanismer er skyld i mye. (Den naturlige ledigheten). Hvem som utsettes for disse er ofte utslag av tilfeldigheter. Dermed har vi et moralsk ansvar for å sørge for at disse kan få støtte mens de er mellom jobber, til å omskolere seg videre. Man kan for eksempel si at dersom man mener markedsøkonomien fører til det beste for oss, da må vi også være villige til å betale kostnadene for de som tilfeldig utsettes for kostnadene.
(Postet 5. Mai 2005)
Ja visst! I alle fall om man skal tro McKinseys undersøkelser på området. Vi har 1350 til 1800 sykehussenger for mye, i forhold til svensk nivå.
Ikke vet jeg hvorfor Sverige skal være normen, men færre sykehussenger har de i forhold til befolkningen. Og kortere ventelister og lavere beleggsprosenter. Visst nok skal det være i Oslo-området overkapasiteten befinner seg, samt litt i Helse Sør.
Ikke bare det. Vi har 40% færre innbyggere per sykehus. Norge har både flere små og flere store sykehus i forhold til söta bror. Ikke skyldes det at vi ligger mer grisgrendt til heller, overkapasiteten finnes i sentrale strøk.
Man kan finne så mye ved å lese statistikk. Men man er sjelden fornøyd med helsesektoren, så da kan vi jo trøste oss med det som stod i Bergens Tidende (november 2003)
"Vi klager og finner stadig feil ved helsevesenet. Dette til tross, britiske forskere rangerer Norges helsevesen som verdens nest beste".
Tre år tidligere hadde vi vært nede på en 11 plass, men nå var vi kommet opp på 2. I følge WHO så skyldtes dette en mer presis analyse av helsevesenets prestasjoner, etter at den i forrige omgang hadde blitt heftig kritisert fra mange land for å være for overfladisk.
(Postet 3. Mai 2005)
Pensjonsdebatten ruller videre, i forholdsvis rotete omstendigheter. Noen diskuterer innretningen av en pensjonsreform, noen diskuterer behovet for pensjonsreform, noen diskutere helt andre ting - og litt i mellom så skal de diskutere kompromisser mellom seg selv og en pensjonsmelding de ikke er enig i at det er et behov for. En pensjonsmeldig som var et nedtonet versjon av kompromisset man ble sånn passe enige om, de samme partiene, i pensjonskommisjonen...
Det er igrunn meningsløst å diskutere innretningen av en pensjonsreform før man er enige om det er et innsparingsbehov. Pensjonsmeldingen viser til at for å få orden på generasjonsregnskapet, så kreves det oppunder 100 mrd kroner i årlige kutt for å få balanse mellom dagens tjenestetilbud og skatteletter. Andre mener dette er ukomplisert, og kutt er unødvendig. De viser gjerne til at norske pensjoner, relativt sett, ikke er spesielt høye, eller utgjør noen spesiell stor del av offentlige utgifter. Men den norske velferdsstaten er omfattende, og de andre landene har problemer som gjerne kan være enda større enn oss. Det er neppe noen trøst.
For tiden så øker offentlige kostnader raskt, sågar raskere enn den økonomiske veksten kan holde stand. Ser man på SSBs tall for fastlands-BNP, så har offentlige utgifter økt i andel av verdiskapningen under den nåværende regjeringen. (Pumping av formue fra bakken til banken, er ikke så interessant i denne sammenhengen - derfor fastlands BNP). Høy vekst i år kan muligens endre på dette. Samtidig klager man over nedbygging og kutt i velferds-Norge, samtidig som man klager over stadig sterkere press på effektivitet og vekst. Da har man problemer som angriper fra begge kanter, både på inntekts- og på utgiftssiden. Det er jo et dilemma at skattelettene dagens regjering har kommet med er lagt på fremtidige generasjoner å finansiere. Offentlige utgifter er ikke kuttet, men handlingsregelen er brutt i omtrent samme størrelsesorden som skattelettene.
Med dagens skattenivå og dagens velferdstjenester så ser det ut til at det ikke går i hop, tross at økende petroleumsformue gir oss økte inntekter vi kan bruke. Langt mindre ser det ut til å være rom innenfor et slikt scenario for nye satsninger i offentlig sektor. Stigende forventningers misnøye kan skape betydelige ubehageligheter.
Pensjonskommisjonen foreslo kutt. Det vil si kutt relativt til en fremskriving av dagens system. Riktignok på langt nær så mye som generasjonsregnskapet skulle tilsi, men det skulle da monne litt mente man. Kuttene var av forskjellige typer. Man ville sørge for at folk arbeidet lengre, med å endre førtidspensjoneringsordninger og sørge for nærere sammenheng mellom innbetaling til folketrygden og utbetaling, samtidig som at man ville justere pensjonen for endrede forvetninger til levealderen. I tillegg ville man formalisere en regel om å justere pensjonene med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten.
Disse har man langt på vei enten undergravet allerede, eller jobber med saken. Førtidspensjonene blir værende, det skal ikke bli vanskeligere å gå tidligere av med pensjon. Man kjemper for å beholde besteårsregelen. Man kjemper for å omgjøre endringen i retning nærmere sammenheng mellom hva man betaler inn og hva man betaler ut. SV argumenterer med at i 1967 fikk man på plass en folketrygd, helt uten olje, mens man nå må kutte til de som har minst. Fornøyelig nok var sammenhengen mellom inntekt og pensjon sterkere i den opprinnelige folketrygden, enn den er i dag - og hva regjeringen foreslår. De høyeste pensjonene har blitt kraftig svekket siden den gang, mens minstepensjonene har hatt ganske høy inntektsutvikling.
Når det gjelder justeringer mellom lønns- og prisvekst så er jo ikke det annet enn hva man implisitt har gjort til nå, om enn mer usystematisk. Bare de siste årene har man økt pensjonene i sterkere grad enn hva pensjonskommisjonens forslag går ut på. "-Pensjonsran", kaller Siv Jensen dette, og sier at pensjonene jo kun er oppspart lønn (Tabloid 3.5.). Moro; Trygdesystemet går med over 70 mrd kroner i minus. Skulle folk fått pensjon etter innbetalinger, så hadde det ikke vært mange som hadde gått i pluss.
Så egentlig har man jo allerede fjernet de vesentligste sparetiltakene til pensjonskommisjonen. Spesielt de som indirekte skulle virke ved nærmere sammenheng mellom inntekt og pensjon, og delvis ved å stimulere til senere pensjonering enn i dag. I dag ligger reell pensjonsalder under 59 år.
Er det egentlig underlig at 7 av 10 kvinner taper på et innsparingsprogram, relativt til å fremføre dagens system uten andre ting som påvirker? Hadde det vært bedre å spredt innsparingsdelen på færre? Pensjonsreform slår ikke gunstig ut for veldig mange, men fordelingsvirkningene blir skjeve siden man ved hjelp av nærere sammenheng mellom inntekt og pensjons skulle stimulere til å stå lengre i arbeids. Kvinnepolitikerne har jo flere problemer å stri med. Noen mener at pensjonsreformer går ut over de kvinnene som ikke jobber fulltid eller har permisjoner, og dermed vil tape, mens andre mener at kompensasjonsordninger for kvinner som er hjemme med barn og omsorgsoppgaver gjør at det lønner seg for kvinner å holde seg utenfor arbeidslivet. (Nå tror jeg dog ikke at pensjonsspørsmålet er avgjørende for mange, om de vil være hjemme med barn eller andre tunge omsorgsoppgaver).
Uten å være enig om innsparingsbehovene, så er det lett å klage. Kutt er aldri populære, og det er betydelige velgergevinster å hente på å love gull og grønne skoger. Intet nytt under soler der i så måte. Men for all del, det er fullt lovlig å mene at man faktisk kan gjennomføre gull og grønne skoger.
Problemet er jo at i en slik verden blir ikke mye gjort. Først kom partiene sammen i pensjonskommisjonen og fikk til et kompromiss der. Det kompromisset var ikke mer verdt enn at regjeringen måtte myke det opp i pensjonsmeldigen for å forsøke å kompromisse på nytt i stortinget. Og der kreves det selvsagt nye kompromisser for at dette skal godkjennes.
Skal vi tippe at ingenting blir gjort før valget, tross av at sentrale politikere i mange år har sagt at dette var den viktiste saken som skulle avgjøres i denne stortingsperioden, og at det hele koker ut i sanden etter valget hvor alle større kutt fjernes.
Skulle ikke forundre meg mye om det ble en dyrere pensjonsordning til slutt.
(Postet 3. Mai 2005)
Det er en pågående og tilbakevendende debatt. Rederinæringen har i vår moderne historie vært en svært betydelig sektor av vår økonomi. Både direkte og indirekte har de stor betydning, ikke minst i en del kystområder, kanskje spesielt med tanke på maritime klynger som inkluderer relaterte næringer og tjenesteleverandører. Martitim sektor står for ca 20% av våre ekportinntekter, om man ser bort fra petroleum. I 2003 gav det oss for eksempel 72,5 mrd kroner i eksportinntekter. Uten tvil viktig i dag for sysselsetting, verdiskapning og eksport.
Dette er også bakgrunnen for at det er sterke krefter som ønsker gunstigere skattevilkår for denne sektoren. Man er redd for utflagging dersom skattenivået ikke tilpasses hva våre konkurrenter har. Og de har knapt nok skatt i det hele tatt. Det er også eksempler på direkte støtte til denne sektoren. (Det er sågar unntak for slike næringer i EØS-avtalen som ellers ivrer for såkalt næringsnøytralitet - likebehandling av alle næringer.
Rederibransjen ønsker derimot såkalt konkurransenøytralitet, at de skal ha like rammevilkår skattemessig som konkurrentene.
Bør vi gi dem særfordeler i forhold til all annet norsk næringsliv, slik at de får det?
Dette er et ganske vanskelig spørsmål. Skatteutvalget mente nei, andre ønsker ja. Temaet er politisk følsomt. Det kan best illustreres med oppstyret omkring trusslene fra Fjord Line som kunne koste opptil et par hundre arbeidstakere jobben, dersom de ikke fikk viljen sin hos myndighetene.
Prinsippet for optimal beskatning er effektivitet (og fordeling). Skatteutvalget uttaler "Den høyeste samfunnsøkonomiske avkastningen av kapitalen i et land oppnås ved skattemessig likebehandling av ulike typer kapitalavkastning" Dette fordi man ønsker at investeringsbeslutningene skal reflektere avkastning før skatt, og ikke være skattetilpasninger som skyldes at avkastning etter skatt er mer gunstig i en skattesubsidert sektor. Dette gjelder på lang sikt. På kort sikt stiller det hele seg langt mer problematisk. Det er betydelige samfunnsmessige kostnader forbundet med omstillinger av en slik størrelse, dersom det går slik rederibransjen frykter og sier - at det blir massiv utflagging og tap av arbeidsplasser i Norge.
På kort sikt er det godt mulig at myndighetene kan beholde eller tiltrekke seg kapital ved å innføre særskilt gunstige vilkår. Men effekten på lang sikt er langt mer usikker. Skattefavoriseringen fører til at det investeres releativt mer i den utvalgte næringen, og mindre i andre næringer fordi dette er lønnsomt etter skatt. Samfunnsøkonomiske er det dog mer interessant å se på avkastning før skatt, sånn at investeringer som vris mot en næring pga av skatteforhold medfører en ineffektivitet i samfunnet. På lang sikt risikerer man derfor at man får en lavere samfunnsøkonomisk avkastning enn uten en slik favoriseringspolitikk.
Politisk er det selvsagt enklest å gi dem det de vil ha. Det medfører ikke ramaskrik fra næringer som taper, det er mindre risikabelt. Man får ingen kortsiktige tap (som huskes godt ved neste valg), mens de mulige langsiktige gevinstene er utydelige og kan vanskelig brukes politisk. Noen vil hevde at det er politisk vanskelig fordi det er usosialt å gi skatteletter til de rikeste (rederne). Det har de for så vidt rett til, men man må kunne se på hva effekten blir. Rederne er mobile, de har makt i den forstand at de godt kan flytte. De vil flytte sin kapital utenlands dersom de mener skatten blir for høy her. Om man forsøker å "ta dem" skattemessig, så vil det egentlig ikke gå så mye utover det, mener man. Det vil tvert om gå ut over de som mister jobben i dette forsøket. Dette er et svært politisk skjæringspunkt mellom hva som er demokratiske problem og individuelle friheter, som ikke er tema her. Men man skal ikke drive symbolpolitikk, så man må se på de reelle effektene. Hven vil faktisk sitte med regningen?
Men hva er optimalt, om man ser bort fra politikktaktiske manøvre?
For det første må man tenke over historiske forhold. Er dette et relevant argument? I beste fall bare delvis, etter min mening. SKulle dette vært et dominerende argument så hadde vi alle vært i primærnæringene fremdeles, for å ta det i sin ytterste konsekvens. Nye økonomiske forhold tilsier endringer i næringssturkturen er naturlig og det er bra - og det er det som har gitt oss vårt velferdsnivå. På den annen side er det ganske viktig å ta inn over seg omstillingskostnadene ved dette. I et worst-case scenario med storstilt utflagging, så innebærer det økt arbeidsledighet, ressurssløsing, i en viss periode. Er disse store nok til å motsvare det man antar er fremtidige gevinster av å unngå ineffektive investerings- og produksjonsbeslutninger?
Det er mange poeng man kan ta inn i en slik debatt. Er det best med generelle virkemiddel for å legge til rette for generelt gode rammevilkår, eller skal vi med statlig innflytelse spesialisere oss og satse på enkeltnæringer. Og da kommer også spørsmålet, er staten velegnet til å plukke vinnernæringer for fremtiden? Eller vil man la seg blende av fortiden i slike beslutninger? Og er det en god valgindikator?
Man argumenterer gjerne for at martim sektor er så mobil, at det forsvarer lavere skatt. Det er greit å argumentere for at det er mer effektivt å beskatte mobile skatteobjekter lettere enn immobile. (Noe som gjør at en del er skeptisk til å likebehandle kapitalinntekter og arbeidsinntekter). Men på lang sikt, som gjerne antas å burde være dominerende for samfunnsøkonomiske avveininger ideelt sett, så er stort sett all kapital mobil. (Unntaktet har med naturressurser å gjøre).
Det er også viktig å sjekke om betydninger for skatt er så stor. Skatteutvalget har gått gjennom litteraturen på området. For det er selvsagt andre faktorer som påvirker lokaliseringen av kapital. Like skattevilkår betyr ikke nødvendigvis at man har like konkurransedyktige vilkår. Skatteutvlalgets gjennomgang konkluderer med at det ikke er grunnlag for å si noe entyding om hvorvidt skattenivå har veldig stor betydning. Noen av studiene av sammenheng mellom direkteinvesteringer og skatt finner nemlig ingen slik sammenheng, og det er gjort studier som tilsier at andre faktorer kan ha vel så stor betydning. En undersøkelse fra Sverige (Braunerhjem et al, 2001) uttaler at "relative selskapsskatter mellom Sverige og det enkelte vertslaget har forholdsvist lite å si for investeringene).
Dette er kanskje spesielt viktig koblet sammen med et annet mye brukt argument. Nemlig at vi har maritime klynger som er så viktige at vi bør gi dem bedre vilkår. Dette kan godt illustrere poenget med at næringen gir opphav indirekte til mye relatert virksomhet. For øvrig er det et underlig argument. For dersom man har en sterk klynge, så skal det mer til for at man flytter vekk fra den - noe som skulle tilsi at de kunne tålt en sterkere skattebyrde enn om en slik klynge ikke eksisterte. Og dette kan altså være en slik faktor som tilsier at skatt får mindre betydning.
Å bruke næringsklynger som argument støter uansett på en mengde problemer. For det første er det vanskelig å ha full oversikt over slike klyngeeffekter. Det er ikke trivielt å finne slike klygeeffekter. Skal man følge dette som et prinsipp så bør man jo vurdere dette for alle næringer. For man kan ikke ta det for gitt at klyngeeffektene er sterker for skipsfarten enn for alle andre næringer. Og dersom man skal ta et slikt argument til følge, så betyr det altså at man skal tilpasse skattesystemet til graden av klyngeeffekter i hvert enkelt næring. Det blir kaotisk. Uansett så har vi vel ikke lov til det, som følge av EØS avtalen. (Skipsfart er et unntak i avtalen!). Det vil dessuten gi uheldige incentivvirkninger, hvor man bruker ressurser på å lobbyvirksomhet og annet for å argumentere for at man har klyngeeffekter dersom dette gir skattefordeler.
Videre er det noen som argumenter for distriktspolitikken i dette, siden en vesentlig del av arbeidsplassene er hjemmehørende i disriktet. Men da må man spørre seg om et slikt næringsspesifikt tiltak er rette løsningen. Finnes det mer målrettede og næringsnøytrale virkemiddel som kan gjøre en bedre jobb med mindre samfunnsøkonomiske kostnader?
Andre arguementer mot gunstigere skatteregime med innenlandske konkurransevridninger. Danskebåten er et yndet eksempel. Den konkurrerer i stor grad mot substitutter på land. Hotell, restaurant og uteliv på land. Hvorfor skal rengjøringspersonale og serveringsfolk bli subsidiert fordi de jobber på båt?
Og er det slik at fordi en næring i andre land får subsidier/gunstigere rammevilkår, så er det fornuftig for Norge å innføre samme tiltak her? For det første er det å oppgi nasjonal skattepolitikk, for det andre kan man jo spørre seg hvorfor ikke la andre land subsidiere dette (kan jo til og med være lønnsomt for Norge, dersom goder vil kjøper opp er subsidiert av andre lands myndigheter) og heller bruke ressursene våre på andre ting?
(Postet 12. April 2005)
Det skjer ikke for ofte at man hører noe nytt om kommuneøkonomien hvor grunntonen faktisk er positiv...
Dette til tross for for at kommunene har fått økte inntekter selv når man korrigerer for lønns- og prisvekst. Problemet ligger i så fall på oppgavevekst.
Men Bergens Tidende melder idag (30.mars) at det går bedre i kommunene.
- Driftsinntektene øker raskere enn driftsutgiftene.
- Flere får barnehageplass.
- Flere eldre får enerom.
- Det brukes mer penger på tjenestetilbud.
- Det brukes mindre på administrasjon.
Det er jo positivt å høre noe godt nytt, til en forandring.
Det er i disse dager mye snakk om strupingen av det offentlige. Stemmer egentlig det? Tja, det spørs jo litt hvordan man ser på det. Det er jo utvilsomt slik at man merker de negative trendene sterkere enn de positive. Kravene til hva man forventer av offentlig sektor endres over tid osv.
Kuttes det i offentlige utgifter. Utvilsomt nei. Totale offentlige utgifter var 520 mrd i 1998. I 2004 var de nesten 740 mrd kroner. I 2001 utgjorde offentlige utgifter 41,1% av den totale verdiskapningen i Norge. I 2004 utgjorde de 43,7%.
Dette henger jo også sammen med økende offentlige oppgaver. Eldrebølgen for eksempel. Den som rir den politiske debatten som en mare. Ikke bare pensjonsreformdebatten. Den lusker også i bakgrunnen når man snakker om å bedre helsetilbudet, omsorgstilbudet og lignende. De ekstra kronene som bevilges dit vet man med sikkerhet vil eskalere vesentlig i årtiene foran oss.
(Postet 30. Mars 2005)
Det har ved flere anledninger blitt foreslått en internasjonal flyavgift, enten til FN eller til u-hjelp. Så langt i år har det vært diskutert i EU, og det har blitt foreslått her hjemme av SV. Er det et godt forslag? Da bør vi se på noen av forholdene her. Er det man finansierer bra? Er det fornuftig å finansiere den på denne måten? Og hvordan vil selve avgiften slå inn?
For å begynne med det siste først. Hva skal man mene om en ny avgift, nå på flyavgifter. I EU foreslo man en avgift på drivstoff for fly, om jeg husker riktig. Det virker som en mye mer fornuftig rettet ordning enn pr solgte billett. For, og her må jeg ta forbehold om at jeg har blitt riktig informert fra mine annenhåndskilder, drivstoff til fly har etter det jeg har hørt unngått mye av de miljøavgiftene som drivstoff av samme kategori og forurensningstype som mange andre transportformer bruker.
Økonomer er opptatt av vridninger i økonomien. Skattekiler og konkurransevridninger. Miljøavgifter har den fordelen at de ikke skaper skattekiler, men at de tetter "omvendte kiler" som følge av at kostnaden ved miljøskadene, en negativ eksternalitet, ikke fanges opp i markedet. Miljøavgifter skaper ikke noe effektivitetstap, det øker tvert om den samfunnsøkonomiske effektiviteten. Og dersom det stemmer at drivstoff for fly har en vesentlig lavere miljøavgift pr enhet forurensning, om man kan si det sånn, så har man jo sågar skapt enn miljøfiendtlig konkurransevridning til fordel for flytransport.
Nå skal det jo innvendes, før man roter seg for langt borti teorien, at det er svært vanskelig å finne kostnaden ved en enhet forurensning, som f.eks. utslipp av x tonn miljøgifter. Det kan til og med avhenge av hvor den sleppes ut. En bil som slipper ut eksos i en by og bidrar til store problemer med lokalforurensning som gjør at syke og eldre anbefales å ikke oppholde seg utendørs på de verste dørene, har en miljøkostnad enn en bil slepper ut eksos i områder hvor lokal forurensning ikke er et problem.
Men prinsippet står fast. EUs miljøpolitikk har som prinsipp at forurenser skal betale. Flytransport bør ikke være noe unntak. Og i så måte kan det virke fornuftig og samfunnsøkonomisk optimalt at flytransporten pålegges en miljøavgift. Og her kommer det også inn som en selvfølgelighet at det er utslippene som må ilegges avgiften, dvs på drivstoffet, heller enn på hvor mange som reiser.
Så til neste poeng. Dette skal gå til å finansiere FN, eller til u-hjelp i følge andre lignende tiltak. Jeg skal forholde meg til FN. Jeg er en tilhenger av overnasjonale organer i dagens verden hvor vi på langt nær har for mye overnasjonale organer som kan håndtere de utfordringene vi står overfor som går ut over nasjonalstatenes grenser. Miljø er typisk et eksempel. Men det også være andre problemer, både innfor krig og terrorisme, økonomisk aktivitet m.m. Og jeg er også en tilhenger av FN.
Finansieringen av FN er et problem har det blitt sagt, det er vanskelig å kreve inn penger fra en del medlemsstater osv. Er det fornuftig å finne en slik "lettvint" finansieringskilde for FN? Tja, det virker enkelt nok. Men jeg blir alltid litt skeptisk til at noen politisk ønskede formål skal finansieres utenfor de vanlige prosessene for offentlige utgifter. Det er etter min mening ønskelig at alle formål skal stå på likefot før den demokraktiske prioriteringsprossessen begynner. For å illustrere så kan jeg jo sammenligne med NRK som man også har valgt å holde utenfor de prioriteringer man må gjøre i statsbudsjettet, man vedtar bare å opprettholde/øke NRK-avgiften helt på siden av de andre prosessene. Dette mener jeg er feil av flere grunner, blant annet fordi offentlig konsum på NRK (som jeg jo vil mene det er) ikke blir stilt overfor de samme kravene som andre ting man vil finansiere via det offentlige. NRK er helt utenfor den prioriteringsprosessen. Ville NRK fått den samme støtten om den ble finansiert via statsbudsjettet? Det er grunn til å stille det spørsmålet, og enda grunn til å tenke over saken dersom man svarer "nei" på det.
Så kan man argumentere på den andre siden at FN må være der uansett, og det er mest fornuftig at den har en stabil finansieringskilde utenom skiftende regjeringer rundt om i alle land. Som det meste annet er det argumenter for og imot.
Jeg kom til å tenke på en annen ting. Miljø er en global utfording. Og mange land har en rekke miljøavgifter. Poenget med miljøavgifter er primært å internalisere miljøkostnaden i markedsprisene og dermed redusere uønsket forurensning. At man som bieffekt også får inntekt av det, som man kan bruke i stedet for å ta inn andre skatter og avgifter er jo også et stort pluss. Men mange reagerer på at disse miljøavgiftene er blitt en melkeku for staten, og ikke har andre hensikter enn så. Hvorfor ikke la miljøavgiftene gå til å finansiere overnasjonale organer som FN eller andre som jobber direkte med globale miljøutfordringer? Det er mange hindre på veien her - men som et utgangspunkt så ser jeg intet vondt i at man bruker miljøavgiften på drivstoff, for fly, til å finansiere FN
(Postet 29. Mars 2005)
Etter en tre timer lang rettsak ble en norsk-iraker i dag dømt til døden ved henging i Irak. Norge bør respektere dødsdommen, mener FrP.
Jan Arild Ellingsen (FrP) uttaler for sikkerhets skyld "Jeg synes vi skal respektere andre lands lovgivning". Dette er jo interessant. Man kan selvsagt ironisere over at FrP for en gangs skyld respekterer fremmede kulturer, men man bør jo stille seg noen spørsmål her.
Betyr dette at FrP respekterer sharialovgivning i de landene som har det? Respekterer de at land har lover som bryter med menneskerettighetene, som tillater tortur og politisk forfølgelse også?
Eller er det bare slik at respekterer andre lands lovgivning, så lenge de er enig med dem selv?
Selvsagt skal vi ikke respektere at land har slike lover, det må være lov å si i fra. Vi bør si i fra, når slike ting skjer.
EDIT: Heldigvis, får man vel si, tok andre FrPere til motmæle:
"- Jeg respekterer ikke sharialover bare fordi de tilfeldigvis er del av et lands lovgivning", sier Andre Kvakkestad til TV2 Nettavisen.
(Postet 10. Mars 2005)
I anledning årets kvinnedag så slår det meg at jeg ikke akkurat har blitt særlig imponert over dagens feminister og dagens likestillingskamp. For å begrunne dette skal jeg ta for meg noen av de kampsakene jeg har sett fra den kanten i det siste. Og da skal jeg droppe paroler som ikke har særlig med likestilling å gjøre. Dem var det en god del av rundt om.
Pensjon!
Pensjon er et stort tema for tiden. Ikke minst i likestillingsleiren. Siden kvinner jobber mindre og tjener mindre, kommer gjerne kvinner dårligere ut enn menn. Jeg skal ikke her diskutere hvorvidt pensjonssystemet er rette stedet å endre på at kvinner skal jobbe like mye og tjene like mye som menn. Men jeg skal peke på inkonsekvensene hos feministene.
På den ene siden så mener man pensjonskommisjonene er diskriminerende fordi kvinner vil tape noe mer enn menn - fordi den rammer kvinner som ikke er yrkesaktive i perioder av sitt liv. Samtidig går man ut og er frustrert over at pensjonskommisjonen gir for store økonomiske incentiver (pensjonspoeng) til hjemmeværende, slik at man tjener mer pensjonspoeng ved å være hjemmeværende. Resultatet av disse uenighetene ender stort sett opp til argumentasjon som vil føre til at vi betaler status quo.
Pensjonskommisjonens innsparingstiltak er godt på vei utradert allerede, det står et par igjen. Men de er nok på vei bort. Vesentlige deler av innsparingene (som på sin side antas bare å utgjøre en del av det reelle innsparingsbehovet) var knyttet til incentiver til å jobbe mer. Dette gjorde de både ved å fjerne svært gunstige tidligpensjonsordninger og knytte pensjon sterkere til arbeidsinntekt. Førtidspensjonen er allerede uaktuelt å kutte, og kvinnepolitikerne vil ha tilbake besteårsreglene. Dette er vel omtrent siste del av de 2/3 av pensjonskommisjonens innsparingsforslag som skulle komme i form av økt arbeidsinnsats og dermed færre pensjonister og høyere verdiskapning. Da kan man jo spørre seg om det er så særlig mye mer å bry seg om? Pensjonskommisjonene vil uansett ende opp med små justeringer i forhold til det behovet de var satt til å dekke.
Likelønnsutvalg
Kristin Halvorsen ivrer for likelønnsutvalg. Dette fordi kvinner befinner seg i yrker som gir lavere lønn enn hva menn typisk velger. Dette kan jo selvsagt bli et fornøyelig forslag. Det er dog vanskelig å se for seg hvordan dette skal fungere. Skal man ha en årlig kommisjon som ser på den kjønnsfordelte rekurterringer til ulike yrker og så lovpålegge minstelønner deretter? (Man må vel ha maksimallønner også, siden lønnforskjeller for "lik jobb" ikke er ønsket?). Man vil uansett ha statlige fastsatte lønninger i alle yrker av betydning? Fagforeningene kan man tydeligvis ikke stole på der. At man hopper bukk over individuelle valg er tross alt ikke noe nytt fra SVs side. Og at sosialistene ønsker statlig fastsatte lønninger, er vel heller ikke sjokkerende. Men det er jo godt de er så tydlige på galskapen.
Kampen om styrerommet
Kvinnepolitikerne kjemper fremdeles på for å bestemme hvem norske bedriftseiere skal sette til å forvalte sine investeringer. Det går mot lovpålegg. Feministenes siste tilskudd til næringslivspolitikken er nå at man ikke får starte opp en ny virksomhet dersom man ikke graver frem nok av hvert kjønn til å sitte i styret sitt. Selv herrefotballklubber slepper ikke unna kjønnskravet. (Utenom på banen, formodentlig).
Nå tror jeg de fleste vil ha nytte av å ha begge kjønn i sine styrer og i sin ledelse. Men det må ikke bli et statlig anliggende hvem private investorer velger til å forvalte sine investeringer. Det er trist at kvinnekampen er redusert til statlige tvangstiltak.
Jeg har vært med i såpass mange organisasjoner at jeg ser hvordan slik idioti kan bringe oss. Det er sikkert velmenende, men når jeg får servert kjønn som viktigste argumentasjon på hvorfor en person (og jeg har sett dette gå begge veier) skal få en posisjon - da blir jeg mildt sagt noe frustrert og ikke rent lite oppgitt. Jeg har sett valgkomiteer slite fordi de har gode kanditater til en posisjon, men man må finne en mann eller kvinne for å bevare kjønnsfordelingen. Når kvalikasjoner havner langt nede på listen over utvelgingskriterier, etter kvotering etter kjønn, alder, geografi og haugevis av slike faktorer. Da mistrives jeg.
Fjerning av Pro-senteret
Kvinnegruppen Ottar sitt store ønske for denne dagen var visst å få lagt ned Pro-senteret, et senter som støtter og hjelper de prostituerte. Både til å komme ut av prostitusjon for de som vil det, og å gjøre hverdagen mer levelig for dem som er prostituerte. Nå betviler jeg meget sterkt at nedleggelse av støttetilbudet til prostituerte vil hjelpe for å komme prostitusjonen til livs. Da gjenstår det vel egentlig bare at man vil gjøre hverdagen litt mer jævlig for disse kvinnene. Kvinnekamp?
For øvrig...
SVs sitt hovedoppslag på likestilling på sine hjemmesider var:
" - 5.000 arbeidsplasser kan forsvinne i norske kommuner i 2005. Det viser at regjeringen fører en kvinnefiendtlig politikk. Kvinnene må gis et kommuneløft, sier Karin Andersen, SVs kommunalpolitiske talskvinne. "
Er dette hva som gjenstår for norske feminister; Å redusere kvinnekampen til en politisk spørsmål om størrelse på offentlig sektor?
Det er fristende å spørre, på mitt mest populistiske:
Hva med å konsentrere seg om barnefordelingssaker og verneplikt?
(Postet 9. Mars)
Aftenposten.no har i dag en artikkel under vignetten "Ny strid om øremerking". Ikke helt uventet er det SV og Øystein Djupedal som ytrer sin bekymring for at kommunene kan finne på at de har bedre formål å bruke pengene på enn det SV vil.
Bakgrunnen er at Erna Solberg (H) har foreslått at barnehagemidlene skal gis til kommunen som frie tilskudd i fremtiden, heller enn som direkte øremerkede midler som skal bruke slik staten bestemmer.
Øystein Djupedal kommenterer bekymret:
- Hvis forslaget gjennomføres nå, vil det stoppe den positive utviklingen i sektoren, spår SVs Øystein Djupedal som varsler kamp dersom dette skjer før målet om full barnehagedekning er nådd. Han frykter at dårlig kommuneøkonomi vil kunne føre til at kommunene da bruker pengene på annet enn barnehager.
Smak litt på den. Han frykter at kommuner, som har begrensede ressurser tilgjengelig, kan velge å bruke pengene på noe annet enn det stortinget vil. Så kan man spørre seg, hvorfor kan kommunen finne på å gjøre det?
Svaret sier seg selv. Kommunen kan finne på å omprioritere fordi de seg seg bedre tjent med å bruke pengene på andre formål. De lokale folkevalgte kan finne på å mene at i deres kommune, hvor de representerer sine lokale velgere, så finnes det en bedre alternativ bruk av pengene.
Og er det negativt? Hvem er best egnet til å se behovene ute i hver enkelt kommune? Øystein Djupedal eller de folkevalgte på nærmeste nivå? Har SV så liten tillit til velgerne at de ikke tør å la lokale folkevalgte få ansvar for lokale prioriteringer? Tydeligvis.
Og her skal jeg ta et forbehold. Barnehagestriden handler om mange ting. Blant annet om full barnehagedekning. Det kan man lovpålegge kommunene, slik man gjør med en rekke andre ting.
Likevel syns jeg eksempelet illustrerer et generelt problem med SV og også med AP. Trond Giske henger seg som vanlig på. En prinsipiell motvilje mot lokaldemokratiet. Visst snakker de varmt om folkemakt og sånt. Men det er visst bare over et visst nivå dette gjelder. Under dette nivået skal man helst redusere de folkevalgte til administrasjonsutvalg for statlige prioriteringer. Å gi ansvar nedover virker ikke som noe alternativ. Noe maktutredningen også fant. SV, AP og FrP var synderne på maktsentralisering. Og det viser seg jo gang på gang.
Det er selvsagt lov å være uenig, men for min egen del så har jeg temmelig mye større tillit til at våre lokale tillitsvalgte vet bedre enn Øystein Djupedal hva som bør prioriteres i hvilken grad her.
(Postet 5.Mars 2005)
Flat skatt er et forslag som dukker opp med jevne mellomrom, spesielt hos Venstre, Høyre eller FrP sympatisører. Gjerne koblet sammen med et solid bunnfradrag.
Argumentasjonen bak, er det derimot ikke alltid man får like gode svar på.
- Et svar er gjerne rettferdighetsprinsipper eller ideologiske argument. Det er en subjektiv påstand som det ikke er grunn til å gå nærmere innpå her. Her skal jeg først og fremst se på det økonomiske, for det trekkes også frem av mange.
- Et kronargument ser ut til å være argumentet om at det skal lønne seg å arbeide. Man mener altså at lavere marginalskatt skal øke arbeidstilbudet. En annen hypotesen er her at det er for mange utenfor arbeidslivet i Norge idag.
For det første, er det egentlig så at vi har så mange utenfor arbeidslivet? Det pekes spesielt på uføretrygdede. Uføre kan gjerne være en skjult arbeidsledighet. Men er det egentlig veldig mange utenfor arbeidslivet i Norge. Svaret er nei. Vi jobber riktignok færrest timer, men andelen i yrkesaktiv alder som deltar i arbeidslivet er svært høy. Vi slåes kun av et land i verden. Sysselsettingen er svært høy. En forskjell fra en del andre land, som gjerne kommer av at vi har kommet lengre i likestillingen, er at vi har færre som frivillig står utenfor arbeidslivet. Dermed kan det hende vi ender opp med relativt mange trygdede. Selv om man kan komme frem til at vi har for mange uføretrygdede, så er det neppe grunnet den høye marginalskatten på høye inntekter som er løsningen.
Videre så kommer kronargumentet om økt arbeidstilbud. Det må sees i sammenheng med poenget om at vi har så mye å gå på. Det mener jeg altså er en sannhet med betydelige modifikasjoner.
Og vil en redusert marginalskatt egentlig øke arbeidstilbudet. For å se på teorien først så kan det ikke utelukkes at virkningen vil gå i motsatt retning. Det er to effekter som virker. Før det første tjener man mer på å arbeide. For det andre så har lavere skatt den virkningen at man blir rikere og dermed ønsker å ta ut mer fritid. Det er langt fra gitt at arbeidstilbudet øker mer lavere marginalskatt. For relativt høytlønte (toppskattebetalere) i et land med allerede høy sysselsetting er det liten grunn til å vente det store utslaget her. For de med lavere inntekter kan det være mer relevant. I en stortingsmelding heter det:
- Som utvalget påpeker, kan (...) høyere marginalskatt bidra til å svekke motivene til å arbeide mer. Dette skyldes at høyere marginalskatt isolert sett reduserer incentiver til økt arbeidsinnsats ved at man får mindre igjen etter skatt for å arbeide mer (substitusjonsvirkningen). Samtidig bidrar lavere gjennomsnittsskatt til at inntekten etter skatt øker (for en gitt inntekt). Noe av denne inntektsøkningen kan bli brukt på mer fritid (inntektsvirkningen). Utvalget viser til at empiriske undersøkelser tyder på at arbeidstilbudet påvirkes av økt marginalskatt på lave og middels inntektsnivåer, og kanskje særlig blant dem som jobber deltid.
Dette åpner for interessante problemstillinger. Det er altså gode grunner til anta at effekten av endring i marginalskattesatsen for høye inntekter på høye inntekter er temmelig liten. Noen har kanskje også vært borti diskusjoner om muligheten for at vi har en "backward bending labour supply curve", at vi kan oppleve at skatteskjerpelse faktisk øker arbeidstilbudet. (Jmf de to virkningene som virker mot hverandre). Flat skatt kan samtidig endre marginalskattesatsene for lave og middels inntekter.
Hvordan dette summerer seg vil selvsagt avhenge av hvordan man reformerer, legger man inn store netto skatteletter for å smøre reformen blir disse effektene mindre, mens effektene for offentlig sektor blir større. Skal man ha en provenynøytral omlegging til flat skatt, med et høyt bunnfradrag, kan jo dette øke marginalskatten for lave til middels inntekter, og her antar man det er større grunn til å tro at skatteskjerpelser vil virke negativt på arbeidstilbudet. Da har man jo kommet i en paradoksal situasjon.
En annen ting er at arbeidstiden i stor grad er avtalefestet og at rommet for økt overtid ikke er fullstendig fritt. Dette er jo selvsagt ikke udelt negativt, jamfør bare diskusjonen om fleksibelt arbeidsliv.
Og skal man først endre skattesystemet så kan man jo ikke engang utelukke av et skift med høyere marginalskatt på høye inntekter, og lavere på lave inntekter, faktisk kan gi positiv effekt på arbeidstilbudet.
For å skifte arbeidstilbudet oppover er det helt andre tiltak som vil gi en større effekt. Fjerning av AFP, pensjonsopparbeidelse eller økt arbeidstidsavtaler kan tjene som eksempler.
Og skal man først kjøre et løp mot flat skatt så er toppskatten feil ende å begynne med. Det som virkelig koster å innføre er økt bunnfradrag. Å øke bunnfradraget til 100 000 vil koste langt mer enn å fjerne toppskatten. For alle praktiske formål så vil bunnfradraget gi de største positive virkninger, både økonomisk og politisk, og det er i den enden man bør begynne.
Nå har jeg her rettet meg mot et av argumentene for flat skatt. Det finnes selvsagt flere. Ulike oppfatninger av rettferdighet ligger utenfor det jeg ønsker å ta opp her. Men et annen relevant poeng er jo administrative innsparingen som følge av et langt enklere skattesystem. Ingen skille mellom kapital- og arbeidsinntekt, ingen delings- eller skjermingsmodeller og medfølgende skattetilpasninger etc. Det blir lettere å administrere, lettere å kontrollere og lettere for skattebetalerne å forholde seg til, særlig om man samtidig erstatter dagens fradragsjungel med et større universalfradrag. Effekten av dette er ikke lett å kvantifisere, men spørsmålet er absolutt verdt å merke seg.
- For ordens skyld så kan det jo nevnes at selv om Norge anses for å ha en høy toppskatt, så er det flere land som har høyere enn oss. I fjor låg vi vel på 9 plass blant OECD landene på den listen. Det vi skal merke oss i den forbindelse er at toppskatten slår inn på et vesentlig høyere inntektsnivå i Norge i forhold til samtlige land foran oss på listen.
(Postet 3. Mars 2005)
